Hurra hei og hopp

Jeg er så glad i dag.

Ikke fordi det er nok en nydelig høstdag.
Ikke fordi sola skinner.
Ikke fordi jeg endelig er tilbake i full stilling.
Ikke fordi jeg nettopp har drukket nydelig kaffe.
Ikke fordi jeg er blitt så flink til å trene (synes jeg selv da).

Men fordi Ahus-styret har vedtatt at de ikke skal innføre hinkehelger allikevel. Jeg visste det var viktig for meg ikke å jobbe mer enn hver tredje helg, men at jeg skulle bli så glad? OMG, som det så fint heter! Det viser seg altså at det nytter å stå på og ikke gi seg! Vel blåst, kjære kollegaer!

Følgene det kan få

I dag kan NRK melde at ytterligere 15 intensivsykepleiere vurderer å slutte i jobbene sine på Ahus. Fra før har som kjent 30 ansatte bestemt seg for å finne på noe annet å gjøre. Hovedverneombudet har varslet styret om den kritiske situasjonen. Følgende skrives videre:

På styremøtet i dag var denne varslingssaken satt opp som et eventuelt punkt, men styret avgjorde å utsette behandlingen av saken til 30. oktober.
– Det at de utsatte temaet er uforståelig for oss. For nå går dette toget veldig fort fra styret, sier hovedverneombudet til NRK.
Han opplever at styret ikke har forstått alvoret i saken.
– Vi har hatt en åpen dialog innad i sykehuset, og med administrerende direktør. Vi har etterlyst strakstiltak for å stanse personalflukten, avslutter han.

Jeg tror heller ikke at de har forstått alvoret. Jeg tror heller ikke de forstår hva en intensivavdeling holder på med, hvor viktig en velfungerende intensivavdeling er for Ahus som en helhet. Hadde de forstått det, ville strakstiltak ha vært på plass forlengst. Og når det blir fremstilt i media at alt skal bli så meget bedre, ved hjelp av tilførsel av medisinske sekretærer – da understreker det bare inntrykket av at det ikke er kunnskap om hva vi driver med på avdelingen vår. Dette er uholdbart – fullstendig uholdbart. Å bli enige med ledelsen om turnus, er svært vanskelig for de tillitsvalgte. Vi vet fortsatt ikke hvordan vi skal jobbe utover høsten. Å planlegge noe er håpløst. Jeg vet turnusen min til og med uke 41, deretter vet jeg ingenting. Jobber jeg jul? Nyttår? Beholder jeg de opprinnelige jobbehelgene mine? Vi vet ingenting. Å planlegge f.eks. en Londontur må bare utsettes til vi vet noe. Men NÅR vet vi noe?  Om du klikker på denne lenken, så kan du lese Ahus sin uttalelse om saken. Blant annet skrives det:

I løpet av høsten skal intensivenheten gå igjennom sin totale drift. Den skal bl.a. se på kapasitet (antall senger), rett bruk av kompetanse og ressurser (f.eks intensivsykepleiere, vanlige sykepleiere, støttepersonell, fagutviklingssykepleiere og ledere), samt utdannings- og rekrutteringsmulighetene, spesielt i det skandinaviske markedet. Dette omfatter også faglige tiltak for å beholde personell og tiltak ift kompetanse. Et virkemiddel er videreutdanninger (utdanningsstillinger).Det skal også lages nye bemannings- og arbeidsplaner.De nye planene skal implementeres fra januar 2014.

Problemet er bare at jeg er redd det er for sent. Altfor sent. Avdelingen vår er allerede rasert. All kompetansen som forsvinner, kan ikke erstattes med et pennestrøk. Skjalg, en av kollegaene mine, sier det fint på facebook:

Ikke særlig handlingdyktige disse som sitter i dette styret. Virker ikke som om de tar situasjonen på alvor. Vi skal ikke miste mange fler intensivsykepleiere eller leger til før ledelsen på AHUS og Helse sør-øst har rassert et helt fagmiljø. Med tanke på kapasiteten på intensiven i fremtiden begynner jeg å bli særdeles bekymret. Som det sykehuset med størst nedslagsfelt med pasienter har vi nå 10 intensivplasser. Fortsetter denne personalflukten i samme tempo som nå vil kanskje 6 plasser være reelt inn mot juletider. Dette vil gå utover pasientene og oss som jobber på avdelingen. Dette uansett hva ledelsen sier. Det er også bekymrende med tanke på influensa perioden vi har forran oss hvor man gjennom erfaring de siste årene har sett at behovet for intensivplasser øker. Det er ikke slik at intensiv kapasiteten på østlandet er stor slik det blir påstått fra Ahus sin side. Den er nærmest sprengt. Hvis ikke de problemene intensiven har slitt med de siste årene blir tatt tak i nå vil det også gå utover operasjonskapasiteten. Store og kompliserte operasjoner kan ikke gjennomføres uten intensivkapasitet. Nå må det ryddes opp. Får ikke ledelsen til dette bør det snart bli et politisk ansvar.

Men til slutt, og til tross: En stor klem til alle mine kollegaer. Vi retter ryggen og går på jobb allikevel. Vi står sammen. Og uansett hvordan dette blir til slutt: en lagånd som dette er vanskelig å finne noe sted. Glad i dere alle sammen!

Enough said

Skal sikkert skrive noen velvalgte ord om dette senere. Men «insiderne» vet jo hva jeg mener uansett. Jeg må bare få turnusen min først, så jeg finner ut hær ti je skær ærbe fra og med uke 41.

Intensiv skribling

Tidligere denne uken ble Norsk Sykepleierforbund stevnet av Ahus i samarbeid arbeidsorganisasjonen Spekter, som mener det pågår ulovlige aksjoner blant sykepleierne. Å påstå at det var litt overraskende, er vel tidenes understatement. Jeg kunne sagt mye om det, men jeg er ikke så flink med small talk. Ikke i det hele tatt. Men jeg kan ihvertfall skrive ganske ok, synes jeg selv. Nå er det på tide å ta tastaturet fatt igjen – klore ned noen tanker liksom. For det er ikke akkurat en stille høst på jobben min for tiden. Jeg jobber på intensivavdelingen på Ahus. Dere som leste bloggen min tidlig på sommeren, leste kanskje blant annet dette innlegget, som ble veldig mye delt.

I løpet av 2013 er det altså rundt 30 personer som har sluttet på avdelingen, svært mange slutter på grunn av forslaget og snakket om de såkalte «hinkehelgene». Det var ingen søkere til fire nyopprettede stillinger. Og når så mange fantastiske flinke kollegaer forsvinner, så blir det desto mer på oss som er igjen på skuta. Det blir ikke mindre å gjøre. Pasientene blir ikke friskere og lettere å få gjennom intensivoppholdet selv om vi er færre på jobb. Heller motsatt. Til syvende og sist går det utover pasientene – uansett hvordan man snur og vender på det, slik mange av oss har advart om i lengre tid. Det er nemlig slik at det allerede er lagt ned to intensivplasser på grunn av bemanningsproblemene. Det er ti plasser igjen. Om det kommer flere enn ti pasienter med behov for intensivbehandling, må postoperativ avdeling tas i bruk til disse. Postop får dermed ikke plass til nyopererte pasienter. Hva skjer da? Jo, operasjonsprogrammet må stoppes, og kanskje blir nødvendige planlagte operasjoner utsatt i lang tid. Det at intensivkapasiteten er så liten i Ahus sitt (altfor) store opptaksområde, hvor befolkningstilveksten også er stor, det er virkelig ikke bra. Mange flytter til Akershus og Groruddalen! Når kommunikasjonsdirektøren på Ahus uttaler følgende til VG, begynner jeg å lure:

folk skal ikke trenge å være urolige. I Helse Sør-øst samarbeider alle sykehus om intensivbehandling, og vi har et beredskapssystem med Ullevål, Østfold og Vestre Viken som tar i mot våre intensivpasienter dersom vi trenger det».

Det er da vel ikke slik at nevnte sykehus og helseforetak har ubegrenset med intensivplasser? Det er da vel ikke slik at om Ahus ringer, så blir det ryddet en plass? I tillegg er det vel greit å huske på at det ikke er bare-bare å flytte en intensivpasient heller. Folk er innlagt på intensiv av en grunn, og det er at de er svært, svært syke. Mange kan ikke snus eller tas på engang. Da er de definitivt ikke flyttbare med intensivambulanse heller.

Etter dagens møte med temaet «bemanningskrise på intensiv» skrives følgende på Ahus sin hjemmeside:

-Vi viderefører dagens turnus i ytterligere femten uker på intensiv. Vi skal bruke god tid sammen med avdelingen på å tegne opp en ny turnus, sier kommunikasjonsdirektør Bjarte Reve.

Intensiv skal også få flere ressurser i form av en tilførsel av medisinske sekretærer og sykepleiere for å avlaste spesialsykepleierne som jobber på avdelingen. Tilbudet til intensivpasientene trygges gjennom dette ved Ahus. Utsettelsen innebærer ikke at ledelsen har ombestemt seg. Det ingen endring i standpunktet om de nye turnusene. Hver avdeling må imidlertid bruke tid på å finne gode lokale løsninger på nye bemanningsplaner og arbeidsplaner.

Min første tanke var: Hva i all verden skal vi med flere medisinske sekretærer? Og hvordan tenker man seg at sykepleiere skal avlaste? Det vi behøver, er flere erfarne intensivsykepleiere som kan gå rett ut i klinikken etter noen ukers opplæring! 30 intensivsykepleiere, flere med mange, mange års kompetanse lar seg ikke erstatte med et pennestrøk! Jeg er oppriktig lei meg over det jeg opplever som rasering av en fantastisk arbeidsplass. Jeg elsker jobben min, og jeg er utrolig glad i kollegaene mine. Flere har vært der i 20-30 år, og de har vært med på mange tilsvarende kriser. Nå ser de ikke noe lys i tunnelen. En av disse er Berit, som jeg har jobbet mange nattevakter med, og som er et av mine forbilder. På Facebook skriver hun:

Jeg er en tålmodig int.spl. som har jobbet på Sia/Ahus siden 1979.Sjeldent at jeg roper høyt,men er nå så provosert at begeret renner over.Etter pålegg med flere helgevakter i tillegg til alle høytider har vår fine intensivavd. blitt rasert.29 slutter til nå.Det er erfarne kollegaer med masse kompetanse som forsvinner.Hinkehelgene har blitt en fanesak for enkelte oppe i systemet,det hjelper ikke vår avd.som trenger like mange intspl. om det er helg eller ukedag.Nå kommer de med løsningen ,ekstra sekretærer og spl. som skal avlaste oss.Kontorpersonale har vi nok av,spl. uten erfaring må ha masse opplæring i spesialavdeling for å fungere.Vi har 18 mnd etterutdanning for å jobbe der.Vi trenger erfarne int.spl som kan gli rett inn i jobben nå i høst siden så mange har sluttet.Høres også betryggende ut at Mr.Reve vil hjelpe oss med turnusen.Mange har tilrettelagte turnuser pga små barn og ektefelle i turnus.Går ikke turnusen opp for de er det nok flere som må finne seg noe annet.Alle på Ahus har et liv utenfor Ahus som vi liker å bruke på familie og venner, det er det som gir oss overskudd til å gjøre en god jobb.Husk der er lov til å snu i tide!

Til slutt må jeg hylle Kari også, en annen kollega som også er et forbilde. Denne uka, på NSFLIS sin fagkongress i Sarpsborg, ble hun kåret til årets intensivsykepleier 2013. Så fortjent, og jammen var hun ikke på Tv2-nyhetene i dag og!

Fleksing i stort monn

Sykepleierne må flekse mer. Det skrev ihvertfall redaktøren i Romerikes Blad i sin leder i går. Jeg regner med at det ikke er slik fleksing som på bildet under han mener, selv om jeg gjør så godt jeg kan her. Potensialet mitt er imidlertid større når det gjelder slik fleksing/flexing enn det at vi sykepleiere skal flekse mer. Men: Flekser vi ikke nok? Bytter vi ikke med avdelingen, forskyves fra en vakt til en annen og  jobber ekstra og overtid for at avdelingen skal ha nok folk? Vi strekker oss veldig langt! Men til og med seigdamer og -menn får nok til slutt!  Jeg foreslår at de som har sterkest meninger om denne saken – av en eller annen grunn de som ikke jobber turnus selv – snarest mulig tar kontakt med en avdeling på et sykehus og slenger seg med i rundturnus et par uker, minst. For researchen sin del. Deretter kan dere fortelle hvordan det opplevdes. Det er også påfallende at det er «sutrejenter» vi kalles oftest. Ordet «sutregutter» tror jeg ikke at jeg har hørt eller lest noe sted, selv om jeg har mange mannlige kollegaer.

Videre skrives det i Romerikes Blad sin leder at

«det nye regimet på Ahus innebærer tre ekstra helgevakter i året for sykepleierne, og det er ikke avskrekkende. Det vil verken redusere rekrutteringen eller føre til flukt fra yrket, slik enkelte hevder.»

Det skal være sagt at bare det å bruke ordet regime i en kommentar til denne saken får alarmklokkene til å ljome. Se for deg følgende: På en arbeidsplass der arbeidstiden til vanlig er kl 08-16 mandag til fredag hver uke, så får arbeidstakerne beskjed om at de må jobbe mer helg istedenfor ukedager. De får det rett og slett tredd ned over hodet. Ville det ha blitt godtatt uten videre? Det er heller ikke snakk om tre helgevakter, slik Romerikes Blad hevder. Det er snakk om tre jobbehelger, og det vil si seks vakter. Kanskje også fredag og mandag i tilknytning til disse helgene for at kontinuiteten i forhold til pasientene skal opprettholdes. Og det i tillegg til at vi jobber hver tredje helg fra tidligere, og kveld, natt og helligdager. Det som spesielt får oss til å bli bekymret, er den store belastningen som til vanlig er i ukedagene, og det at personalet nå skal flyttes fra uke til helg. Vil ikke det bare gå utover pasientene? Det er i ukedagene at aktiviteten på sykehuset er desidert størst, og med færre av personalet på plass vil det garantert bli problemer. Og da er det pasientene det går utover. Det er de som blir sittende igjen med svarteper – uansett!

Men, får vi høre: Alt skal bli så meget bedre! Det skal innføres utdanningsstillinger for sykepleiere på Ahus. Det er bra! Men spørsmålet er: Ville Ahus ha innført dette «av seg selv» dersom OUS ikke hadde gjort det først? Vi er mange som har våre egne tanker om det. Og: Det sies at det skal ansettes flere sykepleiere. Et annet spørsmål da er om det vil komme søkere nok dersom Ahus virkelig velger å innføre tre ekstra jobbehelger. Om OUS ikke gjør det samme, vet jeg hvilket sykehus jeg ville søkt jobb eller videreutdanning ved. Jeg holder fast ved at de tisser i buksa for å holde varmen. Avslutningsvis synes jeg min kollega på intensiv, Stein, sier det bra på facebook når han skriver at

(…)utdanningsstillinger: flott tiltak, men hadde ALDRI kommet hvis ikke OUS hadde vedtatt det. Helse Sørøst og Spekter er harde herrer. Dessuten kommer de svært sent, og neppe i stort nok antall. Spesialsykepleiermangelen på Ahus er stor, bare min avdeling trenger minst 80 stykker neste år (i flg. Ahus sine ekspansjonsplaner). Hadde ledelsen lyttet ville de hørt at det tar minst 3 år å erstatte en intensivsykepleier: to år i videreutdanning og minst et år til å bli trygg og selvstendig.
Og at ingen slutter er arbeidsgivers våte drøm – som vil vise seg å bli et mareritt!

Om du har lyst til å lese mer om hva vi mener, så anbefaler jeg deg å klikke deg videre til bloggen http://hodeoghjerte.blogg.no/ Det er en blogg som er opprettet for at vi kan samle meninger fra oss på Ahus på ett sted. Om du vil, så skriv gjerne noen linjer og send til Lene Mari, som administrerer bloggen. Epostadressen finner du i høyremargen der.

Jeg er en latsabb

Jeg er lat. Jeg er sykepleier. Ifølge debatten som raser i media nå for tiden, skulle man tro at dette var synonymt. For siden «sutrepleierne» som noen ynder å kalle oss, ikke vil jobbe «noen få helgevakter» ekstra i året, er vi både sutrete, sytete og late. Noen få helgevakter? Det er ikke det det er snakk om. Det er tre hele jobbehelger det er snakk om. Og det blir en del ugunstig arbeidstid, når man fra før jobber rundturnus og hver tredje helg, med helligdager. Som Lene Mari skriver; det er jammen påfallende at de som har de sterkeste meningene om dette er de som kun jobber dagtid. Og i dag følger selveste helseministeren opp der han ifølge VG sier at han

«venter at de ansatte må utvise mer fleksibilitet i forhold til arbeidstider. De skal ikke pålegges å jobbe mer, men kanskje på andre tider enn de har gjort til nå.»

Ja, for det løser jo alle problemer. Jeg svarer ham med noe en av mine kollegaer skrev på facebook:

«Som alle sykepleiere vet foregår det størst aktivitet på sykehusene i ukedagene. Ved å kreve at sykepleierene skal jobbe flere helger må jo ledelsen fjerne tilsvarende med vakter i ukedagene. På denne måten blir jo pasientsikkerhetsproblemet bare flyttet fra helg til uka.»

Word! Hvordan skal du løse den? Å ja, med 10 000 varme hender? Den har vi hørt før. Så lenge hendene er varme er ikke kompetansen så viktig – eller? Og hvor skal man grave opp de hendene? Dette her er jo tidenes dårligste rekrutteringskampanje til alt som har med helse og omsorg å gjøre! Da jeg som ung – altfor ung – begynte på sykepleierutdanningen, hadde vel jeg også en slags naiv og idealistisk tanke om at jeg ville jobbe med mennesker – ikke maskiner. Jeg skulle ønske at jeg kunne gått 20 år tilbake i tid og fortalt 19 år gamle meg noen velvalgte ord om hvordan dette ville bli. Om hva det koster, på alle vis. Selv om man stortrives i jobben, selv om man er dyktig, selv om man er stolt av jobben og yrket sitt. Jeg ville sagt noen ord om den dårlige samvittigheten man føler – bestandig. Sier man nei til å jobbe ekstra, har man dårlig samvittighet overfor kollegaene som står igjen på jobb. Og sier man ja, har man dårlig samvittighet overfor familien. Og man opplever – nesten uansett hva man gjør – å bli kalt lat i store medieoppslag. En annen kollega skriver på facebook:

Spekter har sagt at vi er late og ikke jobber nok? Late? Jeg har selv jobbet mer enn 200 timer overtid i året? Mange doblevakter, mange helger og minst halvparten av alle røde dager? Selv om jeg har sagt fra at jeg er sliten så kom spm? Kan du gå ekstra? Jobbe litt mer? Kan du komme og denne helgen og? Selv om man svarer nei man er sliten så er det ikke gehør for det. Da blir man beordret på jobb!

Men det er vel slikt man må tåle når man bare er sykepleier – eller? I går, da Jens Stoltenberg hadde sin «Spør Jens»-seanse på Twitter, sendte jeg inn dette spørsmålet til ham:

Det er kanskje unødvendig å legge til at jeg ikke fikk noe svar. Men det er vel på tide at de får på seg den uniformen og fotfølger en sykepleier i rundturnus en uke eller så – og ser hva det egentlig handler om.

Selv har jeg tatt et standpunkt. Jeg har valgt ikke å ha dårlig samvittighet når jeg sier nei til å jobbe ekstra. Og ikke har jeg små unger lenger heller. Snart begynner de på de siste årene på henholdsvis barneskole og ungdomsskole. Men hva klager jeg over da, spør du vel. Jo: dette er blitt en prinsippsak for oss på Ahus. En for alle, alle for en! Og: Jeg ønsker å være der for ungene mine! Det er ikke mindre å følge opp med kjøring, henting, trening, lekser og logistikk nå når de er i den alderen de er! Og når håndballaget til eldstejenta synes det er suverent at jeg blir med som hjelpetrener enda en sesong, så føler jeg meg priviligert som får lov til å være sammen med og å bruke noe av tiden min på de flotte 14-15 år gamle jentene. Istedenfor at de ønsket meg dit pepperen gror (som jeg kanskje trodde de ville gjøre…). Å følge opp og å være i kontakt med ungdom på denne måten er noe av det morsomste og mest givende jeg vet. Når jeg har fri fra jobb, er dette en av de tingene jeg blant annet bruker tid på – men jeg er kanskje lat allikevel?

Det som er ekstra gledelig, er at det er så mange av oss som tør å si meningen vår nå. I blogger, på Facebook og Twitter. Jeg har kollegaer som har vært i VG, Aftenposten og på NRK og sagt hva de mener. Og det har vi tenkt å fortsette med.

Og jeg har en plan. Den er helt i startgropa, men jeg har en plan.

Jeg er både sint og veldig veldig skuffet

I dag var det møte mellom Norsk Sykepleierforbund og toppledergruppen på Ahus vedrørende det jeg tidligere har skrevet om å innføre tre ekstra jobbehelger pr. år for sykepleierne. Toppledergruppen opprettholder vedtaket sitt, og det er ikke avtalt noen videre dialog mellom partene. Så da så. Mange gode forslag fra NSF i den interne prosessen, 1937 signaturer i en underskriftskampanje på kort tid, godt oppmøte på markering på svært kort varsel, sterke innlegg i aviser og sosiale media er ikke nok til å stoppe ledelsen på Ahus. Og jeg kjenner at jeg blir både sint og skuffet. Personlig jobber jeg på en flott avdeling med fantastiske kollegaer, der det er høyt under taket. Jeg er glad i jobben min. Jeg er utrolig stolt av og glad for å være intensivsykepleier, og jeg vet at jeg utgjør en forskjell for mange pasienter og pårørende. Pasientens og pårørendes ve og vel er det som er aller viktigst i jobben. Det varmer langt inni sjela når man får en dypfølt takk for det vi gjør. Da føler jeg meg nyttig, da føler jeg meg verdsatt og sett.

Men dette her – det gjør noe med meg. Nå føler jeg meg ikke verdsatt i det hele tatt. Nå føler jeg meg som en slags brikke i et spill. Vet ikke dere leste «Ledig stilling – sykepleier» i Aftenposten nylig, skrevet av sykepleier Anne-Line Kjos Sollie? Hvis ikke; gjør det! Hun beskriver hverdagen vår på en glimrende måte! Hun skriver blant annet:

Folk som jobber i helsevesenet har 365 potensielle arbeidsdager. Det er ingenting som heter «inneklemte» dager (gitt av arbeidsgiver) for eksempel fredag etter Kristi Himmelfart, «gode juleuker», eller fri julaften, 1. eller 17. mai, eller andre røde dager.

Når må en annen lønnsmottager ta igjen de røde fridagene ved å jobbe en ekstra «vakt»?

Etter nattevakter har man ikke en «lang friperiode» som en del antar. Går man av etter tre nattevakter natt til mandag, er første arbeidsvakt normalt tirsdag kveld. Det er svært sjelden at noen som jobber i 100 prosent stilling opplever å ha fire fridager etter hverandre, om det ikke er ferie. Og når man har arbeidshelg, har man ikke to fridager samlet for å kompensere dette, men en fridag den uka, og en den neste.

Jepp, det er slik det er. Og inni dette her vil altså Ahus gi oss tre arbeidshelger til per år. I tillegg til å gi oss pålagt ulovlig overtid for å dekke «hull» i turnus. For de tror vel ikke at dette løser alt..? Eller gjør de det? Tror de at vi tenker «skomaker, bli ved din lest»? Jeg er nysgjerrig på hvordan de vil løse det dersom folk nå begynner å se seg om etter andre jobber. Om mange slutter. Og det blir enda flere hull i turnusen. Hvordan vil de løse det? Hvordan vil de løse det dersom folk som pålegges stadig mer overtid plutselig ikke orker mer? En kollega ble pålagt overtid i helga som var nå, og vedkommende skriver på facebook blant annet :

Som følge av at mange av oss ikke lenger stiller opp og tar ekstravakter (les: dekker ulovlig overtid), ble jeg beordret på vakt i går. Det passet svært dårlig, fordi jeg var helt utslitt etter en lang arbeidsuke med travle vakter og overtid, (…) var så sliten at jeg var uvel da jeg la meg om kvelden. (…) Samtidig synes jeg dette er greit, fordi det altså raskt viser seg hvor sårbar avdelingen blir, når vi sykepleiere ikke strekker oss slik vi pleier!

Er det slik ledelsen vil ha det? Med hånda på hjertet – vil de ha det slik? Jeg har heldigvis gått ut i tre ukers ferie nå. Om jeg ikke hadde hatt tidlig ferie, hadde motivasjonen vært så som så («Tidlig» ferie, sier du? Ja, for jeg hadde jo «sen» ferie i fjor!! Da blir det tidlig i år – slik er det bare!). Jeg kjenner at jeg trenger å tenke, bruke tid. Vil jeg finne meg i dette? Og jeg kjenner også at jeg er oppriktig lei meg over at jeg seriøst vurderer å bruke kompetansen min og kunnskapene mine på noe helt annet enn det jeg jobber med nå – men hva, hvor? Jeg er rett og slett i villrede. Samtidig er jeg sikker på at Ahus ikke er det eneste sykehuset som kommer til å gå til dette skrittet. Og sykepleierne er heller ikke den eneste gruppen dette kommer til å angå i fremtiden – turen kommer garantert til for eksempel leger og hjelpepleiere. Hvorfor ikke – det er jo mangel på dem også. Så får man vel bare se hva fremtiden bringer – akkurat nå har jeg ikke den ringeste anelse…

To be continued…

Det er en uke siden jeg skrev innlegget om turnusarbeid og helgejobbing, og det ble mer blest omkring det enn jeg hadde trodd i min villeste fantasi. Det ble lagt ut link på vg.no, og innlegget i sin helhet på sykepleien.no. I tillegg er det veldig mange som har delt det både på Facebook og Twitter. Tusen takk til alle! Antall kommentarer er også høyt. De fleste uttrykker forståelse. Men det er også noen som kaller det for nok et sutrete sykepleierinnlegg, og forteller i klartekst at sykepleiere bare er det de kaller «sutrejenter». Jeg vil forøvrig i den anledning minne om at det også finnes mange mannlige sykepleiere.

I tillegg vil jeg minne om at denne protesten først og fremst er med tanke på pasientene – ikke fordi vi er sutrete. Ahus har i svært lang tid slitt på grunn av for få ansatte og altfor mange pasienter. Og da synes vi det er rart at underbemanningen skal løses ved å presse de som allerede jobber der til å ta enda flere ugunstige vakter – istedenfor å ansette flere. Resultatet kan bli mange sykemeldinger, personalflukt, mangel på kompetanse og at nye søkere ikke vil komme dersom antall jobbehelger øker. Vi jobber tross alt med mennesker – ikke maskiner, og vi synes faktisk at pasientene fortjener oppegående og kompetente sykehusansatte. For det er jo ikke bare sykepleiere dette handler om, det handler også om andre yrkesgrupper! Leger og hjelpepleiere, for eksempel. Norsk Sykepleierforbund og Den Norske Legeforening på Ahus har kommet med en felles uttalelse som du kan lese her: https://www.sykepleierforbundet.no/ikbViewer/vis-artikkel/1241734/Uttalelse-om-okt-belastning-paa-helsepersonell

Min flotte kollega Kari organiserte i går en protestaksjon utenfor Ahus, som dere kan lese om her: http://www.rb.no/lokale_nyheter/article6720922.ece

Og for alle dere som ikke kunne være med, eller som sympatiserer med de som mener at hver tredje helg er nok, har hun nå dratt i gang en underskriftskampanje på underskrift.no – signer gjerne på Hver tredje helg er nok! – Underskriftskampanje. Om du vil, kan du lese mer info der. Så får vi se hva som skjer videre. Om hinkehelger innføres et sted, kan andre snart følge etter…

…to be continued…

Å tisse i buksa for å holde varmen

Dette er egentlig en bokblogg. Men av og til må man bare gå litt utenfor boksen. Jeg må det nå.

Jeg er intensivsykepleier. Jeg har 3 års grunnutdanning i sykepleie, deretter 1 1/2 års videreutdanning i intensivsykepleie. Jeg jobber tredelt turnus på en intensivavdeling; dag, kveld, natt. Helg, helligdager – det spiller ingen rolle. Pasientene slutter ikke å komme selv om det tilfeldigvis er helg – jobben må gjøres også når klokka er halv fem på natta og kroppen skriker etter hvile og man er både kvalm, oppblåst og uvel. Men jeg trives veldig godt i jobben min. At man vet at man må jobbe ubekvemme tider i helsevesenet, er slik det er. Men kroppen liker det ikke så godt lenger. Ikke min, ihvertfall. Lite søvn mellom nattevakter og maks fire timer mellom kveldsvakt og dagvakt, for eksempel. I det siste har det vært mye snakk om arbeidstid. Manglende vakter. Men det er ikke bare i det siste at Spekter har raslet med sablene. Dette sitatet er hentet fra Dagbladet, der Anne Kari Bratten uttalte for litt over to år siden:

-Det er en tendens nå til at folk velger fritid framfor arbeidstid. Jeg synes alle, kanskje særlig sykepleiere, må opp-prioritere verdien av arbeid. Skal vi få nok arbeidskraft i denne sektoren når eldrebølgen kommer så må folk jobbe mer. De må forstå at de må delta på denne dugnaden. Da kan verken sykepleiere eller andre bruke tiden de kunne stilt til rådighet for arbeidslivet på å sitte på kafé eller gå på Sats, da må vi delta i arbeidslivet.

Jeg jobber på Ahus. De som har fulgt noenlunde med i media, vet at det er og har vært store problemer. Altfor mange pasienter, altfor få på jobb. Altfor mange som jobber seg halvt ihjel for at dagene skal gå opp. Opp med hånda de som har noen dobbeltvakter på samvittigheten! Det er helgene som har vært det største problemet, og meldingene har tikket hyppig inn til mobilen: «Det mangler folk på både dag, kveld og natt til helga – noen som kan?» Jeg synes imidlertid at 100% stilling med hver tredje helg er nok. Det er krevende nok både fysisk og psykisk. Det er mange ting man opplever som gjør stort inntrykk, og ikke bare på en positiv måte. Til tider kan jobben være svært, svært tøff. Nå har toppledergruppen på bruket bestemt seg for å ta grep når det gjelder helgejobbing. Ifølge Ahus sin hjemmeside er ambisjonen at «Ahus skal bli enda tryggere for pasienten. Et bedre sted å jobbe». Et av grepene er at ansatte skal jobbe minimum hver tredje helg. Videre «Innføring av inntil 3 ekstra arbeidshelger per år og/eller innføre 12,5 t vaktlengde». Og: «Avtale med ansattes organisasjoner om annen hver helg arbeid reforhandles og kan benyttes i tillegg til punktene ovenfor».

Javel? Jeg jobber allerede 15 helger i året. Skal jeg nå jobbe minst 18 helger? Jeg har familie. Mann og to døtre. Jentene våre har avsmak, de «skal ihvertfall ikke bli sykepleier! For du jobber jo bare når andre har fri du, mamma!». Med andre ord får de enda mer rett om dette blir vedtatt. Alle som har familie vil jo prioritere nettopp familien! NSF sin leder Eli Gunnhild By skriver i en kommentar på hjemmesiden til Sykepleierforbundet:

Hvorfor er helgearbeid så viktig for norske sykepleiere? Om lag 60 % av våre medlemmer jobber i turnusordninger hvor arbeidstiden skifter mellom dag, kveld og natt. Dette representerer i seg selv en helsebelastning. Regelmessig helgearbeid forsterker denne ulempen. I tillegg vil vel alle helst ha fri i helgene for å være sammen med familie og venner? Det er ikke alle som skjønner det, men det skjønner alle som selv jobber i skift/turnus.

Utfordringen er at dersom man systematisk opprettholder en sykepleieturnus som verken er helse- eller familievennlig, så vil ikke norske sykepleiere søke seg til norske sykehus.

Det tror jeg hun har helt rett i. Å skrive dette i en stillingsannonse, vil vel ikke akkurat være tidenes beste reklame for en arbeidsplass. Ahus ligger få minutter utenfor Oslo, og enn så lenge er det ingen sykehus i byen som tvinger sine ansatte til å jobbe annenhver helg. Så hvorfor skal da folk på jobbjakt søke seg til Ahus når andre har bedre betingelser? Og hva med oss som jobber der allerede? Hvordan tenker de å beholde oss? Ahus sin hjemmeside sier at et av de ønskede resultatene for de ansatte skal være kontinuitet. Men vil det føre til det – egentlig? For hva om folk får nok? Hva om det ikke kommer søkere for å besette de stillingene som blir stående vakante? Blir ikke da dette som å tisse i buksa for å holde varmen, som overskriften sier? Der varmer på kort sikt, men på lang sikt blir det jævlig kaldt og ubehagelig…

Les også innlegget kollegaen min, Lene Mari, har skrevet på sin blogg. Du finner innlegget her.