Karianne Gamkinn: «Beklager, jeg må være mamma»

Photo 12.03.13 16 52 47Jeg har fulgt bloggen «Mammadamen» veldig lenge, og da blogginnehaveren Karianne Gamkinn skrev at hun skulle gi ut bok som omhandlet mammalivet og det å kombinere rollen som mamma med det å være yrkesaktiv, bestemte jeg meg for å lese boka. Jeg synes jo nesten at jeg kjenner Karianne litt etter å ha fulgt bloggen hennes så lenge, selv om jeg ikke har møtt henne noen gang… Dermed takket jeg selvfølgelig ja da Cappelen Damm tilbød et leseeksemplar.

Jeg er også tobarnsmamma og født i 1974. Døtrene mine går i henholdsvis sjette og niende klasse nå, men det føles som om det var i går at de ble født. Tida går så fort! Det var mange minner som kom tilbake til meg da jeg leste Kariannes bok. Imidlertid var vi så heldige at vi klarte oss med halv plass i barnehagen da jentene var bitte små. Jeg jobber i helsevesenet og kunne jobbe deltid en periode. Allikevel ble det slik at både H og E begynte i barnehage 11 måneder gamle. Hvem gråt mest da de ble levert? Ikke vet jeg – om det var mor, far eller barn. Samvittigheten – den evige dårlige samvittigheten, var svart som bek. Allikevel syntes jeg at det å komme seg på jobb var deilig – så ærlig må jeg være. Et slags fristed, et pusterom fra den ofte så altfor hektiske tida.

Å bli mamma for første gang, derimot, det var som å få verden midt i hodet. Som Karianne hadde også jeg forberedt meg ved å lese mamma- og dameblader. «Barn ingen hindring» – livet kunne leves som før! Ingen i verden kunne ha forberedt meg på å amme H hver tredje time døgnet rundt i tre måneder, zombielignende utseende (med sprittusjlignende ringer under øynene) og at jeg under den verste amminga skulle veie ca 12 kg mindre enn jeg gjør nå (jeg er 161 cm høy og normalt bygd). Med hånden på hjertet kan jeg si at det å bli mamma var beintøft. Jeg fortalte det selvsagt ikke til noen, men satte på meg masken og lekte vellykket. I ettertid tror jeg at jeg hadde en fødselsdepresjon i den perioden. Det var bare det at jeg ikke våget å fortelle noen hvordan jeg hadde det. Da E ble født føltes alt lettere, og vi var mer erfarne selv om vi var unge.

Jeg synes det er bra at Karianne har skrevet denne boka. Den er et viktig innspill i debatten rundt feminisme. Det er viktig å få fram at det finnes alternativer til full jobb og heltidsplass i barnehagen. Når det er sagt, er det vel så viktig at hver enkelt familie må finne fram til sin løsning – det som passer for dem. Det som passer for dine venner og kjente, er kanskje helt feil for deg! Og så er det jo slik at andre igjen ikke har annet valg enn full jobb og hel barnehageplass. Men meninger om det, finnes hos alle… Synes Karianne har skrevet det bra i boka:

For om jeg jobber fulltid og sender barna i barnehagen, er jeg en egoistisk karrieremamma som svikter barna, er jeg hjemme med barna svikter jeg samfunnet for arbeidskraft, gjør narr av mine feministiske formødre og vet ikke mitt eget beste, har jeg tid til å bake cupcakes og lage gode matpakker til barna mine, svikter jeg andre mammaer ved å gi dem dårlig samvittighet, og lager jeg posesuppe, forer jeg barna med altfor mye E-stoffer. Og den dårlige samvittigheten, den er der samme hva.

Akk ja. Det skal ikke være enkelt. Kanskje det er vi selv som er de verste synderne når det gjelder temaer som trigger samvittighetn. Og som mamma til en «teen» og en «tween» kan jeg skrive under på at det bare fortsetter. Men med litt andre frustrasjoner, krangletemaer og utfordringer…

5 responses to “Karianne Gamkinn: «Beklager, jeg må være mamma»

  1. Tusen takk for fin omtale, Anita! Det er veldig godt å lese at andre kjenner seg igjen:-)

    Klem fra Karianne

  2. Kjempefin omtale Anita:-) Har sett intervjuene med forfatteren på tv de siste dagene og har blitt veldig nysgjerrig på denne boken, som trebarnsmor til barn på 20,15 og 13 så vil jeg nok sikkert kjenne meg igjen i masse her!

  3. Bra skrevet=) denne dumpet ned i postkassen min. Har ikke fulgt bloggen hennes så lenge,men ble nysjerrig på boken.

  4. Jeg trodde også at barn var ingen hindring for å fortsette livet som før, men slik er det jo ikke. Man er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Uansett merket jeg at livsverdiene endret seg. Nei, enkelt skal det ikke være, men jeg tror vi rett og slett må slutte med all den dårlige samvittigheten🙂

Kommentarer er alltid hyggelig!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s