Tag Archives: Britt Karin Larsen

Britt Karin Larsen: «Slik treet faller»

wpid-2015-03-02-20.27.40.jpg.jpeg Jippi, ny bok av Britt Karin Larsen ledig på biblioteket! Dette er sjette bok i serien om folket på Finnskogen, denne serien som jeg er blitt så innmari glad i. Ikke bare fordi jeg stadig vekk ser finske etternavn jeg har funnet blant mine egne forfedre, men minst like mye fordi Larsen skriver så fantastisk fint.

Nå er fortellingen kommet fram til årene rundt første verdenskrig. Vi treffer barn, barnebarn og oldebarn av de opprinnelige personene. Mange av etterkommerne bor fortsatt på små husmannsplasser på Finnskogen, mens andre har flyttet til Christiania, eller Oslo som byen heter i denne nye romanen. Noen lengter tilbake til Finnskogen, og de jobber hardt for å skaffe seg muligheter til å kjøpe tomt der. Andre har utvandret til Amerika og lengter hjem til skogen de også, men årene går og noen ganger kommer man for sent, eller klarer ikke å skaffe penger til den lange reisen hjem. Boka er fylt med vemod, men også håp. Og så er jo også denne boka så vakkert skrevet at det er enkelte avsnitt jeg bare blir sittende og lese igjen og igjen. Sin vane tro starter Larsen hvert kapittel med et overblikk, før hun liksom zoomer ned på handlingen. Slik som her, siden vi faktisk er inne i mars – den første vårmåneden:

Kan våren være den vanskeligste tida for mange fordi det lyse og lykkelige blir en altfor stor kontrast til egne tanker?

For oss som er bokormer er vel denne her litt spesiell:

Biblioteket er skogens søster, det finnes en ro der, men føler seg beskyttet, hyllene med bøker er som trestammer man går inn bak, i ly for andre blikk, og var det kanskje ikke trær de var, både hyllene og bøkene i dem, en gang for lenge siden?

Her er linker til de andre bøkene i serien:
*«Det vokser et tre i Mostamägg»
*«Himmelbjørnens skog»
*«Som steinen skinner»
*«Før snøen kommer»
*«Det synger i lauvet»

Om du liker historiske romaner, men ikke har lest disse bøkene så anbefaler jeg virkelig denne serien!

Reklamer

Britt Karin Larsen: «Det synger i lauvet»

detsyngerDenne boka begynte jeg egentlig på i høst da jeg lånte den som e-bok på biblioteket og tenkte å lese den på iPhonen. Det funket dårlig. Ikke fordi det å låne bøker på en slik måte var ille – det fungerte nemlig perfekt. Øynene til undertegnede slet derimot med å lese på iPhonen, det ble litt slitsomt. Dermed måtte jeg pent stille meg i lånekø for å låne den vanlige boka. Og nå er den altså lest!

Dette er femte bok i serien Britt Karin Larsen har skrevet i serien om folket på Finnskogen, grensetraktene mellom Hedmark og Värmland. Det tynnes ut i skogen både med trær og mennesker. Mange har flyttet til Kristiania, mens andre utvandrer til Amerika. Noen har opplevd tap der ute som bare kan leges i skogen, så de har flyttet tilbake, hjem. Men – man kan ikke lenger klare seg her med en ku, litt jord, fiske og bærplukking. Nå må man ha skogen i tillegg. Innvandrerstatusen til finnene og fattigdommen skaper utsatte mennesker med ufattelige tapsopplevelser. Men de bærer dem fordi de må. Med andre ord, det er mange skjebner som griper en, også i denne boka her.

Hver eneste omtale jeg har skrevet om de fire foregående bøkene, har fremhevet det usedvanlig vakre språket. Det er til å drømme seg bort i. Lese setninger og avsnitt om og om igjen, liksom smake på dem:

Det fins to slags strev på jorda, det som ikke gir annen lønn enn penger, og det andre, som har en dypere mening, og gir en glede som ikke all verdens penger kunne gitt.

Myk som dun kan den være, sannheten, eller dødelig, som sverdet. Er det riktig å gjøre bruk av den om den bare kan ødelegge?

Omtaler av de andre bøkene:
«Det vokser et tre i Mostamägg»
«Himmelbjørnens skog»
«Som steinen skinner»
«Før snøen kommer»

Smakebit på søndag: «Det synger i lauvet» av Britt Karin Larsen

detsynger Ny søndagssmakebit. Denne gangen leser jeg Britt Karin Larsens femte bok om folket på Finnskogen. Den heter «Det synger i lauvet». Jeg har denne gangen prøvd med på et eboklån fra mitt lokale bibliotek, veldig smidig og greit! Har lastet ned appen eBokBib til iPhonen og lånt boka via den. Det funket perfekt. Det eneste er at det er litt mer slitsomt for øynene å lese bok på iPhonen. Okkesom, her er en smakebit på Britt Karin Larsens som vanlige nydelige fortellerstil:

Det sies at det som engang fantes aldri blir riktig borte, selv om øyet ikke lenger er istand til å se det, at om mennesker forsvinner og minnene dør med dem kan det igjen bli synlig for nye slekter, om de gir seg selv stillhet nok og tid nok til å lete, ja, så finnes det der, ennå, det som hendte for lenge siden.

Og så finner du flere boksmakebiter som du klikker deg videre til bloggen «Flukten fra virkeligheten».

Britt Karin Larsen: «Før snøen kommer»

320x Noen ganger leser man bøker som er så vakre og så vemodige at man kjemper mot tårene underveis og sørger når boka er ferdiglest. Etter å ha slukt «Før snøen kommer» av Britt Karin Larsen, kan jeg slå fast at dette var en slik bok. Fjerde bok i serien Larsen har skrevet om folket på Finnskogen skuffer ikke. Tvert imot!

Vi møter igjen Taneli, Lina, Annikka, Hilda og flere av karakterene fra de tre første bøkene. Slitet og strevet er der, men de unge på Finnskogen ser nå alternativer. Noen reiser til Karlstad, eller til Christiania. Eller Amerika. Gamle profesjoner er i ferd med å dø ut sammen med «mesterne» i faget; tømmerfløting, bjørnejakt. Og språket; det gamle finske språket som i større og større grad blir borte til fordel for norsk og svensk. Vemodet hos de gamle sliterne og sorgen over det som er i ferd med å forsvinne ligger som et bakteppe i boka. Men om handlingen er rørende og skjebnene mange, så er det som vanlig Britt Karin Larsens språk jeg faller mest for. Måten hun skriver på er fantastisk – noen eksempler kommer her:

Hva er det med hjertet som aldri kan slå seg til ro med det mulige, men som banker for det umulige resten av livet?

Reisen, drømmen om et sted der det kunne hendt noe annet, har den ikke streifet selv det mest fryktsomme hjerte, om ikke annet, så i hemmelighet?

Tenk å høre like godt som trosten, der den hører marken nedi jorda, men så ville man jo aldri fått det stille, så ville man vel hørt noe alltid, noe som gledet eller uroet, noe som aldri ville gitt en fred.

Så dermed: Nok en anbefaling om å lese disse bøkene, altså. Her er mine omtaler av de tre første i serien – det er en fordel å lese dem i rekkefølge: «Det vokser et tre i Mostamägg», «Himmelbjørnens skog» og «Som steinen skinner».

Top Ten Tuesday: 10 bøker jeg kan gi som gaver

Jeg plukker fortsatt fra The Broke And The Bookish sin liste over temaer. Denne gangen er temaet 10 bøker jeg kan gi som gave – til en eller annen, jeg må jo se an mottakeren litt. Smaken er imidlertid som baken, og selv om jeg gir bort bøker jeg liker godt er det jo full bytterett… Her er listen, som vanlig i uprioritert rekkefølge og med linker til det jeg har skrevet om bøkene:

*Sofi Oksanen: «Utrensning». Sterk bok med handling fra Estland. Mye står skrevet mellom linjene; om makt, redsel og det å overleve.

*Beate Grimsrud: «En dåre fri». Om Eli, som har diagnosen schizofreni og går ut og inn av psykiatriske institusjoner.

*John Katzenbach: «Truet». Relativt nylest bok, en til tider neglebitende spennende krim.

*Lisa Genova: «Alltid Alice». Rørende bok om Harvard-professoren Alice, som rammes av Alzheimer.

*Arto Paasilinna: «Den elskelige giftblandersken». Paasilinna skriver morsomme bøker, og dette er min favoritt så langt.

*Markus Zusak: «Boktyven». Nydelig bok med tema fra andre verdenskrig, om den lille boktyven Liesel.

*Jussi Adler-Olsen: «Flaskepost fra P». Superspennende dansk krim!

*Herbjørg Wassmo: «Hundre år». Historisk roman som jeg likte veldig godt.

*Lars Kepler: «Ildvitnet». Keplers beste bok så langt, etter min mening! Spennende, spennende…

*Britt Karin Larsen: «Det vokser et tre i Mostamägg». Første bok i nylig lest trilogi. Jeg er overbegeistret!

Sånn. Hvilke bøker er dine beste gavetips?

Britt Karin Larsen: «Som steinen skinner»

Nok en bokomtale som omhandler en bok av Britt Karin Larsen. Det handler om tredje bok i serien om skogfinnene, «Som steinen skinner». Omtalene jeg har skrevet om «Det vokser et tre i Mostamägg» og «Himmelbjørnens skog» finner dere ved å klikke på lenkene. Og – som Solgunn også skriver i sin blogg; jeg har fått meg en ny forfatterheltinne. Jeg håpet jo at bøkene skulle være fine og interessante da jeg begynte å lese dem, mye på grunn av temaet. Men at jeg skulle bli såpass overbegeistret, det hadde jeg aldri trodd!

Vi møter igjen personene fra de andre to bøkene. Historiene fortelles, som i de andre bøkene, på en lavmælt måte uansett hva temaet måtte være; ungjenta som er havnet i «ulykka», barnemord, hatet mellom mor og datter etter at datteren oppdager forholdet mellom mora og sin egen kjæreste, bjørnejakt eller forbudt kjærlighet mellom pastoren og vennen hans. Eller det å ha Amerika som en utvei, ut av fattigdommen og slitet. Eller sinte kvinner, som kanskje underbygges av dette sitatet:

Gud ga mennene muskler så de lett kunne slå sin egen kjerring ihjel, om de ville. Men til gjengjeld ga Gud kjerringene kjeften, og om ord ikke kan drepe, så kan de gjøre en mann så liten, ja, på et blunk kan de forvandle ham til mindre enn ingenting.

Alt fortelles uten nykker eller store ord. Og fortellingene omkranses av skogen, en kulisse som står der like tålmodig og rank som den har gjort i hundrevis av år. Boka slutter, for meg, med mange ubesvarte spørsmål. Og jeg krysser fingre og tær for at det skal komme en bok til i denne serien.

Britt Karin Larsen: «Himmelbjørnens skog»

For en ukes tid siden leste jeg ferdig «Himmelbjørnens skog», bok nummer to i Britt Karin Larsens serie om skogfinnene. Den første boka heter «Det vokser et tre i Mostamägg», og du kan lese hva jeg synes om den boka hvis du klikker her.

Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat er blitt mindre begeistret for denne serien etter å ha lest «Himmelbjørnens skog». Vi møter igjen Lina, Annikka, pastoren, Valkola-Kaisa, Noppi-Mattis og flere av de kjente navnene fra første bok. Britt Karin Larsen fortsetter med samme skrivemåte som i «Det vokser et tre i Mostamägg»: Hun åpner hvert kapittel med en slags betraktning, for hun zoomer inn på en konkret scene:

Skogen som er uten veier har et nett av stier, små og store, som ikke bare leder til andre torp og bygder, men til slåttemyrer og fiskeplasser, kullmiler og krøtterbeiter, tømmerkoier og multesteder.

Finnene som nå etter sankthans kommer gående i flokk og følge nøler ikke der andre stier krysser, de vet hvor de skal, de tar denne turen på halvannen mil hver eneste sommer.

Det er så utrolig fint gjort, og det er så mange fine avsnitt i denne boka, avsnitt som jeg får lyst til å lese igjen og igjen. Jeg føler at jeg blir kjent med karakterene til tross for at det brukes få ord. Folket på skogen blir levende, med sine problemer, sine gleder og sitt håp. Nød og sult herjer dem fremdeles, for livet på skogen er hardt. Men romanen skildrer også den nære kontakten med naturen, som er et helt sentralt tema i serien. Urter og naturfenomener kan ha vel så stor symbolsk kraft for finnene som et kors eller et dyr. Det beveger meg. Jeg er uansett sjeleglad for at jeg oppdaget disse bøkene. Nummer tre i serien, «Som steinen skinner», er ferdiglest den også. Omtale kommer, sånn etterhvert.