Tag Archives: Arnaldur Indridason

Arnaldur Indridason: «Skuggasund»

2399635 Jeg har tidligere lest mange bøker av islandske Arnaldur Indridason – se bloggbiblioteket i høyremargen her på bloggen! Nå er han tilbake med en ny krim – uten den litt depressive og mutte politimannen Erlendur Sveinsson i hovedrollen. Nå har Indridason skapt et nytt persongalleri. Forlaget skriver på baksiden av boka:

En bekymret mann kontakter politiet, en nabo i området har ikke vist seg på lenge. Politiet bryter seg inn i leiligheten og finner ham død i senga. Sannsynligvis kvalt med en pute.På skrivebordet ligger det gamle avisutklipp. De handler om en ung kvinne som ble kvalt i 1944 og dumpet på baksiden av nasjonalteatret i Reykjavik. Kan det være en sammenheng mellom disse to dødsfallene selv om det er seksti år mellom dem?

Den pensjonerte politimannen Konrad blir interessert i saken, og han starter på frilansbasis sin egen etterforskning rundt skjebnen til den gamle mannen som blir funnet død i senga si. Det viser seg etterhvert at det mannen etterforsket nettopp drapet på den unge kvinnen i 1944. Hva er sammenhengen her? Er det i det hele tatt noen sammenheng? Så beveger boka seg mellom nåtid og fortid. Mye dreier seg om krigsårenes Reykjavik, som var okkupert av britiske og amerikanske tropper. Befolkningen i byen ble mye større nærmest over natten, og det bød på mange utfordringer som Indridason belyser. Og så handler det vel også mye om det å leve med fortiden og å ønske å holde gjerninger skjult for omverdenen. Nok en bok fra Indridason uten action – men helt greit. Likte boka godt, jeg!

Arnaldur Indridason: «Tvekampen»

tvekSå har jeg lest ferdig den nyeste boka til Arnaldur Indridason. Hans krimbøker er jeg blitt veldig glad i, og politimannen Erlendur Sveinsson er blitt en av mine desiderte favorittantihelter. Jeg var derfor spent på denne boka her.

Det er sommer, og året er 1972. I Reykjavik er det en urolig stemning. Byen er vert for verdensmesterskapet i sjakk, og byen er full av fremmede mennesker. Den kalde krigen er på høyden, og representanter for øst og vest følger sine menn, sovjetiske Spasskij og amerikanske Fischer, til sjakkbordet. Samtidig utsettes en harmløs unggutt for et brutalt overfall og drap i en kinosal i Reykjavik. Politiet er travelt opptatt med verdensmesterskapet, men denne bokas hovedperson Marion Briem (Erlendurs fremtidige sjef), som leder etterforskningen av drapet, er fast bestemt på å finne årsaken til drapet. Har det noe med den kalde krigen å gjøre? Hvorfor er en tilsynelatende ufarlig ung gutt blitt brutalt drept mens han er på kino?

Vanligvis er jeg altså stor fan av disse bøkene, men denne..? Nei takk. Jeg likte den ikke spesielt godt. Jeg synes plottet i seg selv er uspennende, og selv om Indridasons bøker til vanlig ikke er de mest actionfylte var denne virkelig seig. Handlingen sleper seg ulidelig sakte framover, og selve krimsaken koker liksom bort i kålen. Det blir rett og slett litt for tamt etter min smak. Og Erlendur..? Jo, han dukker opp på aller siste side i boka – og jeg håper at han er hovedperson i neste Indridason-krim!

Boktema: Favorittforfatter på bokstaven I

Boktemaet hos Anette er denne uken «favorittforfatter på bokstaven I». Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg velger meg en krimforfatter. Min utvalgte er islandske Arnaldur Indridason, som etterhvert har blitt en stor favoritt hos meg, med bøkene som kretser rundt den småsære og småsure einstøingen av en politimann ved navn Erlendur Sveinsson. Ikke de mest actionfylte krimbøkene kanskje, men bra allikevel! Her er link til de bøkene jeg har skrevet om på bloggen (de andre leste jeg før jeg begynte å blogge):

«Fjellet»
«Irrganger»
«Anger»
«Hjemstavn»

Bildet av forfatteren er lånt fra http://www.vjbooks.com/Arnaldur-Indridason-s/688.htm

Andre favorittforfattere på bokstaven I finner du hos Anettes bokboble.

Top Ten Tuesday: 10 tips til påskekrim

OK. Snart påske. Bare halvannen uke igjen… Selv om jeg skal jobbe mye i påsken, er det sikkert mange andre som gleder seg til hyttetur og noen rolige dager. Noen gleder seg kanskje til å lese en god krimbok også? Her er en liste over ti både gamle og litt nyere krimbøker ihvertfall jeg synes er veldig bra – la dere inspirere! Lenkene viser til det jeg har skrevet om dem her på bloggen.

*Lars Kepler: «Ildvitnet»

*Thomas Enger: «Skinndød»

*Chelsea Cain: «Ondskapens hjerte»

*Torkil Damhaug: «Døden ved vann»

*Arnaldur Indridason: «Fjellet»

*Jussi Adler-Olsen: «Kvinnen i buret»

*Håkan Nesser: «Menneske uten hund»

*Karin Alvtegen: «Skygge»

*Unni Lindell: «Sukkerdøden»

*Mons Kallentoft: «Vårlik»

Og – som et tips nummer elleve, hvis du vil ha en rykende fersk krim og grøsninger og ståpels i rikt monn, hvorfor ikke anskaffe «Lobotomisten» av Eirik Husby Sæther?


Arnaldur Indridason: «Hjemstavn»

Så er jeg ferdig med å lese Arnaldur Indridasons bok «Hjemstavn». Og det er jo en glede å kunne meddele at den godeste Erlendur Sveinsson er tilbake. Den lett depressive, mutte og heller innadvendte politietterforskeren i Reykjavik er ikke akkurat mer sprudlende i denne boka, men det var jo et gledelig gjensyn allikevel, da. I de to forrige bøkene, «Irrganger» og «Anger», var det medetterforskerne som var hovedpersoner. Dette fordi Erlendur var på reise, på ferie, for å finne seg sjæl kanskje..?

I «Hjemstavn» befinner Erlendur seg i bygda der han vokste opp. Han bruker det gamle, falleferdige barndomshjemmet som base. Han bruker mye tid på å gruble, tenke. Under fraværet hans i de to foregående bøkene har vi lesere ant at reisen hans har hatt noe med broren hans å gjøre. En gang hadde han nemlig en bror, Bergur. Bergur forsvant under en snøstorm på fjellet da de var barn. Det var Erlendur som glapp hånden til Bergur i snøstormen, og gjennom alle år har skyldfølelsen vært der. Men samtidig under dette oppholdet i hjembygda nøster han i en annen gammel forsvinningssak. Den unge kvinnen Matthildur forsvant også under et uvær, i 1942, og Erlendur blir nærmest besatt av å nøste opp i hva som egentlig skjedde med Matthildur.

Boka er veldig bra, og egentlig ikke noen tradisjonell krim. Her er ingen blodige og dramatiske scener, men heller et vemod som ligger over hele historien. Kanskje det er kontrastene som er mest fremtredende i boka; den kjølige politietterforskeren som jobber på dagtid, satt opp mot den samme politietterforskerens personlige demoner og drømmer om natta. Boka er et must å lese for de som liker bøkene om Erlendur!

Smakebit på søndag: «Hjemstavn» av Arnaldur Indridason

Akkurat som forrige søndag blir det en smakebit fra Indridasons siste bok. Og det er jo en glede å melde at min favorittantihelt, Erlendur Sveinsson, er tilbake. han var sørgelig fraværende i de to forrige Indridason-bøkene, så det var jammen å tide med et gjensyn! Noen linjer fra boka:

Moren hans kommer utslitt ned fra heia. Det har begynt å stome igjen, tett snøkav som gjør det umulig å lete. Letemannskapene samles på Bakkasel mens det kraftigste uværet står på.

Flere smakebiter finner du selvfølgelig hos Maris blogg «Flukten fra virkeligheten». Skriv et «smakebit»-innlegg på din egen blogg du også, og legg igjen en link hos Mari! Du trenger ikke nødvendigvis ha en ren bokblogg for å være med!

Smakebit på søndag: «Hjemstavn» av Arnaldur Indridason

Hurra, ny bok fra Arnaldur Indridason! Og den kommer tilsynelatende helt ubesudlet fra vårt lokale bibliotek. Strålende! Gleder meg til å lese videre i denne boka, som starter slik:

Han fryser ikke lenger. Tvert imot. En forunderlig varme har satt seg i kroppen. Han trodde ikke at det fantes varme igjen i ham, men nå strømmer den ut i hender og føtter, og det føles som om ansiktet plutselig rødmer.

Som vanlig kan du legge igjen en link til ditt «Smakebit på søndag»-innlegg på bloggen «Flukten fra virkeligheten».

Top Ten Tuesday: Ten Books I Wish I Could Read Again For The First Time

I continue to write my Top Ten Tuesday posts in English. This week the theme is «Books I Wish I Could Read Again For The First Time». I have read most of these books in Norwegian or Swedish, but the links lead you to amazon.com so you can see the English versions of them.  I admit that there is a lot of Scandinavian crime on the list:

*Jo Nesbø’s «The Redbreast» – in my opinion the best of his crime novels. Well, in fact I wish I could read all of Nesbø’s books again for the first time… They are fantastic!

*Khaled Hosseini’s «A Thousand Splendid Suns». What a wonderful and also tragic book. I remember I cried when I read it.

*Johan Theorin’s «The Darkest Room». Theorin’s book are maybe a different kind of crime novels, but I love them!

*Anne B. Ragde’s «Berlin Poplars». The first book in a trilogy about…well, let us call it a dysfunctionall Norwegian family.

*Philippa Gregory’s «The Other Boleyn Girl». I read this book about Anne Boleyn’s sister Mary recently, and I like it. I really do…

*Alison Weir’s «The Lady In The Tower – The Fall Of Anne Boleyn». What can I say? I love reading about the Tudor period…

*Sofi Oksanen’s «Purge». About two women in Estonia, their own shameful pasts and the dark history that binds them. Fascinating!

*Arnaldur Indridason’s «Arctic Chill». Icelandic Indridason is one of my favourites. I recommend his crime novels!

*Thomas Enger’s «Burned». A new Norwegian crime novel. Try it…

*Henning Mankell’s «One Step Behind». Never a list without Kurt Wallander. I love Mankell’s books.

Boktema – favorittbøker fra A til Å: #G

>
Som tiden flyr! Nå er vi kommet fra til bokstaven G i utfordringen hos Anettes bokboble. Denne gangen er min representant Arnaldur Indridasons «Gravstille». Dette står på baksiden av boka:

Erlendur får en ny gåte å nøste opp i da det blir oppdaget at en søt liten jente i et barneselskap sitter på gulvet og tygger på en menneskeknokkel. Knokkelen stammer fra et byggefelt i nærheten der ungene pleier å leke. Man finner et gammelt skjelettt, og alt tyder på at det skjedde en kriminell handling her for omkring femti år siden.

Leste vel denne lenge før jeg begynte å blogge, men husker at jeg likte boka godt.

Ønsker du flere av bloggernes favorittbøker på G, kan du jo kikke innom bloggen til Anette. Bli gjerne med!

Arnaldur Indridason – «Anger»

>En av mine favorittantihelter, politietterforskeren Erlendur Sveinsson, var i forrige Indridason-bok, «Irrganger» på ferie. Da var kollegaen Elinborg hovedperson. Erlendur er fortsatt ferierende – kanskje for å finne seg sjæl? – , og i «Anger» er det hans andre nære kollega, den hissige og litt overfladiske Sigurður Óli, som er hovedperson.

Sigurður Óli får i boka en henvendelse fra en venn. Denne vennen har noen bekjente som er blitt utsatt for pengeutpressing etter å ha deltatt i partnerbytte. Sigurður Óli går med på å hjelpe, og han oppsøker utpresserne, et ungt par. Men i hjemmet deres finner han en av dem, kvinnen, livstruende skadet. En mann med et balltre flykter fra åstedet etter å ha slått ned Sigurður Óli. Han oppsøkes også av en gammel og utslitt alkoholiker som har opplysninger om pedofile overgrep. Midt oppe i det hele må Sigurður Óli hanskes med samlivsbrudd, en dødssyk far og en krevende mor.

Dette er første gang jeg er blitt skuffet over en bok av Indridason. For all del; det er grusomme forbrytelser og heldigvis blir de skyldige funnet. Men boka var langdryg. Satt og lurte litt på om den ikke var slutt snart… Så selv om det på ymse nettsteder, f.eks. hos Bokklubben, reklameres med at forfatteren har gjort en genistrek ved å la medetterforskerne være hovedpersoner i de to siste bøkene, er jeg ikke enig. Det funket bra i «Irrganger«, men ikke her. Kan hende at Sigurður Óli framstilles som litt for overfladisk til at han blir interessant nok..? Håper at den godeste Erlendur kvikner til og finner seg sjæl nok til at han er tilbake i neste bok.

Arnaldur Indridason: «Irrganger»

>Neimen – hvor er min store antihelt Erlendur Sveinsson blitt av? Jo, han har reist på ferie og blir bare såvidt nevnt i denne boka. Indridason har latt Erlendurs kollega Elinborg være hovedperson her. Hun er ganske annerledes enn sin eksentriske medetterforsker, men ikke mindre dyktig. Hun er utadvendt (i motsetning til Erlendur) og rolig (i motsetning til hissige Sigurður Óli, som er den tredje gjennomgangsfiguren i Indridasons bøker). Og denne tillitvekkende personligheten får hun god bruk for her.

En mann blir funnet med overskåret strupe hjemme i leiligheten sin. Noen dager tidligere har han vært på byen i Reykjavík, og puttet et ukjent stoff i drinken han kjøpte til en kvinne. Mannen, en fyr ved navn Runólfur, viser seg å være en ganske så anonym telemontør. Virker kjekk og grei, er veltrent og ordentlig. På overflaten. Men når Elínborg etter hvert begynner å skrape på overflaten og nøste i fortida hans, er det litt av hvert som dukker opp. Ikke minst bygdesladder, for avdøde Runólfur kom fra en bitteliten plass, og der lever bygdeormen sitt eget liv. Dette er vel noe alle vi som kommer fra små plasser kan kjenne oss igjen i. Etter hvert nøstes en skremmende historie opp.

Skrivestilen til Indridason er knapp som vanlig. Lite utenomsnakk. Men handlingen driver framover av seg selv allikevel. I tillegg var det morsomt med en kvinnelig helt for en gangs skyld, og ikke en utslitt særing. Når Elinborg i tillegg framstilles som sympatisk, er det hele veldig bra. Likte boka godt, rett og slett!

Arnaldur Indridason: «Fjellet»

>Jeg liker altså krim, som de fleste sikkert har skjønt. Et felles trekk ved mine krimhelter, er at de er en slags type antihelter; Kurt Wallander, Gunnar Barbarotti, Harry Hole – og nå altså Arnaldur Indridasons hovedperson Erlendur Sveinsson. Tidligere har jeg lest alle de andre bøkene i serien – før jeg begynte å blogge. Dette er den sjette i rekken.

Erlendur er en fraskilt middelaldrende politimann i Reykjavik, med et elendig forhold til ekskona, og et til tider turbulent forhold til de to voksne barna sine. Han bor alene i en liten leilighet, og interesserer seg mest for bøker og forsvinningssaker, til tross for at den nye kjæresten hans blant annet prøver å få ham med seg i teateret. «Fjellet» omhandler en sak hvor en kvinne blir funnet død i hytta si, der hun tilsynelatende har hengt seg. Tidligere har hun vært plaget av dype depresjoner. Saken virker opplagt. Imidlertid har Erlendur en følelse av at det er noe muffens her, noe som ikke stemmer. Han begynner å etterforske nærmere… Parallellt med dette nøster han i to gamle forsvinningssaker som aldri er blitt oppklart, der de pårørende aldri fikk svar på hva som egentlig hendte. Hendelsen fra barndommen da han selv og lillebroren ble fanget av en snøstorm for mange år siden, der broren aldri ble funnet igjen, ligger fremdeles på skuldrene hans. Kanskje trekker han en parallell fra de sakene han nøster opp i nå til seg selv, fordi han og foreldrene, som nå er døde, aldri fikk svar på hva som hendte med broren.

Jeg liker boka, og anbefaler den mer enn gjerne!

Tematrio – kulde

>Denne gangen vil Lyran at vi skal finne tre bøker hvor kulde står sentralt:

Berätta om tre böcker som utspelar sig i sträng kyla!

Denne gangen blir det tre krimbøker fra meg:

1. «Midtvinterblod» av Mons Kallentoft, som jeg har skrevet en omtale av her. Kulden er inngående beskrevet et utall ganger…

2. «Solstorm» av Åsa Larsson – se omtale her. Til tross for tittelen er det iskald vinter og nordlys i Kiruna…

3. «Vinterbyen» av Arnaldur Indridason. Boka begynner med at et lik blir funnet i Reykjavik, fastfrosset i isen… Jeg har virkelig sansen for islandske Indridason og hans antihelt Erlendur, og anbefaler bøkene på det varmeste! Denne boka ble lest lenge før jeg begynte å blogge.