Noen tanker, bare…

Søndag morgen, og man sitter og surfer noe planløst rundt i Bokblogglandia dagen etter Det Store Bokbloggtreffet. Enkelte hadde ikke mulighet til å være med, og jeg er fortsatt irritert for at jeg var en av de – men kanskje det blir treff neste år også? DA…!

Den siste uka har det vært debatt i Bokblogglandia. Skal bokblogger skrives på en spesiell måte? Må man grave seg ned til den innerste essens av en bok man leser for å ha lov til å definere bloggen sin som en bokblogg? Hvor dyptpløyende skal et innlegg være – sånn egentlig? Eller kan man skrive kort og konsist og ferdig med det? Flere har de siste ukene kritisert ukentlige utfordringer som for eksempel Flukten fra virkelighetens «Smakebit på søndag» og Anettes bokboble sitt ukentlige boktema. Tilsynelatende blir bloggene uinteressante av å være med på noe tilsvarende – og man gidder ikke å lese. Er det virkelig slik at noen skal avgjøre om en blogg har livets rett eller ikke?  Tankene mine kan vel oppsummeres i følgende setning: Hvem i all verden skal definere hva som er bra nok? 

Og deretter: Om noen ikke gidder å lese bloggen min fordi jeg blant annet er med på disse utfordringene – so what? Det er i alle fall ikke mitt problem. Om noen hopper over å lese av denne enkle grunn – værsågod, hopp! Lesing og blogging er hobbyen min, og ikke noe jeg gjør for å skape Norges Største Bokblogg. Det er ihvertfall helt sikkert. Jeg gidder ikke å ha prestasjonsangst og å være redd for å skrive for dårlige innlegg. Det er da tross alt min blogg, og det er ingen andre enn jeg som skal bestemme hvordan den skal være! Hovedpoenget med bloggen min er for det første å holde orden på hva jeg leser. For det andre å spre leseglede til de som måtte være på jakt etter slikt. Det betyr mye mer for meg når venner, kollegaer eller bekjente forteller at de har lånt seg en bok på biblioteket fordi jeg har lest og likt den, enn at bloggen min defineres som ditt eller datt. For dyptpløyende er den virkelig ikke. Å skrive lange, analyserende innlegg har jeg ikke tid til med full jobb, mann, to unger, håndballtreninger, lekser – og listen fortsetter i det uendelige. Men det betyr ikke at bloggen min ikke skal ha livets rett. Vi har nemlig alle begynt et sted, og alle kan ikke være like. Slik er det bare.

Ha en fin søndag!