Tag Archives: Karin Alvtegen

Top Ten Tuesday: 10 tips til påskekrim

OK. Snart påske. Bare halvannen uke igjen… Selv om jeg skal jobbe mye i påsken, er det sikkert mange andre som gleder seg til hyttetur og noen rolige dager. Noen gleder seg kanskje til å lese en god krimbok også? Her er en liste over ti både gamle og litt nyere krimbøker ihvertfall jeg synes er veldig bra – la dere inspirere! Lenkene viser til det jeg har skrevet om dem her på bloggen.

*Lars Kepler: «Ildvitnet»

*Thomas Enger: «Skinndød»

*Chelsea Cain: «Ondskapens hjerte»

*Torkil Damhaug: «Døden ved vann»

*Arnaldur Indridason: «Fjellet»

*Jussi Adler-Olsen: «Kvinnen i buret»

*Håkan Nesser: «Menneske uten hund»

*Karin Alvtegen: «Skygge»

*Unni Lindell: «Sukkerdøden»

*Mons Kallentoft: «Vårlik»

Og – som et tips nummer elleve, hvis du vil ha en rykende fersk krim og grøsninger og ståpels i rikt monn, hvorfor ikke anskaffe «Lobotomisten» av Eirik Husby Sæther?


Reklamer

Tematrio – påskekrim

> En tematrio hos Lyran som passer meg glimrende:

Berätta om tre favoritdeckare!

Jeg leser krim året rundt og absolutt ikke bare i påsken, det skjønner dere sikkert ut fra bloggen min. Her er tre bøker av svenske krimforfattere (siden Lyran er svensk!) som absolutt fortjener å bli lest mer i Norge:

1. «Den du inte ser» av Mari Jungstedt. Første bok i serien om politimannen Anders Knutas på Gotland. Her er link til det jeg har skrevet om boka, og her er boka i norsk utgave.

2. «Skygge» av Karin Alvtegen. En annerledes krim, ingen bestialske drap, men mer «psykologisk krim» – er det ikke det det kalles? Her er min omtale.

3. «Till dess din vrede upphör» av Åsa Larsson. Fjerde bok i serien om advokaten Rebecka Martinsson i Kiruna. Ekstremt spennende, og den beste boka i serien, synes jeg. Følger du denne linken finner du mine omtaler av denne boka og de tre første i serien. Her f innes boka i norsk utgave.

Karin Alvtegen: «Skygge»

>Man kan sitte for eksempel foran TV’en og beundre de vellykkede menneskene man får se og høre om. Ønske at man var der selv, kanskje…? Men hva skjer egentlig bak fasaden, når man skraper litt på overflaten? Hva kommer til syne da? Det er dette som er temaet i Karin Alvtegens roman «Skygge».

Den gamle og nå pleietrengende, men fortsatt berømte nobelprisvinneren i litteratur, Axel Ragnerfeldt, lever sin siste tid på sykehjem. Sønnen hans, Jan-Erik, lever av å reise rundt og holde foredrag om farens fantastiske forfatterskap. Så dør Gerda, familien Ragnerfeldts hushjelp gjennom mange år. Hun har åpenbart sett og hørt mye som ikke tåler dagens lys. Attpåtil har Gerda testamentert pengene sine til en ukjent ung mann som er hittebarn og som ikke kjenner avdøde. Dødsfallet hennes fører til en avdekking av uhyggelige familiehemmeligheter, mystiske forsvinninger og andre mørke gjerninger. Det viser seg nemlig at den godeste Axel Ragnerfeldt og hustruen ikke har levd det plettfrie livet som folk har trodd. Fasaden derimot, den har alltid vært blankpusset, men bak fasaden har det sett heller dårlig ut – på alle måter. Alvtegen veksler mellom å fortelle historien i nåtid og fortid, og hun tegner scenarier som maner til ettertanke og refleksjon. Vi hører om når Axel Ragnerfeldt begår sitt skjebnesvangre feilgrep en gang på 1960-tallet. Et feilgrep som senere skal få følger ikke bare for ham selv, men for hele hans familie.

Ingen bloddryppende drap, viftende pistoler eller noe slikt her altså, men like fullt en veldig spennende bok! En annerledes krim, synes jeg. Hvorfor jeg aldri har lest Alvtegen tidligere, lurer jeg litt på. Det er ihvertfall på tide å lese de andre hun har skrevet også!