Jeg er en latsabb

Jeg er lat. Jeg er sykepleier. Ifølge debatten som raser i media nå for tiden, skulle man tro at dette var synonymt. For siden «sutrepleierne» som noen ynder å kalle oss, ikke vil jobbe «noen få helgevakter» ekstra i året, er vi både sutrete, sytete og late. Noen få helgevakter? Det er ikke det det er snakk om. Det er tre hele jobbehelger det er snakk om. Og det blir en del ugunstig arbeidstid, når man fra før jobber rundturnus og hver tredje helg, med helligdager. Som Lene Mari skriver; det er jammen påfallende at de som har de sterkeste meningene om dette er de som kun jobber dagtid. Og i dag følger selveste helseministeren opp der han ifølge VG sier at han

«venter at de ansatte må utvise mer fleksibilitet i forhold til arbeidstider. De skal ikke pålegges å jobbe mer, men kanskje på andre tider enn de har gjort til nå.»

Ja, for det løser jo alle problemer. Jeg svarer ham med noe en av mine kollegaer skrev på facebook:

«Som alle sykepleiere vet foregår det størst aktivitet på sykehusene i ukedagene. Ved å kreve at sykepleierene skal jobbe flere helger må jo ledelsen fjerne tilsvarende med vakter i ukedagene. På denne måten blir jo pasientsikkerhetsproblemet bare flyttet fra helg til uka.»

Word! Hvordan skal du løse den? Å ja, med 10 000 varme hender? Den har vi hørt før. Så lenge hendene er varme er ikke kompetansen så viktig – eller? Og hvor skal man grave opp de hendene? Dette her er jo tidenes dårligste rekrutteringskampanje til alt som har med helse og omsorg å gjøre! Da jeg som ung – altfor ung – begynte på sykepleierutdanningen, hadde vel jeg også en slags naiv og idealistisk tanke om at jeg ville jobbe med mennesker – ikke maskiner. Jeg skulle ønske at jeg kunne gått 20 år tilbake i tid og fortalt 19 år gamle meg noen velvalgte ord om hvordan dette ville bli. Om hva det koster, på alle vis. Selv om man stortrives i jobben, selv om man er dyktig, selv om man er stolt av jobben og yrket sitt. Jeg ville sagt noen ord om den dårlige samvittigheten man føler – bestandig. Sier man nei til å jobbe ekstra, har man dårlig samvittighet overfor kollegaene som står igjen på jobb. Og sier man ja, har man dårlig samvittighet overfor familien. Og man opplever – nesten uansett hva man gjør – å bli kalt lat i store medieoppslag. En annen kollega skriver på facebook:

Spekter har sagt at vi er late og ikke jobber nok? Late? Jeg har selv jobbet mer enn 200 timer overtid i året? Mange doblevakter, mange helger og minst halvparten av alle røde dager? Selv om jeg har sagt fra at jeg er sliten så kom spm? Kan du gå ekstra? Jobbe litt mer? Kan du komme og denne helgen og? Selv om man svarer nei man er sliten så er det ikke gehør for det. Da blir man beordret på jobb!

Men det er vel slikt man må tåle når man bare er sykepleier – eller? I går, da Jens Stoltenberg hadde sin «Spør Jens»-seanse på Twitter, sendte jeg inn dette spørsmålet til ham: Photo 27.06.13 10 28 03

Det er kanskje unødvendig å legge til at jeg ikke fikk noe svar. Men det er vel på tide at de får på seg den uniformen og fotfølger en sykepleier i rundturnus en uke eller så – og ser hva det egentlig handler om.

Selv har jeg tatt et standpunkt. Jeg har valgt ikke å ha dårlig samvittighet når jeg sier nei til å jobbe ekstra. Og ikke har jeg små unger lenger heller. Snart begynner de på de siste årene på henholdsvis barneskole og ungdomsskole. Men hva klager jeg over da, spør du vel. Jo: dette er blitt en prinsippsak for oss på Ahus. En for alle, alle for en! Og: Jeg ønsker å være der for ungene mine! Det er ikke mindre å følge opp med kjøring, henting, trening, lekser og logistikk nå når de er i den alderen de er! Og når håndballaget til eldstejenta synes det er suverent at jeg blir med som hjelpetrener enda en sesong, så føler jeg meg priviligert som får lov til å være sammen med og å bruke noe av tiden min på de flotte 14-15 år gamle jentene. Istedenfor at de ønsket meg dit pepperen gror (som jeg kanskje trodde de ville gjøre…). Å følge opp og å være i kontakt med ungdom på denne måten er noe av det morsomste og mest givende jeg vet. Når jeg har fri fra jobb, er dette en av de tingene jeg blant annet bruker tid på – men jeg er kanskje lat allikevel?

Det som er ekstra gledelig, er at det er så mange av oss som tør å si meningen vår nå. I blogger, på Facebook og Twitter. Jeg har kollegaer som har vært i VG, Aftenposten og på NRK og sagt hva de mener. Og det har vi tenkt å fortsette med.

Og jeg har en plan. Den er helt i startgropa, men jeg har en plan.

Advertisements

4 responses to “Jeg er en latsabb

  1. Hvilket sjakktrekk å angripe sykepleierne – denne Frp bastionen!

  2. Spent på planen din! Dette var et bra innlegg i en debatt som ofte har lett for å bli mediestyrt og lite konstruktive. Dere gjør en kjempejobb! Lat???? Stå på!

  3. Ann-Kristin (Sykepleier)

    Når da endelig helseministeren kommer på besøk på AHUS.. Hvorfor «rydder» man avdelingen for korridorpasienter da? Det er jo som å tisse i buksa en vinterdag….

  4. Anne-Lise hinnaland

    Kjempeflott skrevet.

Kommentarer er alltid hyggelig!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s