«Hæ? En Nesbø-bok uten min store favoritt Harry Hole? Går det an?» Det var tanken min før jeg begynte å lese denne boka i sommer en gang.Bak på boka står følgende:
Sonny er en idealfange. I det moderne, fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andre innsattes skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser.
Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.
Sonnys far stod sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolett, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv. Men en dag endrer et skriftemål alt.
Så – jeg begynte å lese. Og jeg leste. Og leste. Oi! Det er en kjempespennende bok og et stort persongalleri. Men det gjør ikke så mye, for det er mange figurer å bli kjent med her. Og kjedelig er det ikke. Ta for eksempel den trauste og tilsynelatende rettskafne politimannen Simon Kefas, «idealfangen» Sonny Lofthus, Martha på hospitset og den heller creepy fengselsbestyreren Arild Franck. For å nevne noen. Plottet er innviklet og i starten syntes jeg det var løse tråder over alt. Men Nesbø nøster det sammen og viser at alt henger i hop. Som vanlig. Den litt mørke Oslo-stemningen er den samme som vi er vant til – på en måte var det liksom bare Harry som manglet. Men jeg savnet ham ikke! Knallbra bok!
Anitas blogg 
Tilbaketråkk: Jo Nesbø: «Sønnen» | Blopp.no
Jeg likte også Sønnen, og lurte på hvordan jeg ville like en bok uten Harry Hole 🙂 Men jeg syntes det ble vel mange løse tråder og vel mange fortellinger rundt fortellingen. Delen med sønnen syntes jeg var meget bra, men ikke alt det andre 🙂
Jeg las boka i juni, og skrev om den da. Måtte titte tilbake for å se hva jeg skrev, og der var det bare nesegrus beundring for Nesbø igjen, som vanlig. Like bra uten Harry, faktisk.