Torkil Damhaugs bøker har jeg hatt sans for lenge. Og denne her gledet jeg meg ekstra til å lese. Plutselig var den ledig på biblioteket, og da var det bare å låne og lese. Strekklese!
På Akershus universitetssykehus – min arbeidsplass – forsvinner en pasient fra mottakelsen. Han forsvinner tilsynelatende uten et spor, i løse luften. Samme natt blir han funnet av en portør, i et kott med overskåren strupe. Tidligere rettsmedisiner Jennifer Plåterud – som vi har møtt i tidligere bøker – blir tilkalt for å undersøke liket, men hun vet ingenting om hvor tett involvert hun selv er i drapet. Ubehagelig tett, faktisk. Sporene i jakten på gjerningsmannen peker i flere retninger, blant annet til et brutalt gjengmiljø i bydelen Rosengård i Malmö, til traumatiserte flyktninger fra Midtøsten og til det tidligere Jugoslavia. Trådene blir etterhvert mange å holde styr på, men det er lett å følge historien allikevel. Og så spennende som det er! Språket er bra også. Jeg liker bøker med lite utenomsnakk. Og et lite ekstrapoeng: Det morsomste for oss som jobber på Ahus, er den gode researchen Damhaug har gjort. Vi kan følge i sporene på karakterene inne på sykehuset, for eksempel – kjenne oss igjen i korridorene, hvor de går. Det blir ekstra skummelt da, på en måte… Vi kan kjenne oss igjen når de evinnelige nøkkelkortene nevnes – de som behøves for å komme inn i parkeringshuset, for å hente ut arbeidstøy, komme inn personalinngangen, for å kjøre heisene opp fra underetasjen til avdelingene, logge seg inn på alle PC’ene, skriverne – ja, you name it. Så – jeg likte boka kjempegodt, og gleder meg til flere bøker av Damhaug.
Her er linker til andre bøker jeg har lest av samme forfatter:
* «Se meg, Medusa»
* «Døden ved vann» (som JEG synes er den beste av bøkene han har skrevet!)
* «Ildmannen»
