Tag Archives: Historie

Helen Rappaport: «The Romanov Sisters»

last nedDe av dere lesere som har fulgt meg en stund, vet at jeg er historieinteressert. Jeg har lest mye forskjellig innen temaet. Denne gangen har jeg vendt nesa østover, og til Russlands siste tsar. Det høres sikkert passe sært og nerdete ut for mange. Men uansett… Boka ble lastet ned til Kindlen.

Russlands siste tsar, Nikolai 2., og hans tsarina, Alexandra, måtte ha en sønn for å bringe monarkiet videre. Døtre hadde ikke arverett dersom ikke alle mannlige slektninger var utdødd. Men skjebnen ville det slik at det ble født fire døtre på rekke og rad før arvingen, tsarevitsj Alexei , ble født. Og enda et pek fra skjebnen; han ble født som bløder, en sykdom han arvet via sin mor tsarinaen. Boka handler – som tittelen sier – mest om de fire søstrene og storfyrstinnene Olga, Tatiana, Maria og Anastasia, som vokste opp overbeskyttet i en verden der de, slik jeg ser det, ikke hadde anelse om hva som befant seg utenfor palassene. I tillegg var deres foreldre, spesielt deres mor, så opptatt av at verden ikke måtte vite om sønnens sykdom at det overskygget det meste annet. Vi følger søstrene til de som kjent blir henrettet i Jekaterinburg sammen med sine foreldre og sin lillebror. Det er kanskje ikke disse fire søstrene som er blitt mest skrevet om, så jeg synes boka ga et fascinerende innblikk i hvordan de levde. Og Helen Rappaport gir egentlig levende beskrivelser av dem, slik at vi virkelig får inntrykk av hvordan de var som personer også. Interessant lesing!

Advertisements

Marte Michelet: «Den største forbrytelsen»

last nedDere som har fulgt bloggen min en stund vet sikkert at ved siden av krim, så er historie noe jeg leser en del av. Så lenge jeg kan huske har andre verdenskrig interessert meg. Derfor var det et must for meg å lese Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen», som handler om «ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust», som det heter i undertittelen. Heldigvis gikk det raskt å få låne den på biblioteket – egentlig burde det strengt tatt vært mange måneders ventetid på å få låne denne her. Rett og slett fordi boka bør leses av mange!

I boka møter vi ekteparet Sara og Benzel Braude, som utvandrer fra Litauen på begynnelsen av 1900-tallet. De slår seg ned i Oslo hvor de etterhvert får fire barn: Charles som blir bokser, Harry som ønsker å bli skuespiller, Helene som gifter seg med en etterlyst tysk antifascist, og Isak som blir kommunist og motstandsmann. Vi leser hvordan nettet sakte snører seg sammen rundt de jødiske familiene; hvordan de ved hjelp fra norsk politi blir kartlagt, at de får stemplet en rød J i passene sine, hvordan de blir fratatt inntekt og jobb. Til tross for at de er godt integrerte i det norske samfunnet, er den største forbrytelsen nettopp det at de er jødiske. Av familien Braude overelever bare Charles, dette fordi han er gift med en norsk såkalt «arisk» kvinne, og Helene, som flykter til Sverige med mannen sin rett etter okkupasjonen. De øvrige fire i familien blir sendt til Auschwitz, deportert med skipet «Donau» 26. november 1942.

Fra før har jeg lest om Milorg og motstandsbevegelsen, jeg har hørt farmoren min fortelle hvordan de lyttet til hemmelig radio på loftet hjemme og plutselig hørte tunge støvleskritt i trappa. Deporteringen av norske jøder og hvordan dette foregikk, derimot, har jeg lest heller lite om. Michelet har beskrevet spesielt personene så levende, og derfor synes jeg ikke at dette er en tørr sakprosabok. Vi blir kjent med jødisk hverdagsliv i Oslo – noe ihvertfall ikke jeg kunne noe om fra før. Det gjør rett og slett noe med en å lese denne boka, den treffer en liksom midt i hjertet. Kanskje nettopp fordi menneskene er så levende beskrevet. Etterhvert har jeg lest ganske mye forskjellig om andre verdenskrig, men jeg kan ikke huske noen bok som har truffet meg såpass sterkt som denne.

Bergsveinn Birgisson: «Den svarte vikingen»

image Tiden går veldig fort, og jeg har visst bare fortsatt med å la bloggen lide. Men uansett; jeg leser litt av og til. I høstferien plukket jeg opp en bok på Gardermoen, på vei til Spania. Jeg fikk helt tilfeldig øye på pocketutgaven av «Den svarte vikingen». Jeg er veldig historieinteressert og har lenge hatt lyst til å lese denne. I det hele tatt veksler lesingen min mest rundt krim og historie.

Uansett: Den islandske og bergensbosatte filologen Bergsveinn Birgisson vil komme nærmere sine forfedre, da først og fremst den såkalte svarte vikingen Geirmund Heljarskinn, forfatterens forfader i tredve ledd bakover. Historien forteller at Heljarskinn skulle være en stormann på Island, men hvorfor ble han kalt «svart»? Birgisson finner også beskrivelser av sin forfader som «stygg». Hvem var Heljarskinn egentlig? Han skulle være født i Rogaland. Birgisson leter i kildene og i mytene. Og han fletter hele historien så fint sammen. Der han ikke har fakta, dikter han litt. Og fletter det inn og. Tilsammen blir det en utrolig spennende bok med handling fra Sibir, Norge, Irland og Island. Og den inneholder handel, slaveri og ekteskapsallianser. Jeg likte den rett og slett utrolig godt. Derfor; om du vil lese en god bok med handling fra vikingtida, må jeg bare anbefale denne!

Tore Skeie: «Jomfruen fra Norge»

VisBildeServlet Jeg har tidligere lest en bok av Tore Skeie, nemlig den han skrev om adelsmannen Alv Erlingsson, omtalen kan du lese her. Som du kan se av omtalen, så ble jeg veldig begeistret for boka. Så det var en selvfølge å sjekke ut den neste boka Skeie har skrevet, nemlig «Jomfruen fra Norge». Etter å ha stått på venteliste på biblioteket en stund, så fikk jeg endelig lånt den.

Vi befinner oss i årene rundt 1300, og det handler om bakgrunnen for Norges unionstid. Jomfruen tittelen henviser til, er Håkon V sin datter Ingeborg (født 1301), som han har med sin dronning Eufemia. Hun ble brukt som en brikke i spillet mellom de sterke mennene som styrte den gang. Før Ingeborg fyller ett år, lover Håkon henne bort til den rundt 20 år eldre hertug Erik av Sverige. Seks år senere bryter han imidlertid forlovelsen, og han lover i stedet Ingeborg bort til den syv år gamle svenske tronarvingen Magnus Birgersson. Til slutt blir hun likevel giftet bort til sin første forlovede hertug Erik. Da hun står brud, er Ingeborg Håkonsdatter elleve år gammel.

Boka dreier seg først og fremst om forholdet mellom Erik og Håkon. Skeie gir den elegante, vakre svenske hertugen beskrivelsen «destruktivt geni» i boka, på grunn av alle intrigene han skapte både i Norge, Sverige og Danmark. Makt ville han ha, om det så måtte til at han kriget mot sin bror kong Birger av Sverige og sin svigerfar kong Håkon av Norge. Han løy, svek og lurte mange opp i stry. Håkon framstår forøvrig som den store taperen, til slutt er det «bare» datteren sin han har å tilby overmannen sin. Det norske rikets selvstendighet er på vei mot undergangen.

Jeg synes Skeie har skrevet nok en bra bok. Det er så man kan se personene for seg mens man sitter og leser. Man kan se for seg at hele bygder brennes ned, at hoder ruller og at borger bygges. Språket er ledig og det er lett å følge personene og hvem de er, eller var.  Skeie må ha hatt litt av en jobb med å gjøre research. Det er nesten mest fascinerende å tenke på at alt dette faktisk har skjedd i virkeligheten. Jeg håper inderlig at Skeie fortsetter å skrive bøker fra denne perioden, for dette er spennende lesning, synes jeg. Anbefales!

David Starkey: «Elizabeth – kampen om tronen»

Jeg har gjentatte ganger skrevet her på bloggen om hvor fascinert jeg er av Tudortidens England. Og jeg har lest ganske mange bøker om dette. Nå har jeg lest enda en. Den britiske historikeren David Starkeys bok «Elizabeth – kampen om tronen» fant jeg på et boksalg, og siden den bare kostet i overkant av en femtilapp var saken grei. De fleste har kanskje hørt om Henry VIII – han med de seks konene, der to av dem ble sendt til skafottet og halshugget. Elizabeth er hans datter, og moren hennes var Anne Boleyn (dronning nummer to i rekken), en av dronningene som ble henrettet. Boka tar for seg Elizabeths vei til tronen, der hun etterfulgte sine to halvsøsken (barn av henholdsvis dronning nummer tre og en) Edward VI og Mary I («Bloody Mary», fordi hun virkelig lot hodene rulle i sin regjeringstid).

Haugen Bok skriver blant annet dette om boka: 

Starkey tar for seg familieforhold; forholdet til foreldrene, stemødre og til søsknene. Steg for steg kommer vi henne nærmere. Hva og hvem som påvirket og hadde innflytelse på henne, hennes forhold til religion, til lojalitet og hennes evne til å både lese og kontrollere mennesker rundt seg. En kvinne i en mannsdominert verden, trygg på at hun var skjebnebestemt til å styre landet, lynende intelligent, lidenskapelig sensuell og likevel (påsto hun) jomfru. Elizabeth skulle bli Englands mest fremgangsrike monark.

Egentlig er det fint å lese en historisk biografi som denne. David Starkey har laget et levende portrett av Elizabeth, saklig og med innslag av britisk understatement-humor. Elizabeth tok over tronen som 25-åring, skulle etterhvert regjere i nesten 45 år og ble den siste av Tudormonarkene. Det mest spesielle er egentlig  kunnskapen Starkey gir oss av hennes mentalitet. For eksempel det at faren ble Elizabeth største forbilde gjennom livet – til tross for at han henrettet moren hennes. Jeg har aldri lest noe av David Starkey før, men siden han er en vel ansett britisk historiker, ekspert på Tudortiden og har skrevet mange bøker om denne perioden, så er det nok ganske sikkert at jeg kommer til å plukke opp flere av bøkene hans.

Torgrim Sørnes: «Uten nåde»

Tidligere har jeg lest Torgrim Sørnes’ bok «Ondskap» (du finner omtalen via denne linken). Den boka handlet om de henrettede i Norge i årene 1815 til 1876. I «Uten nåde» går han lenger tilbake i tid, nemlig årene fra 1783 til 1814. I denne perioden ble 29 mennesker henrettet i Norge. Den første saken han skriver om, handler om Anna Henriksdatter Østmo. Om gården Østmo skriver Sørnes at den

«…ligger på Glommas venstre bredd der den gjør en sving forbi Kirkenær i Hedmark fylke, en del av landet hvor kulden virkelig kan sette seg fast og herje med menneskene som den vil.»

Jo takk, det vet jeg. Minnet om barndommens Kirkenær (eller Grue vestside, da – for de lokalkjente) med iskalde 43 minusgrader da jeg skulle på skolen som 7-åring på begynnelsen av 1980-tallet huskes godt! Men nok om det. Ovennevnte Anna ble henrettet, det vil si halshugget, i 1783 etter å ha drept to av sine nyfødte barn. Det hodeløse skjelettet hennes ble funnet først høsten 2010, under arbeidet med en ny sykkelsti på Flisa. Og hodet? Det ble satt på stake etter henrettelsen.

Og slik fortsetter historiene. Felles for mange av dem er at de forteller om fattigdom og desperasjon. Menn myrder hustruene sine, og omvendt. Kvinner dreper sine nyfødte barn. Barn dreper foreldrene sine. Og så videre. Men tragediene til tross, denne boka gir et godt innblikk i hvordan verden var da. Anbefales!

Alison Weir: «Mary Boleyn»

Tidligere i måneden leste jeg ferdig Alison Weirs bok «Mary Boleyn». Mary er hovedpersonen i «The Other Boleyn Girl» og søsteren til Anne Boleyn, en av dronningene som ble halshugget av Henry VIII. Litt morsomt er det at den amerikanske utgaven har undertittelen «The Mistress of Kings», mens den britiske smeller til med «The Great and Infamous Whore» – noe som kanskje ble for drøy kost for det amerikanske markedet..? Ikke vet jeg. Uansett – jeg har lest den britiske utgaven, og den var ikke spesielt sjokkerende. Baksiden av boka sier følgende:

Sister to Queen Anne Boleyn, she was seduced by two kings and was an intimate player in one of history’s most gripping dramas. Yet much of what we know about Mary Boleyn has been fostered through garbled gossip, romantic fiction, and the misconceptions repeated by historians. Now, in her latest book, New York Times bestselling author and noted British historian Alison Weir gives us the first ever full-scale, in-depth biography of Henry VIII’s famous mistress, in which Weir explodes much of the mythology that surrounds Mary Boleyn and uncovers the truth about one of the most misunderstood figures of the Tudor age(…

Det var interessant og lærerikt å lese denne boken om Mary, og for eksempel om hvordan forholdet til resten av den ambisiøse familien hennes var. Hvordan formet dette henne? Selv om hun var den eldste datteren, kom hun i skyggen av sine søsken. Allikevel var hun modig. En ting som gjør inntrykk og som sier meg at hun må ha vært noe for seg selv, er følgende: I en tid der adelige jenter ble giftet bort, inngikk Mary i hemmelighet sitt andre ekteskap av kjærlighet, mot alt som het etikette, og hun trosset dermed familien sin, deriblant sin søster dronningen. Hvordan torde hun dette, da hun visste at det ville få konsekvenser? Hun ble da også bortvist fra hoffet, sammen med mannen sin. Om Mary i det hele tatt hadde kontakt med noen av sin nærmeste familie etter dette, er visstnok usikkert. Men til tross for dette, kan man vel si at hun var den heldigste – og kanskje den lykkeligste? – av søsknene. Ovennevnte Anne og broren George ble henrettet av Henry VIII, mens Mary tross alt fikk leve med sin familie til hun døde.

Jeg vet at jeg har skrevet gjentatte ganger at jeg er veldig fascinert av Tudortiden, og jeg har etterhvert lest endel bøker som omhandler denne perioden, både biografier som denne og bøker av Philippa Gregory og C.J. Sansom. Alison Weir har her skrevet en bok jeg likte godt. Biografier er i det hele tatt spennende, og jeg håper å få lest mange flere i det kommende året.