Tag Archives: Arto Paasilinna

Arto Paasilinna: «Harens år»

Journalisten Vatanen lever det han synes er et gørrkjedelig liv. Han kjører rundt i Finland sammen med en fotograf og lager kjedelige saker for avisjobben han egentlig ikke liker, før han drar hjem til trollkjerringa han er gift med. Og henne er han lei av! På vei til Helsinki kjører Vatanen og fotografen på en hare, og Vatanen løper inn i skogen etter haren for å se hvordan det gikk med den. Han kommer ikke tilbake. Omsorgen for dette lille skadede vesenet er/blir nemlig såpass stor at Vatanen der og da betsemmer seg for å forlate det livet han lever. Og slik blir det. Dermed starter han på en ferd gjennom Finland hvor han møter på alle slags mennesker, dyr og utfordringer. Dette inkluderer for eksempel skogbranner, hjemmebrent og en svipptur innom Sovjetunionen.

Dette var en grei bok å lese. Kort er den, og fort gikk det. Boka er delt inn i små kapitler der Vatanen og haren egentlig ikke har andre mål enn å skaffe seg litt mat for å overleve dagen. Men den er ikke den beste jeg har lest. Jeg har tidligere lest «Den elskelige giftblandersken», «De hengte revenes skog» og «Kollektivt selvmord» av samme forfatter, og mener fremdeles at førstnevnte er den beste. Men; smak og behag.

Reklamer

Smakebit på søndag: «Harens år» av Arto Paasilinna

Så har nok en uke gått, og dermed er det nye boksmakebiter på bloggen «Flukten fra virkeligheten». Nå har jeg begynt på en bok av Arto Paasilinna, nemlig «Harens år» som jeg lastet ned til Kindlen min etter tips fra bloggen «E-bokhylla mi». Det er lenge siden jeg leste noe av Paasilinna nå, så dette blir nok bra:

To beklemte menn satt i en bil. Sola stod lavt og blendet dem gjennom den skitne frontruta. Turen gikk langs en liten grusvei og det finske sommerlandskapet gled forbi mennenes trette blikk uten at de overhodet la merke til hvilken fin kveld det var.

Hva leser du nå? Skriv om det på bloggen din og legg igjen en link til innlegget her. Du behøver ikke å ha en rendyrket bokblogg for å være med!

Top Ten Tuesday: 10 bøker jeg kan gi som gaver

Jeg plukker fortsatt fra The Broke And The Bookish sin liste over temaer. Denne gangen er temaet 10 bøker jeg kan gi som gave – til en eller annen, jeg må jo se an mottakeren litt. Smaken er imidlertid som baken, og selv om jeg gir bort bøker jeg liker godt er det jo full bytterett… Her er listen, som vanlig i uprioritert rekkefølge og med linker til det jeg har skrevet om bøkene:

*Sofi Oksanen: «Utrensning». Sterk bok med handling fra Estland. Mye står skrevet mellom linjene; om makt, redsel og det å overleve.

*Beate Grimsrud: «En dåre fri». Om Eli, som har diagnosen schizofreni og går ut og inn av psykiatriske institusjoner.

*John Katzenbach: «Truet». Relativt nylest bok, en til tider neglebitende spennende krim.

*Lisa Genova: «Alltid Alice». Rørende bok om Harvard-professoren Alice, som rammes av Alzheimer.

*Arto Paasilinna: «Den elskelige giftblandersken». Paasilinna skriver morsomme bøker, og dette er min favoritt så langt.

*Markus Zusak: «Boktyven». Nydelig bok med tema fra andre verdenskrig, om den lille boktyven Liesel.

*Jussi Adler-Olsen: «Flaskepost fra P». Superspennende dansk krim!

*Herbjørg Wassmo: «Hundre år». Historisk roman som jeg likte veldig godt.

*Lars Kepler: «Ildvitnet». Keplers beste bok så langt, etter min mening! Spennende, spennende…

*Britt Karin Larsen: «Det vokser et tre i Mostamägg». Første bok i nylig lest trilogi. Jeg er overbegeistret!

Sånn. Hvilke bøker er dine beste gavetips?

Boktema: Den morsomste boken jeg har lest

Denne gangen vil Anette vite hvilken bok som er den morsomste jeg har lest. Litt vanskelig, men etter noe grubling kom jeg på to stykker. Det er disse to:

Den første er Erlend Loes «Doppler», som handler om vellykkede Andreas Doppler, som etter et fall på sykkel hopper av hele karrieremølla, flytter fra familien og ut i skogen, hvor han blir kompis med elgkalven Bongo.Omtalen min finner du her.

Den andre boka er Arto Paasilinnas «Den elskelige giftblandersken», som handler om den gamle oberstinnen Linnea Ravaska og hennes problemer med det ufyselige og kriminelle stebarnebarnet Kauko.  Omtalen min leser du her.

Arto Paasilinna: «Kollektivt selvmord»

>Etter sin fjerde konkurs går en mildt sagt deprimert direktør Rellonen inn i en låve for å skyte seg. Her oppdager han offiseren Kemppainen som allerede er i ferd med å feste repet sitt i en bjelke. Sammen bestemmer de seg for å utsette selvmordene sine, og etter en lang nattlig diskusjon, med sprit og sauna, finner de ei god løsning. De vil samle selvmordskandidatene rundt om i landet, og etter et stort, og meget vellykket, seminar bestemmer ei gruppe seg for å begå kollektivt selvmord. De skaffer seg en luksusbuss og reiser Europa rundt. På jakt etter den ultimate selvmordskulissen. De kjører gjennom Finnmark til Nordkapp, nedover Europa og til slutt havner de i Portugal – på leting etter det perfekte stedet å gjøre selvmord på. Underveis blir vi kjent med menneskene ombord i bussen, mennesker med den ene mer tragiske livshistorien enn den andre. Med på turen er forøvrig en fyr ved navn Seppo Sorjonen. Det skinner hele tiden gjennom at han egentlig ikke er ute etter å ta livet av seg. Derimot prøver han hele tiden å muntre opp de andre med å fortelle lystige historier fra hjemlandet og ved til stadighet å minne de andre om hvor vakkert Finland er. Av denne grunn får han de andre på nakken, og han blir deretter benevnt som Sorgdreper Sorjonen.

Jeg synes boka er både tragisk og morsom på en gang. Ble sittende og småhumre for meg selv flere ganger. Det er virkelig imponerende at det går an å skrive slik om et så tragisk tema som selvmord faktisk er. Imidlertid ikke min Paasolinna-favoritt så langt, synes nok «Den elskelige giftblandersken»var bedre.

Arto Paasilinna: «De hengte revenes skog»

> Kjeltringen Oiva Juntunen lever et liv i sus og dus etter et gulltyveri hvor to av hans hardbarkede kumpaner ble arrestert og fengslet. Oiva er lite interessert i å dele på utbyttet, så da det kommer ham for øret at kumpanene skal slippes fri, blir han svært bekymret. Hvordan vil Hemmo Siira, som allerede har drept flere mennesker, reagere når hans skjønner at han har gått glipp av sin andel? Dermed rømmer Oiva til de nordfinske skoger og søker seg vekk fra folk. Det skal vise seg å ikke bli så enkelt. Han får selskap av en forfyllet major, som stadig er på besøk i rennesteinen. Deretter dukker en over 90 år gammel samekvinne opp, på rømmen fra sosialkontoret sammen med katten sin.

Dette er en utrolig morsom bok, fylt av mørk humor. Ikke tvil om at jeg kommer til å lese flere Paasolinna-bøker. Det beste er at de er så lettleste og såpass korte at det går fort å lese dem…

Arto Paasilinna: «Den elskelige giftblandersken»

> Den 77 år gamle oberstinnen Linnea Ravaska lever et tilsynelatende fredelig liv på sitt torp i skogen på den finske landsbygda. Men bare tilsynelatende. For hver måned etter at pensjonen hennes blir betalt ut, får hun uvelkomment besøk av sitt ufyselige og kriminelle fosterbarnebarn Kauko Nyyssönen og kompisene hans. Pøblene tar turen til den elskelige gamle enken for å drikke, slåss og herje vilt – og for at fosterbarnebarnet skal kunne tilsnike seg damens pensjon. En ung mann har da vitterlig mer bruk for pengene enn en gammel dame som likevel snart skal dø, ikke sant? Etter nok et besøk av disse karene får Linnea nok. Kauko og kompisene har ødelagt og herjet, spist opp maten hennes, ranet til seg pengene hennes, og i tillegg tvunget henne til å skrive om sitt testamente slik at Kauko blir enearving. Mens de sover ut rusen, viser Linnea rett og slett litt girl power. Gamle damer skal ikke undervurderes, så langt derifra! Damen pakker sakene og stikker av. Hun reiser til byen, til en eldre flamme som har et godt øye til henne – og som hun selv ikke har noe imot. Her begynner hun et nytt og langt fredeligere liv. Men – for sikkerhets skyld – tar hun opp en ny hobby. Hun lærer seg kunsten å blande sterke gifter. Ikke for å ta livet av Kauko og gjengen, men for selv å kunne slippe lettvint unna dersom de skulle spore henne opp. For gutteklubben Grei er ikke blide på at oberstinnen har stukket av fra dem, og for at hun i tillegg har tipset politiet om dem. Planene deres om hevn går imidlertid mer utover dem selv enn Linnea, men hva som skjer får du lese selv…

Hvorfor jeg ikke har lest noe av Paasolinna før, lurer jeg på. For dette var en gøyal bok! Svart og tragikomisk humor er alltid bra! Disse 175 sidene leste seg nesten av seg selv. Og jeg har enda en Paasolinna-bok på lur…