Category Archives: Historie

Åsta Holth: «Finnskogtrilogien»

Som jeg nevnte i går, er dette en av bøkene jeg gjerne skulle ha tatt med meg til en øde øy. Men jeg har visst glemt å overføre denne omtalen fra den gamle bloggen og hit. Derfor kommer den her:

Denne boka nevnte jeg så vidt her, og jeg tenkte at jeg kunne skrive litt mer om den siden jeg stadig vekk kommer tilbake til den. Den består altså av tre bøker, nemlig «Kornet og freden» (utgitt 1955), «Steinen blømer» (1963) og «Kapellet» (1967).

Handlingen begynner på slutten av 1600-tallet, som var det århundret der finneinnvandringen til grensetraktene virkelig tok til. Vi følger Pål Tyyskiäinen og kona hans, Kerttu Mullikka i det første bindet, og siden blir vi kjent med etterkommerne deres og de harde kårene de lever under på «Skogen» både på 1700- og 1800-tallet. Vi hører om fordommer og utfordringer mellom finnene og nordmennene – kanskje det kan sees på som en slags parallell til samfunnet vi nå lever i. Bøkene er skrevet på nynorsk, kanskje fordi dette skriftspråket ligger nærmere opp til dialekten Holth selv snakket?

Kanskje ikke alle fakta Holth skriver om er helt korrekte, men personene i bøkene har jo eksistert i virkeligheten. Jeg har også skrevet her i bloggen at jeg selv holder litt på med slektsgranskning, og faktisk har jeg funnet navnet Mullikka blant mine forfedre. Men også navn som Räisäinen, Suhoinen og Tossavainen. Derfor har jeg satt veldig pris på denne boka, det er spennende å lese om hvordan finnene levde på Finnskogen for mange hundre år siden.

Reklamer

Torgrim Sørnes: «Uten nåde»

Tidligere har jeg lest Torgrim Sørnes’ bok «Ondskap» (du finner omtalen via denne linken). Den boka handlet om de henrettede i Norge i årene 1815 til 1876. I «Uten nåde» går han lenger tilbake i tid, nemlig årene fra 1783 til 1814. I denne perioden ble 29 mennesker henrettet i Norge. Den første saken han skriver om, handler om Anna Henriksdatter Østmo. Om gården Østmo skriver Sørnes at den

«…ligger på Glommas venstre bredd der den gjør en sving forbi Kirkenær i Hedmark fylke, en del av landet hvor kulden virkelig kan sette seg fast og herje med menneskene som den vil.»

Jo takk, det vet jeg. Minnet om barndommens Kirkenær (eller Grue vestside, da – for de lokalkjente) med iskalde 43 minusgrader da jeg skulle på skolen som 7-åring på begynnelsen av 1980-tallet huskes godt! Men nok om det. Ovennevnte Anna ble henrettet, det vil si halshugget, i 1783 etter å ha drept to av sine nyfødte barn. Det hodeløse skjelettet hennes ble funnet først høsten 2010, under arbeidet med en ny sykkelsti på Flisa. Og hodet? Det ble satt på stake etter henrettelsen.

Og slik fortsetter historiene. Felles for mange av dem er at de forteller om fattigdom og desperasjon. Menn myrder hustruene sine, og omvendt. Kvinner dreper sine nyfødte barn. Barn dreper foreldrene sine. Og så videre. Men tragediene til tross, denne boka gir et godt innblikk i hvordan verden var da. Anbefales!

Karsten Alnæs: «Grevens tid»

Så er jeg ferdig med Karsten Alnæs sin bok «Grevens tid». Fra tidligere har jeg lest – ikke hver bokstav, men mye av – «Historien om Norge» 1-5 og «Historien om Europa» 1-4 som han også har skrevet. De likte jeg godt, derfor hadde jeg forventninger også til denne. Og historiske romaner liker jeg godt. Forlaget omtaler boka slik:

«Grevens tid» skildrer den første delen av livet til grev Herman Wedel Jarlsberg, en av de mest toneangivende Eidsvollmennene i 1814. Han vokste opp som norsk ambassadørsønn i Napoli, Haag og London. Den unge greven var frihetssøkende og opprørsk, og tiden han levde i, var urolig. Flere ganger trosset han storm og engelske krigsskip over Skagerrak for å skaffe korn til utsultede nordmenn, og han mønstret et frivillig jegerkorps for å slåss mot svenskene. Wedel Jarlsberg ville skape et selvstendig, uavhengig Norge bygd på ideene fra den franske revolusjon. Romanen følger hans usedvanlige og spenningsfylte liv og skildrer samtidig en dramatisk tid i Norge med nødsår, opprør, blokader, kriger og det politiske spillet i årene før 1814. «Grevens tid» bygger på brev, skriv, dagbøker, protokoller og beretninger. Historien er farget av Karsten Alnæs’ innlevelse og fantasi der kildene tier.

Det er lærerikt å lese om de dramatiske omstendighetene i 1814, da Norge fikk sin egen grunnlov. Alnæs skriver godt om hvordan lille Norge rett og slett var en kasteball mellom Sverige og Danmark, og med stormakter som Frankrike, England og Russland truende i bakgrunnen. Grev Wedel Jarlsbergs liv i seg selv har nok gitt Alnæs mye gratis. Grevens liv står i sterk kontrast for eksempel til hvordan bondestanden her i landet levde på den tiden. Men hvorfor framstilles han så prektig, så nærmest skinnhellig? Jeg savner å lese om litt andre sider ved Wedel. Det skrives utelukkende om hvor omsorgsfull og edel han var, overfor familie og de fattige, for eksempel. Hadde han virkelig ingen mindre gode sider? Det føles litt som om det bare touches borti overflaten, ikke  at man graver i hvordan han var ellers. Slik sett framstilles han kanskje litt lite troverdig. Dermed faller kanskje skildringen av greven mindre i smak hos meg, mens begivenhetene i 1814 skildres mye bedre, etter min mening.

Smakebit på søndag: «Grevens tid» av Karsten Alnæs

Hei, og godt nytt år alle sammen! Jeg innleder året med å gi en smakebit på boka jeg leser nå, nemlig «Grevens tid» av Karsten Alnæs:

Selv om alt var forandret, gikk livet i London som før. Forholdet mellom faren og Herman var blitt kjøligere etter morens oppbrudd, men faren var mildere stemt mot Ferdinand, som han åpenbart forsøkte å gjøre seg fortrolig med.

En helt grei bok så langt. Litt langtekkelig kanskje, men ikke verre enn at boka skal leses ferdig. Om du vil finne flere smakebiter på gode bøker, kan du som vanlig ta en titt innom bloggen «Flukten fra virkeligheten».

Alison Weir: «Mary Boleyn»

Tidligere i måneden leste jeg ferdig Alison Weirs bok «Mary Boleyn». Mary er hovedpersonen i «The Other Boleyn Girl» og søsteren til Anne Boleyn, en av dronningene som ble halshugget av Henry VIII. Litt morsomt er det at den amerikanske utgaven har undertittelen «The Mistress of Kings», mens den britiske smeller til med «The Great and Infamous Whore» – noe som kanskje ble for drøy kost for det amerikanske markedet..? Ikke vet jeg. Uansett – jeg har lest den britiske utgaven, og den var ikke spesielt sjokkerende. Baksiden av boka sier følgende:

Sister to Queen Anne Boleyn, she was seduced by two kings and was an intimate player in one of history’s most gripping dramas. Yet much of what we know about Mary Boleyn has been fostered through garbled gossip, romantic fiction, and the misconceptions repeated by historians. Now, in her latest book, New York Times bestselling author and noted British historian Alison Weir gives us the first ever full-scale, in-depth biography of Henry VIII’s famous mistress, in which Weir explodes much of the mythology that surrounds Mary Boleyn and uncovers the truth about one of the most misunderstood figures of the Tudor age(…

Det var interessant og lærerikt å lese denne boken om Mary, og for eksempel om hvordan forholdet til resten av den ambisiøse familien hennes var. Hvordan formet dette henne? Selv om hun var den eldste datteren, kom hun i skyggen av sine søsken. Allikevel var hun modig. En ting som gjør inntrykk og som sier meg at hun må ha vært noe for seg selv, er følgende: I en tid der adelige jenter ble giftet bort, inngikk Mary i hemmelighet sitt andre ekteskap av kjærlighet, mot alt som het etikette, og hun trosset dermed familien sin, deriblant sin søster dronningen. Hvordan torde hun dette, da hun visste at det ville få konsekvenser? Hun ble da også bortvist fra hoffet, sammen med mannen sin. Om Mary i det hele tatt hadde kontakt med noen av sin nærmeste familie etter dette, er visstnok usikkert. Men til tross for dette, kan man vel si at hun var den heldigste – og kanskje den lykkeligste? – av søsknene. Ovennevnte Anne og broren George ble henrettet av Henry VIII, mens Mary tross alt fikk leve med sin familie til hun døde.

Jeg vet at jeg har skrevet gjentatte ganger at jeg er veldig fascinert av Tudortiden, og jeg har etterhvert lest endel bøker som omhandler denne perioden, både biografier som denne og bøker av Philippa Gregory og C.J. Sansom. Alison Weir har her skrevet en bok jeg likte godt. Biografier er i det hele tatt spennende, og jeg håper å få lest mange flere i det kommende året.

Tore Skeie: «Alv Erlingsson – fortellingen om en adelsmanns undergang»

Denne boka leste jeg i fjor sommer, og jeg syntes det var en glimrende bok, historieinteressert som jeg er:

Fra capris.no:

Sommeren 1290: En norsk adelsmann henrettes offentlig i en liten havneby på kysten av Skåne. Alv Erlingsson hadde vært Norges mektigste mann, men endte sitt liv som fredløs sjørøver. Alv var overhodet i adelshuset Tornberg, den mektigste familien i Norge etter kongefamilien. På høyden av sin makt dikterte han den norske kongens politikk og spilte en sentral rolle i nordeuropeisk storpolitikk. Men gradvis viklet han seg inn i et ødeleggende maktspill han mistet kontrollen over. Alvs historie er en klassisk tragedie; de samme kreftene som førte ham til maktens sentrum forårsaket også hans dype personlige fall, samt undergangen til et av Norges siste uavhengige adelsdynastier. Med Alvs livshistorie som rød tråd tegner forfatteren et bredt og fargerikt portrett av krig, politikk, adelskultur og samfunnsliv i Norge og Norden i høymiddelalderen.

Første gang jeg hørte om denne boka, var da jeg leste om den på bloggen til Karin. Tenkte raskt at den boka må jeg skrive opp på «vil lese»-listen min så jeg ikke glemmer den! Det er jeg glad for, for slike bøker liker jeg å lese. Er generelt veldig historieinteressert, og i tillegg handler også denne boka om samme tidsperiode som boka om prinsesse Kristina, som jeg skriver om her.

Forfatteren Tore Skeie har gjort en grundig jobb med research her, og alle historiske fakta han bygger inn i fortellingen, gjør det hele veldig spennende å lese. For det handler jo ikke bare om Alv Erlingsson, det handler like mye om perioden han levde i, og kong Magnus Lagabøte (bror til ovennevnte prinsesse Kristina) og spesielt dronningen hans, Ingeborg, spiller hovedroller i denne perioden. Fantastisk spennende, og det gjør at ihvertfall jeg får lyst til å lære enda mer om middelalderen. Anbefales!

Torgrim Sørnes: «Ondskap»

En godbit fra gamlebloggen, skrevet i februar i år:

I disse VM-tider tenkte jeg det var greit å skrive en anmeldelse i kraftig kontrast til Gro Harlem Brundtlands irriterende uttalelse om at «det er typisk norsk å være god». Og hva denne kontrasten er? Jo, en anmeldelse av Torgrim Sørnes’ bok «Ondskap». For i den boka er det ikke mye godhet. Uansett hvor langt ned du graver, er det de færreste her som er gode på bunnen.

Boka tar for seg de henrettede i Norge i tidsperioden 1815 til 1876. Vi møter forbryterne, deres ofre, historiene. Med andre ord ikke noe lystig tema, for å si det forsiktig. Men det er interessant allikevel. For, når man begynner å gruble litt mens man leser så dukker det opp noen spørsmål: Hva utløser ondskapen hos disse forbryterne? Hvordan i alle dager kan noen få seg til å gjøre slike handlinger? Var de rett og slett født onde, eller ble de påvirket av miljøet de levde i? Svært mange av dem levde i lavere sosiale lag, i nød, sult og fattigdom. Det er uansett jo ikke tvil om at Norge var et hardere land å leve i da og at de nok ble hardere av det.

Som tidligere nevnt har jeg kjøpt denne på Mammutsalget. Er du historieinteressert, er det sikkert verdt det å kjøpe boka!