Tanker etter terroren

Så har det gått en uke og litt mer enn det, siden terroren rammet vårt lille land. Hver og en av oss har forsøkt å håndtere det på best mulig måte. Hvilken måte som er best, er ikke godt å si. Vi i vår familie har for vår del forsøkt å leve mest mulig normalt, med god tid til å svare ungene om det er noe de lurer på. For spørsmålene kan dukke opp overalt, på de merkeligste steder. På kafé, i en kjapp telefonsamtale eller – som i helga – i en karusell på Liseberg. Jo, vi dro dit nå i helga. Det er en sommertradisjon vi har, det å tilbringe en helg i Göteborg, og vi så ihvertfall ikke nå noen grunn til å la være å holde på tradisjonen.

Men så er vi heldig stilt også, vi er «bare» indirekte rammet. Vi har ingen vi kjenner direkte som var verken på Utøya eller i Regjeringskvartalet. Men en kollega som var på jobb sammen med meg den fredagen, opplevde ikke å få tak i datteren sin – som var på Utøya. Kollegaen min dro hjem fra jobb, selvfølgelig livredd for hva som hadde skjedd. Heldigvis viste det seg etterhvert at denne datteren var fysisk uskadet. En annen kollega av meg var ved Tyrifjorden og hjalp til, med alle de inntrykk det måtte gi. Det viser seg også at en jente jeg kjente for mange år siden er blant de drepte i Regjeringskvartalet. Og en av eldstedatterens aller beste venninner mistet fetteren sin på Utøya. Jeg er stolt av 13-åringen min som sendte sms til venninnen sin med beskjed om at hun tenker på henne. Omtanke er så viktig. Venninnen har reagert på samme måte som mange andre tydeligvis har gjort. Hun har meldt seg inn i et politisk parti, i dette tilfelle AUF. Selv om det er et helt annet parti enn det jeg støtter selv, kjenner jeg stolthet over det. Det er så flott med engasjement og standpunkt blant de unge, og spesielt blant venninnene til datteren min. Det er suverent, faktisk.

Det har vært mange rosetog, fakkeltog, minnestunder. Vi har grått og sørget sammen. Nå kommer det en tid framover hvor vi må bearbeide det som har skjedd. Det skrives opp og ned i avisene og vises timevis med nyhetssendinger, men hvordan skal hver og en av oss klare å komme videre? Å komme tilbake til hverdagen, rett og slett. For det første er jeg kjempeglad for at Norway cup går som planlagt. Idrettsglede er noe av det fineste jeg vet, og i en situasjon som denne er det god medisin. Jeg tror det er viktig at alle finner noe som man trives med, som gir en glede. Høre på god musikk, lese bøker, drikke et glass god vin, en treningsøkt, en tur på restaurant, en tur på stranda, være sammen med venner. Samme hva, bare det gir en god følelse. Jeg tror også det er viktig å kunne glede seg over noe selv om man sørger. Man sørger ikke mindre selv om man smiler og har det gøy en liten stund. Det er faktisk lov å tenke på noe annet innimellom. Man svikter ingen selv om man koser seg. Det er faktisk viktig å ta vare på seg selv, og det tjener ingen om man sliter seg ut. Men jeg tror at vi er på riktig vei. Vi reagerer jo motsatt av hva gjerningsmannen ville: Vi engasjerer oss, bryr oss, tar landet vårt tilbake. Landet vi er så glad i – se bare hvordan Are Kalvø beskriver det!

Advertisements

Kommentarer er alltid hyggelig!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s