Reparasjonsalderen

20130812-133045.jpg En kollega av meg kaller årene rundt 40 for reparasjonsalderen. Det passer fint. I sommer har jeg til meg å være trent masse og brukt Endomondo som et hjelpemiddel for å få oversikt over treninga. En slags treningsdagbok light om du vil. Og noe slikt har jeg ikke syslet med siden jeg spilte håndball aktivt for litt for mange år siden. Jeg har løpt intervaller, trent styrke og løpt litt lengre turer. Egentlig hadde jeg planer om å gjøre comeback på håndballbanen denne sesongen. Ull/Kisa har nemlig et jenter-33 lag, der man må være minst 33 år for å være med. Og siden jeg fyller 40 neste år, skulle det være greit.

Men så var det denne nakken da. Og skuldrene. Og knærne. Og anklene. Naprapat og balansebrett er hovedingrediensene når det gjelder reparasjonen. Jeg er med som hjelpetrener for en gjeng 14-15-åringer, og hver gang jeg får lov til å slippe til bittelitt ute på banen, tror jeg at jeg er 16 igjen. Ihvertfall ikke 40! Flere ganger har jeg endt opp med gigablåmerker, og et par skrubbsår har det vel også blitt. Derfor kunne kanskje et comeback ha blitt stygt. Og fryktelig vondt for kroppen min. Ikke sikkert at alt kan repareres heller.

Derfor: vi får bite i det litt småsure eplet, innse egne begrensninger og fortsette med Endomondo og hjelpetrenerrollen. Løping, styrke, spinning og litt ulik variert trening ellers er jo heller ikke så dumt. Og kanskje rusket i maskineriet etterhvert blir ferdig reparert og… Og da…!

Kommentarer er alltid hyggelig!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s