Tag Archives: Hundre år

Top Ten Tuesday: 10 bøker jeg kan gi som gaver

Jeg plukker fortsatt fra The Broke And The Bookish sin liste over temaer. Denne gangen er temaet 10 bøker jeg kan gi som gave – til en eller annen, jeg må jo se an mottakeren litt. Smaken er imidlertid som baken, og selv om jeg gir bort bøker jeg liker godt er det jo full bytterett… Her er listen, som vanlig i uprioritert rekkefølge og med linker til det jeg har skrevet om bøkene:

*Sofi Oksanen: «Utrensning». Sterk bok med handling fra Estland. Mye står skrevet mellom linjene; om makt, redsel og det å overleve.

*Beate Grimsrud: «En dåre fri». Om Eli, som har diagnosen schizofreni og går ut og inn av psykiatriske institusjoner.

*John Katzenbach: «Truet». Relativt nylest bok, en til tider neglebitende spennende krim.

*Lisa Genova: «Alltid Alice». Rørende bok om Harvard-professoren Alice, som rammes av Alzheimer.

*Arto Paasilinna: «Den elskelige giftblandersken». Paasilinna skriver morsomme bøker, og dette er min favoritt så langt.

*Markus Zusak: «Boktyven». Nydelig bok med tema fra andre verdenskrig, om den lille boktyven Liesel.

*Jussi Adler-Olsen: «Flaskepost fra P». Superspennende dansk krim!

*Herbjørg Wassmo: «Hundre år». Historisk roman som jeg likte veldig godt.

*Lars Kepler: «Ildvitnet». Keplers beste bok så langt, etter min mening! Spennende, spennende…

*Britt Karin Larsen: «Det vokser et tre i Mostamägg». Første bok i nylig lest trilogi. Jeg er overbegeistret!

Sånn. Hvilke bøker er dine beste gavetips?

Reklamer

Herbjørg Wassmo: «Hundre år»

Nok en sommerferiebok skal blogges om. «Hundre år» er en bok jeg nettopp er ferdig med, og det er ikke den første boka av Herbjørg Wassmo jeg leser . Men det er mange år siden jeg leste blant annet «Dinas bok» og resten av bøkene i den trilogien. Husker at jeg likte dem kjempegodt, så jeg så fram til å lese «Hundre år» også.

Også i denne boka skrives det om sterke kvinner, slik som nettopp Dina. Men i denne boka er det Herbjørg Wassmos formødre det skrives om, i tre generasjoner: Oldemoren Sara Susanne, mormoren Elida og moren Hjørdis. Fra Sara Susannes fødsel i 1842 og til forfatterens fødsel i 1942 er det hundre år, derav tittelen til boka. Det fortelles om mennene disse kvinnene ville ha og mennene de fikk, alle barna de fikk, og om sorger og gleder gjennom et langt liv. Kanskje det er Sara Susanne som gjør sterkest inntrykk på meg. Sara Susanne som for eksempel innrømmer for seg selv at hun slett ikke ønsker seg barnet i magen, hvilket nummer i rekken av 12 barn er det? Kan livet egentlig tvinge fram forhold man ikke vil vedkjenne seg? Hvordan klarer man da å ta tak i livet sitt og overleve? Hver familie har sine historier og hemmeligheter. Som en kontrast – eller kanskje for å understreke dette – den ville nordnorske naturen som Wassmo skildrer like godt her som hun har gjort i sine tidligere bøker.

Boka handler også om den lille jenta Herbjørg som gjemte seg på låven for å unngå han, noe som fortelles mest mellom linjene. Jenta som skriver seg gjennom livet og virkeligheten i små gule notatbøker hun gjemmer for at ingen skal finne dem – aller minst han.

En veldig fin bok, jeg hadde veldig vanskelig for å legge den fra meg da jeg leste den !