>Villmarkens datter?

> Som 3/4 hedmarking, full av husmannsgener ispedd noen få dråper skogfinne- og svenskeblod, med et innslag av Oslo øst på toppen, begynte jeg å tenke på mitt forhold til skog og villmark. Min gamle håndball- og skolevenninne Merete har i sin blogg skrevet masse om på hvilken flott måte hun og familien bruker skogen og marka i nærmiljøet. Det satte tankeprosessen min i gang.

Jeg har jo, som jeg tidligere har skrevet om, vokst opp på en gård. Det jeg ikke skrev, var at gården ligger gode 50 meter (hvis man tar i) fra skogkanten. Går man de nevnte 50 meterne, har man fri tilgang til skog og mark. Skogen strakk seg i min barndom litt nedover veien som fører opp til gården. Sikkert paradis for mange, men ikke for en mørkredd jente med en svært livlig fantasi… For; Hvem vet HVA som sitter og gjemmer seg bak en furulegg og venter på å kaste seg over den som tusler forbi og aner fred og ingen fare? Og; går man forbi skogen i skumringen og titter langt innover forbi alle furuleggene – glimter det ikke i et par øyne der inne? Og – dersom man hører ekstra godt etter – var det ikke en ulv som ulte der inne? Eller en bjørn som brølte? Best å løpe fort hjemover, selv om det er oppoverbakke! «Du passer i grunnen best til å bo på et boligfelt med gatelys, du», bemerket min mor tørt.

Man skal altså ikke være verdens glupeste for å skjønne at min livlige fantasi kombinert med mørkeredsel ikke akkurat førte til flittig bruk av skogen, heller ikke i fullt dagslys. Ihvertfall ikke alene, helst sammen med mange så vi skremte de skumle dyra langt pokker i vold… En av mine meget få turer alene medførte for øvrig at jeg nesten tråkket på bokstavelig talt rykende fersk elgbæsj som lå midt på stien. Etter å ha kikket rundt meg uten å se noen skummel elg bak en furulegg, trakk jeg pusten dypt og fortsatte turen. Ingen elg spiste meg opp eller kastet seg over meg… Uten at lettelsen medførte flere skogsturer. Hvem vet hva jeg ville støte på ved neste korsvei?

Og før noen påpeker at jeg er barnslig, må jeg bare si meg enig i akkurat det. Og det er rart hvor mye rart man kan forestille seg. Men som min gamle tysklærer pleide å si: Aber doch…

4 responses to “>Villmarkens datter?

  1. >Etter å ha lest om villmarkens datter må jeg bare si at jeg er glad for at aldri har vært redd for hverken mørket eller skogens firbeinte vesener. Er nok avhengig av skogen, og den gir meg fred og ro i kropp og sinn. Skjønner imidlertid at man ikke blir særlig harmonisk av en skogstur når redselshormonene farer rundt i kroppen. Moro å lese bloggen din.

  2. >Ahh, så er det flere som har det som meg! Men jeg har blitt ganske god til å alliere meg med familie og venninner, for å likevel komme ut i skogen. Skal ikke mer enn en 12-åring til skjønner du, så er jeg trygg (hjernen min er ikke så smart…). Takk for fine ord, forresten!

  3. >Så morsomt innlegg! Selv har jeg aldri vært særlig mørkredd, og jeg hadde (unnskyld, unnskyld!) litt moro med en venninne i oppveksten fordi hun var … Det var også oppvekst på landet langt unna gatelys.Her jeg bor nå, bor det også en del elg, og jeg må inrømme at det frister ikke så veldig å møte han i sene kveldstimer på turen fra holdeplassen og til huset -.:-)Takk for hyggelige tilbakemeldinger på bloggen min, forresten.

  4. >Jeg må si meg enig med Mari, glad for at jeg greier å nyte en tur i skogen uten at redselen tar helt overhånd. Men til tross for at jeg til tider kan være kjepphøy på dette temaet må jeg si at pulsen steg ganske rask på en sykkeltur da kua som sto foran oss i veien manglet jur, men til gjengjeld hadde horn…

Kommentarer er alltid hyggelig!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s