Tag Archives: En dåre fri

Top Ten Tuesday: 10 bøker jeg kan gi som gaver

Jeg plukker fortsatt fra The Broke And The Bookish sin liste over temaer. Denne gangen er temaet 10 bøker jeg kan gi som gave – til en eller annen, jeg må jo se an mottakeren litt. Smaken er imidlertid som baken, og selv om jeg gir bort bøker jeg liker godt er det jo full bytterett… Her er listen, som vanlig i uprioritert rekkefølge og med linker til det jeg har skrevet om bøkene:

*Sofi Oksanen: «Utrensning». Sterk bok med handling fra Estland. Mye står skrevet mellom linjene; om makt, redsel og det å overleve.

*Beate Grimsrud: «En dåre fri». Om Eli, som har diagnosen schizofreni og går ut og inn av psykiatriske institusjoner.

*John Katzenbach: «Truet». Relativt nylest bok, en til tider neglebitende spennende krim.

*Lisa Genova: «Alltid Alice». Rørende bok om Harvard-professoren Alice, som rammes av Alzheimer.

*Arto Paasilinna: «Den elskelige giftblandersken». Paasilinna skriver morsomme bøker, og dette er min favoritt så langt.

*Markus Zusak: «Boktyven». Nydelig bok med tema fra andre verdenskrig, om den lille boktyven Liesel.

*Jussi Adler-Olsen: «Flaskepost fra P». Superspennende dansk krim!

*Herbjørg Wassmo: «Hundre år». Historisk roman som jeg likte veldig godt.

*Lars Kepler: «Ildvitnet». Keplers beste bok så langt, etter min mening! Spennende, spennende…

*Britt Karin Larsen: «Det vokser et tre i Mostamägg». Første bok i nylig lest trilogi. Jeg er overbegeistret!

Sånn. Hvilke bøker er dine beste gavetips?

Reklamer

Beate Grimsrud: «En dåre fri»

En sterk bok lest på nyåret, som jeg håper enda flere kan ta seg tid til å lese:

Å skrive om denne boka er vanskelig. Jeg har lest mange anmeldelser på diverse blogger, for eksempel hos Knirk, hvor du også finner andre omtaler. Nesten alle er uten unntak veldig positive.

Grunnen til at det føles vanskelig å skrive, er at det er sjelden man leser en bok som treffer en så midt i magen, midt i solar plexus. Den gjorde et sterkt, sterkt inntrykk. Hovedpersonen Eli, så sårbar, som mister seg selv. Som har diagnosen schizofreni og gjennom mange år går ut og inn av institusjoner – frivillig og under tvang. Som finner noe å holde fast i ved det å skrive, ved ønsket om å formidle noe. Eli, som har stemmene til de tre guttene Espen, Erik og Emil i seg fra hun er ganske ung. Senere kommer også stemmen til malerprinsen prins Eugen til Eli, fighteren. Hun faller, reiser seg, kjemper seg opp, for så å falle på nytt. Hun har venner som aldri svikter. Jeg rystes av måten Grimsrud skriver på – på en positiv måte. Språket biter seg liksom fast, akkurat som handlingen i boka som kommer til å bli husket veldig lenge. I tillegg, som en tydelig og skarp kontrast til Elis fortelling: Utdrag fra journalen hennes, med kalde notater i kursiv.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale boka til så mange som mulig. Utrolig bra!