Tre bøker jeg burde ha skrevet om for lenge siden

Jeg har nevnt at motivasjonen til å skrive har vært heller laber lenge nå. Derfor lager jeg et samleinnlegg her, med korte omtaler av tre bøker jeg bare har utsatt å skrive om. Ikke fordi de var dårlige eller noe. De var nemlig bra alle tre!

Først ute er «Paradisoffer» av Kristina Ohlsson. Svenske Ohlsson er blitt en krimfavoritt hos meg. Og denne boka var like spennende som de andre jeg har lest. En fullsatt Boeing 747 letter fra Stockholm og reiser mot New York. Kort tid etter avgang finner en flyvertinne et trusselbrev med et krav til både den svenske og den amerikanske regjeringen. Blir ikke kravene innfridd, blir flyet sprengt. Ingen vil forhandle med terrorister, og flyet nærmer seg amerikansk luftrom raskt. Politioverbetjent Alex Recht jobber intenst med kapringen sammen med Eden Lundell hos sikkerhetspolitiet. Fredrika Bergman, som nå arbeider for Justisdepartementet, blir sendt tilbake til politiet for å være regjeringens koordinator i denne saken. Denne boka klarte jeg knapt å legge fra meg! Anbefaler alle som er på utkikk etter ny krim å prøve Kristina Ohlssons bøker. Lettlest, spennende og bra!

Deretter, «Døtre av Norge» av Gunhild M. Haugnes. En bok om en slekt der en kvinne i hver generasjon blir født med et slangeformet fødselsmerke. Den som får dette merke, innehar spesielle evner. Boka begynner i Finnmark i året 1650, der den unge moren Maja blir brent på heksebålet. Så hopper boka langt fram til nåtiden, til Merete som er fanget i tidsklemma. Hun er karrierekvinne i Oslo og en av jentene som har dette merket, uvitende om både kraften og historien bak. En dag får hun vite alt av moren si, Marie, som også er født med dette merket. Jeg fikk boka tilsendt av forfatteren – tusen takk! Dette var en bok jeg likte godt! Lettlest og med et tema som fenger meg.

Til sist, «Den sista akten» av Mari Jungstedt. Nytt møte med politimannen Anders Knutas i Visby på Gotland, der han prøver å nøste opp i en drapssak der en kjent avisredaktør er blitt funnet drept. Jungstedts bøker er fine å lese iblant, lugne og bra. Bøkene er lettleste uten å være banale. Knutas selv har både opp- og nedturer i denne boka, som jeg hadde vanskelig for å legge fra meg bare jeg kom i gang! Det som irriterer meg med Jungstedts bøker derimot, er at journalisten Johan Bergs liv også er en ganske stor del av dem. Johan blir malplassert, synes jeg. Rett og slett. Det er Knutas det er gøy å lese om.