Søndag morgen, og man sitter og surfer noe planløst rundt i Bokblogglandia dagen etter Det Store Bokbloggtreffet. Enkelte hadde ikke mulighet til å være med, og jeg er fortsatt irritert for at jeg var en av de – men kanskje det blir treff neste år også? DA…!
Den siste uka har det vært debatt i Bokblogglandia. Skal bokblogger skrives på en spesiell måte? Må man grave seg ned til den innerste essens av en bok man leser for å ha lov til å definere bloggen sin som en bokblogg? Hvor dyptpløyende skal et innlegg være – sånn egentlig? Eller kan man skrive kort og konsist og ferdig med det? Flere har de siste ukene kritisert ukentlige utfordringer som for eksempel Flukten fra virkelighetens «Smakebit på søndag» og Anettes bokboble sitt ukentlige boktema. Tilsynelatende blir bloggene uinteressante av å være med på noe tilsvarende – og man gidder ikke å lese. Er det virkelig slik at noen skal avgjøre om en blogg har livets rett eller ikke? Tankene mine kan vel oppsummeres i følgende setning: Hvem i all verden skal definere hva som er bra nok?
Og deretter: Om noen ikke gidder å lese bloggen min fordi jeg blant annet er med på disse utfordringene – so what? Det er i alle fall ikke mitt problem. Om noen hopper over å lese av denne enkle grunn – værsågod, hopp! Lesing og blogging er hobbyen min, og ikke noe jeg gjør for å skape Norges Største Bokblogg. Det er ihvertfall helt sikkert. Jeg gidder ikke å ha prestasjonsangst og å være redd for å skrive for dårlige innlegg. Det er da tross alt min blogg, og det er ingen andre enn jeg som skal bestemme hvordan den skal være! Hovedpoenget med bloggen min er for det første å holde orden på hva jeg leser. For det andre å spre leseglede til de som måtte være på jakt etter slikt. Det betyr mye mer for meg når venner, kollegaer eller bekjente forteller at de har lånt seg en bok på biblioteket fordi jeg har lest og likt den, enn at bloggen min defineres som ditt eller datt. For dyptpløyende er den virkelig ikke. Å skrive lange, analyserende innlegg har jeg ikke tid til med full jobb, mann, to unger, håndballtreninger, lekser – og listen fortsetter i det uendelige. Men det betyr ikke at bloggen min ikke skal ha livets rett. Vi har nemlig alle begynt et sted, og alle kan ikke være like. Slik er det bare.
Ha en fin søndag!
Signerer denne,Anita! De aller fleste har vel bokbloggingen som en kjær hobby og må få bestemme selv hvordan den skal være.Ha en fin søndag du også!
🙂
Så enig, så enig!
God søndag til deg og 🙂
Jeg er sååå enig…
Min enkle mening er vel rett og slett at vi skal gjøre vårt beste som bokblogger ut fra de forutsetningene vi har og de målene vi selv har satt oss med bloggingen. Jeg mener vi alltid skal gjøre vårt ytterste for å yte rettferd til en bok vi anmelder, og alltid prøve så godt vi kan å begrunne «dommen» med å forklare hva vi likte eller ikke likte, men på hvilket nivå; det får være helt opp til hver enkelt, tenker jeg. Selv er jeg i den «heldige» posisjonen at jeg foreløpig er uten barn, så jeg har god tid til å sette meg ned en hel kveld og skrive en lang omtale jeg har tenkt mye på, hvis jeg føler for det. Men jeg er fullstendig klar over at man som mor ikke har den samme luksusen. Det syns jeg det er viktig å huske på også. Så kan vi jo heller passe på å komme med konstruktive kommentarer til hverandre og kanskje være litt flinkere på å begrunne reaksjonen vår på innleggen til hverandre også, så får vi flere spennende, morsomme diskusjoner om bøkene vi er så glade i. 🙂 Så blogg videre, du!
Det er planen min og 😉
Det er jo mangfolletr som er viktig, uanett jvordan blogg man har, jeg er helt enig med deg. Hver og en må lov til å bestemem hva man ønsker å lese. Hadde du negynt med lange dype innlegg så hadde nok ikke jeg titttet innom så ofte.. (jeg er faktisk også glad i å lese, det er bare nedprioriert for tiden). Fotsett å gjør som DU vil, det tror jeg funker best =)
Jepp, for meg funker det bra. Og så får heller smaken være som baken…