Tag Archives: Bokomtaler

Jan-Philipp Sendker: «Kunsten å være den man er»

wpid-img_20150813_122521.jpg Tidligere har jeg blogget om og lovprist Jan-Philipp Sendkers «Kunsten å høre hjerteslag». En fantastisk bok som jeg koste meg veldig med! Jeg har også lest den andre boka hans, nemlig «Kunsten å være den man er».

Vi treffer igjen newyorkeren og advokaten Julia, som vi møtte i den første boka. Den andre boka begynner med at hun helt uten forvarsel får et kraftig sammenbrudd mens hun er på jobb. Hverdagen hennes består av jobb, jobb og atter jobb, og midt i alt dette har hun til og med begynt å høre en kvinnestemme i hodet. Samme dag som hun bryter sammen, har hun fått et brev fra den burmesiske halvbroren sin, U Ba, som hun ikke har sett siden de møttes ti år tidligere. Via noen tilfeldigheter fører disse to hendelsene til at hun drar tilbake, for å treffe U Ba, som har blitt syk, og for å finne svar på de tingene som plager henne og for å finne ro. U Ba tar imot henne med åpne armer, og Julia blir slått av godheten hans og harmonien i det enkle livet han fører. Også i denne boka er det en historie i historien. Den handler Nu Nu, hvis stemme har inntatt Julias hode. Hun hadde to sønner, men kjærlighet bare til den ene. Den historien gjør inntrykk, men det blir litt merkelig når Julia og U Ba etterhvert oppsøker et kloster hvor den ene sønnen bor. At han og Julia får varme følelser for hverandre blir litt malplassert for meg.

Så; alt i alt – en helt OK bok, men jeg likte nok den første bedre. Denne her ble kanskje litt for svulstig på slutten etter min smak.

JoJo Moyes: «Et helt halvt år»

wpid-img_20150809_193208.jpgOmsider har jeg også lest bestselgeren «Et helt halvt år». Bedre sent enn aldri, ikke sant? Dere vet sikkert at den handler om Lou Clark, som blir arbeidsledig og tar en jobb som Will Traynors personlige assistent. Billedskjønne Will, som er lam og sitter i rullestol etter en ulykke. Som må ha hjelpe til alt. Som tidligere var en meget suksessrik mann. Som bor i en leilighet hjemme hos foreldrene sine og aller helst bare vil dø. Lou får i oppgave å muntre ham opp, kanskje han kan se et lys i tilværelsen sin? Hun får et halvt år på seg. Egentlig handler jo boka om aktiv dødshjelp, et tema som er oppe i media regelmessig. Så – hva synes jeg?

Etisk er det et vanskelig tema. Selvfølgelig er det det. Jeg har vært i nok situasjoner på jobb der jeg kan trekke visse paralleller. Og jeg banner vel i kjerka når jeg fortsetter med å si at jeg synes det blir litt…lettvint behandlet i boka. På en eller annen merkelig måte blir det hele så vagt. Og hvorfor i alle dager må Lou forelske seg i Will?? En slik klisje hadde ikke behøvd å være med i en bok med et så alvorlig tema. Er hun ikke pleieren hans, assistenten hans? Hører det ikke da med å være profesjonell på jobb? Så, jeg hører vel til mindretallet som ikke likte boka. Som egentlig fikk alle mine fordommer om den bekreftet da jeg leste den. Men boka var lettlest, det var den. Absolutt.

Sånn. Nok surt oppgulp for i dag. Smaken er som baken.

Jan-Philipp Sendker: «Kunsten å høre hjerteslag»

9788202424961_product_fullDenne boka fikk jeg anbefalt av Berit S. på jobben, som nærmest lovpriste den. Jeg ble veldig nysgjerrig. Så da jeg kom over den på et boksalg sammen med oppfølgeren tenkte jeg «hvorfor ikke?» og kjøpte begge to. Heldigvis! For dette er noe av det nydeligste jeg har lest på lenge, lenge.

Advokaten Tin Win forsvinner plutselig fra New York uten varsel og uten at familien får vite grunnen. Etter flere år i uvisse bestemmer datteren Julia seg for å dra til farens hjemland, Burma, for å lete etter svar. I en liten fjellandsby får hun høre om oppveksten til faren. Fortelleren er en mann, U Ba, og han forteller en historie som strekker seg fra Tin Wins oppvekst og fram til Julias levedager. Sentralt i U Bas fortelling står en funksjonshemmet kvinne, Mi Mi. Fortellingen gjør både Julia og oss lesere i stand til å forstå Tin Win bedre.

Temaet kjærlighet er sentralt. Hvordan leve med savnet etter en som bare blir borte, uten spor? Hvordan leve med fraværet, lengselen etter den som ikke er der lenger? Og i disse utseendefokuserte tider handler boka også om det å bruke andre sanser enn synet til å finne skjønnhet, sanse det. Å åpne seg for å bruke andre sanser enn bare synet vil gjøre oss i stand til nettopp kunsten å høre hjerteslag. Det er nesten så man kan kjenne duften av sommerregn fra boksidene, så fint er det skrevet. Gleder meg til å lese oppfølgeren «Kunsten å være den man er», som står og venter i bokhylla.

Paula Hawkins: «The girl on the train»

51oYEfb+0WL._AA160_… eller «Piken på toget», som bokas norske tittel er. Har nettopp lest ferdig boka i engelskspråklig versjon på Kindlen min, og det gikk unna! Søvnløse netter av uviss grunn er ikke noe problem når man har en slik bok å lese – istedenfor å ligge og kikke irritert opp i taket.

Vi møter Rachel. Hun tar det samme toget hver morgen, og hver dag ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade, så lykkelige og forelsket. Men en dag ser hun plutselig at Jess kysser en annen mann enn Jason. Kort tid etter er Jess på nyhetene, etter å ha forsvunnet – tilsynelatende uten et eneste spor. Til slutt blir Jess funnet drept. Rachel trekkes mot etterforskningen og prøver å bidra med det hun vet for at mordet skal oppklares. Men – hva vet hun egentlig? Hva holder hun på med? Hvor mye kan vi stole på Rachel? Og hva med de andre vi møter i boka, Megan og Anna? Hvem er de og hva står de for – egentlig? Det er mange gamle hemmeligheter her, ting som ikke tåler dagens lys. Noen blackouts etter fylleturer forvirrer også – for å si det mildt.

Dette var en super blanding av krim og psykologisk thriller som jeg likte kjempegodt! Jeg elsker bøker som gir en ekkel undertone av «noe» man liksom ikke kan sette fingeren på. Jeg trodde flere ganger at jeg hadde gjettet hvem morderen var og må innrømme at jeg ble overrasket da løsningen til slutt kom for en dag. Så om du ikke har bestemt deg for sommerlektyre, så anbefaler jeg denne på det varmeste! Gled deg!

Jørn Lier Horst: «Blindgang»

wpid-img_20150604_135221.jpg Denne boka var jeg så heldig å få som leseeksemplar fra Gyldendal. Og tusen takk for det! Hovedpersonen i Jørn Lier Horsts bøker, politimannen William Wisting, er nemlig en av mine store favoritter. Ikke det at han skiller seg ut så innmari – han er liksom bare lugn og stødig. Eller kanskje nettopp derfor? Ihvertfall; «Blindgang» er den tiende boka i rekken med den godeste Wisting som hovedperson.

Handlingen er som følger: Drosjesjåføren Jens Hummel forsvant i Larvik etter å ha sluppet av en kunde en januarnatt. Drosjen hans ble også borte. Et halvt år har gått uten spor etter Hummel og drosjen, og mediene har på ny omtalt saken. Etterforskningen, ledet av Wisting, får sterk kritikk. Wistings journalistdatter Line, har på sin side blitt kjent med Sofie, en alenemor som akkurat har flyttet inn i et hus hun har arvet etter bestefaren sin. I kjelleren finner de en kjempestor safe. Safen er låst, og nøkkelen borte. Line blir nysgjerrig på som kan ligge i den gamle safen. Noe spesielt er det jo at Sofies bestefar var den beryktede Frank Mandt, en mann med mange lyssky interesser og gjøremål. Sofie er også nysgjerrig på hva safen kan inneholde, og snart er en låsesmed i gang med å åpne den. Politiet klarte ikke å få noe på Frank Mandt så lenge han levde, så Line mener at hun og Sofie må vise politiet det de finner i den gamle safen. At funnene kan knyttes til Jens Hummels forsvinning kommer som en overraskelse, både på Line og på Wisting selv.

Ikke så mye action i boka, altså. Men jeg likte den kjempegodt. På en måte vet man hva man får og noen ganger er det helt greit synes jeg. Lugn krim er fint!

Jussi Adler-Olsen: «Den grenseløse»

wpid-img_20150528_194902.jpg Da var det tid for å lese Jussi Adler-Olsens nyeste bok om Avdeling Q. Dette er den sjette boka i rekken om den noget spesielle politimannen Carl Mørck og de ikke mindre spesielle kollegaene hans, Assad og Rose. Vi ser stadig nye sider og trekk ved de to sistnevnte forresten – og vi vet jo heller ikke helt hvem de er. Da blir det kanskje en bok nummer sju også? Når det er sagt, så håper jeg den eventuelle bok nummer sju blir litt bedre enn «Den grenseløse». Boka starter med at Avdeling Q reise til Bornholm. Der har en politimann tatt livet av seg etter forgjeves å ha forsøkt å få Carl interessert i en 20 år gammel sak om en ung jente som ble påkjørt så kraftig at hun ble slengt høyt opp i et tre, der hun døde. Gjerningspersonen og bilen til vedkommende er aldri noensinne blitt funnet. Parallellt med dette følger vi en historie om en slags sekt som holder til i Sverige, nærmere bestemt på Öland. Forbindelsen mellom de to sakene går opp for oss sånn omtrent midtveis, og etter dette fortsetter de å nærme seg hverandre sakte, men sikkert. Og det er nettopp det som er mitt største problem med boka. Eller utfordring, da. Det går så saaaakte framover! Kanskje boka kunne ha vært vesentlig kortere enn sine ca 550 sider. Og hvorfor har forresten Adler-Olsen blandet inn en historie om Carls fettere og en onkel eller hva det nå var? Litt malplassert synes jeg. Så – om det blir en ny bok, håper jeg den blir bedre og kanskje med litt mindre av det jeg synes var tomt prat. Jeg er jo fortsatt nysgjerrig på hvem Assad og Rose er! Men – smaken er jo som baken.

Thomas Enger: «Våpenskjold»

wpid-img_20150512_145032.jpg Så har jeg lest Thomas Engers nyeste bok om journalisten Henning Juul. Dette er den fjerde boka i rekken som handler om Henning, som har satt seg fore å finne den skuldige bak mordbrannen som drepte den lille sønnen hans og ga ham selv stygge skader i ansiktet. Han oppsøker voldelige og farlige miljøer i Oslo for å komme et steg videre i jakten på gjerningsmannen.

Parallelt med dette følger vi Hennings ekskone, Nora Klemetsen. Hun jobber hardt med å legge sønnens død bak seg. Samtidig ønsker hun å gjøre det godt som journalist i Aftenposten. Hun får kanskje litt uventet ganske så frie hender til å følge opp forsvinningen til sin tidligere venninne, Hedda Hellberg. Blir Nora litt for mye frøken detektiv i jakten på Hedda og gravingen rundt Hellbergfamiliens skavanker?

Jeg synes kanskje at dette er den svakeste boka av de fire i serien som har kommet. Ikke for det; den er en lettlest og grei krim. Men det er noe som skurrer litt allikevel, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Uansett vet jeg at jeg må få med meg den femte (og siste?) boka i serien om Henning når den tid kommer. Cliffhangeren til slutt i «Våpenskjold» bidrar til det!