En uvirkelig jobbehelg

Jeg er intensivsykepleier. I helga har jeg vært på jobb. Ikke på Ullevål, men på et av de andre store sykehusene i Helse Sør-Øst, som nå avlaster Ullevål for at de skal ha plass og kapasitet til å behandle ofrene fra Oslo og Utøya. Det har vært uvirkelig. På fredag begynte jeg på jobb klokka 15, og det som i utgangspunktet så ut til å bli en vanlig helg på jobb, endret seg fort. Beredskapen endret seg fort, den ble raskt satt opp på aller høyeste nivå. Og nyhetene fra Oslo og Utøya ble mer og mer sjokkerende.

Jeg jobber på en intensivavdeling. Vi behandler svært syke pasienter, hver dag. Døgnet rundt. Pasienter som ofte svever mellom liv og død, ustabile pasienter hvor vi må se an tilstanden ikke bare fra dag til dag, men ofte også fra time til time. Men vi er vant til det. Vi er utdannet til det, og det er jobben vår. Men vi er også mennesker. Det som har gjort helgen så spesiell, så uvirkelig, er ikke bare det at vi har bemannet opp avdelingen til mange flere pasienter og at tempoet til tider har vært meget høyt. Folk har stilt opp, sagt ja til å komme på jobb, jobbet doble vakter og avbrutt ferien for å hjelpe til. Det har vært godt å jobbe, faktisk – man føler at man bidrar med det man kan gjøre i denne situasjonen. Uvirkeligheten har først og fremst kommet av at vi hele tiden, mens vi har behandlet kritisk syke pasienter og tatt oss av pårørende i den aller dypeste krise, har hatt Oslo og Utøya i bakhodet: «Kjenner jeg noen der? Har alle mine det bra?» Og, når man endelig har fastslått at man er så heldig at alle ens egne har det bra, så fortsetter man å være i en boble hvor uvirkeligheten råder. Alt mens man MÅ fortsette å være profesjonell.

Men jeg kan med stolthet si at vi klarer det – sammen. Vi har avløst hverandre og tatt småpauser på vaktrommet; kunnet snakke, le og gråte sammen. Vi har vært hverandres ventiler. Og jeg har oppdaget at jeg har vært og er sint. Sint på gjerningsmannen som har gått til angrep på mitt land. Han har angrepet og drept mange ungdommer i mitt land – som kjempet for den politikken de tror på. Han har gjort at mange har fått traumer de må leve med resten av livet, traumer som kanskje ikke kommer til overflaten før lenge etterpå. Jeg er sint fordi han har angrepet Oslo som jeg er så glad i, byen jeg har bodd flere år i, jobbet i og tatt hele utdannelsen min i. Byen hvor både mannen min og svigerforeldrene mine kommer fra. Det er etterhvert også blitt min by. Hvordan våger han?

Samtidig er det stort å oppleve samholdet blant oss her i Norge. Vi møter hatet hans med kjærlighet, til landet vårt og til hverandre. I kveld har mange strømmet ut på gatene og gått i tog mot terror. Vi tar landet vårt tilbake, vi tar tryggheten tilbake. Vi nekter rett og slett å la oss styre av han som gjorde dette mot oss. Det er fantastisk. Det legges merke til. Bare se på utdraget fra tyske Der Spiegel, som i denne artikkelen blant annet skriver:

Even in their shock and mourning, the Norwegians have not become hysterical and they are resisting hate. They are deeply saddened, but nobody has called for revenge and there have been no knee-jerk reactions to the massacre. Instead, the Norwegians say they now want more humanity and more democracy. It is an impressive sign of the strength of this small nation.

La oss fortsette å stille opp for og hjelpe hverandre, også når den verste sorgen og sjokket har lagt seg. Så går vi videre – sammen.

Advertisements

One response to “En uvirkelig jobbehelg

  1. Tilbaketråkk: Tanker etter terroren « Anitas blogg

Kommentarer er alltid hyggelig!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s