Camilla Läckberg: «Änglamakerskan»

Dette er Camilla Läckbergs åttende bok fra vakre, vakre Fjällbacka, med politimannen Patrik Hedström og hans samboer, forfatteren Erica Falk, i hovedrollene. Jeg har lest alle bøkene. Ville bare nevne det, før jeg går videre. Det er nok en fordel.

I denne boken er plottet som følger: I 1974 forsvinner en familie sporløst fra øya Valö utenfor Fjällbacka. Alle er borte, utenom den ett år gamle datteren Ebba. Mange år senere kommer Ebba og mannen hennes tilbake til Valö. Huset der hennes far med hard hånd drev en internatskole, ønsker de å gjøre om til en Bed & Breakfast. De har nettopp mistet sin lille sønn, og forsøker på denne måten å komme seg videre. Under renoveringen av huset finner de inntørket blod under gulvet i spisesalen. Dette bare noen dager etter at de blir utsatt for et mordbrannforsøk. Hva skjer? Det blir Patrik Hedström og kollegaene sin oppgave å finne det ut. Erica Falk har tidligere forsøkt å grave etter hva som egentlig skjedde da familien til Ebba forsvant. Nå blir hun nysgjerrig, og hun bestemmer seg for å oppsøke Ebba for å snakke med henne.

Boka er OK, en lettlest krim som ikke gir mye motstand. Den bygges på samme lest som tidligere bøker; vekslende mellom nåtid og fortid. Noen av karakterene litt vel diffuse å få tak i, og av og til blir det litt for mange på scenen til å få oversikt over alle. Og hvorfor i all verden kan ikke Erika og Patrik ha en skikkelig krangel? De må være det eneste paret i verden som ikke krangler voldsomt etter spesielt en episode i denne boka. Men – jag sträckläser, jeg innrømmer det. Jeg vil jo for tusan vite hvordan det slutter! Men jeg skulle ønske at man hadde fått et litt dypere blikk inn i hvordan livets harde smeller har formet enkelte av aktørene i boka. For jeg tror nemlig at det er det som er en slags essens, sånn egentlig – hva gjør oss til de vi faktisk er?