Torkil Damhaug: «Sikre tegn på din død»

Torkil Damhaugs bøker har jeg hatt sans for lenge. Og denne her gledet jeg meg ekstra til å lese. Plutselig var den ledig på biblioteket, og da var det bare å låne og lese. Strekklese!

På Akershus universitetssykehus – min arbeidsplass – forsvinner en pasient fra mottakelsen. Han forsvinner tilsynelatende uten et spor, i løse luften. Samme natt blir han funnet av en portør, i et kott med overskåren strupe. Tidligere rettsmedisiner Jennifer Plåterud – som vi har møtt i tidligere bøker – blir tilkalt for å undersøke liket, men hun vet ingenting om hvor tett involvert hun selv er i drapet. Ubehagelig tett, faktisk. Sporene i jakten på gjerningsmannen peker i flere retninger, blant annet til et brutalt gjengmiljø i bydelen Rosengård i Malmö, til traumatiserte flyktninger fra Midtøsten og til det tidligere Jugoslavia. Trådene blir etterhvert mange å holde styr på, men det er lett å følge historien allikevel. Og så spennende som det er! Språket er bra også. Jeg liker bøker med lite utenomsnakk. Og et lite ekstrapoeng: Det morsomste for oss som jobber på Ahus, er den gode researchen Damhaug har gjort. Vi kan følge i sporene på karakterene inne på sykehuset, for eksempel – kjenne oss igjen i korridorene, hvor de går. Det blir ekstra skummelt da, på en måte… Vi kan kjenne oss igjen når de evinnelige nøkkelkortene nevnes – de som behøves for å komme inn i parkeringshuset, for å hente ut arbeidstøy, komme inn personalinngangen, for å kjøre heisene opp fra underetasjen til avdelingene, logge seg inn på alle PC’ene, skriverne – ja, you name it. Så – jeg likte boka kjempegodt, og gleder meg til flere bøker av Damhaug.

Her er linker til andre bøker jeg har lest av samme forfatter:
* «Se meg, Medusa»
* «Døden ved vann» (som JEG synes er den beste av bøkene han har skrevet!)
* «Ildmannen»

Smakebit på søndag: «Sikre tegn på din død» av Torkil Damhaug

Denne boka var plutselig ledig på biblioteket, så da var det bare å låne og lese! Ekstra gøy fordi mye av handlingen foregår på sykehuset hvor jeg jobber. Tipper de fleste Ahus-ansatte kjenner seg igjen i denne snutten her:

Da heisdøra gled igjen bak ham, ble Arash stående og kikke nedover kjellerkorridoren. Først ut mot personalinngangen og kapellet, så den andre veien, mot tunnelen og rampen. Begynte å gå i den retningen, forbi garderobene. Noen stativer med hvite frakker og trøyer sto langs veggene. Han stanset ved et kryss, en korridor til venstre, han pleide ikke å gå der, visste ikke hvor den førte, selv om han hadde jobbet på dette stedet i nesten et år.

Nei, slik er det. Det tar tid, det er sikkert. Flere smakebiter er å finne på bloggen «Flukten fra virkeligheten».

Torkil Damhaug: «Ildmannen»

Denne boka hadde jeg gledet meg lenge til å lese. Fra tidligere har jeg lest «Se meg, Medusa» og «Døden ved vann» av samme forfatter og likt de bøkene veldig godt. Og da «Ildmannen» fikk Rivertonprisen for fjorårets beste norske krim, så kunne jeg bare glede meg enda mer.

Vi er på Lillestrøm i 2003. 18 år gamle Karsten Clausen er en begavet og kanskje litt sær gutt som er russ det året og en av de såkalt «snille gutta». Han surrer seg inn i et forhold til den pakistanske klassevenninnen Jasmeen. Forholdet  backes opp av den nye lærervikaren Adrian, som utfordrer klassen sin til å tenke annerledes. Samtidig skjer det flere branner rundt på Romerike. Både mennesker og dyr mister livet. Handlingene og tankene til pyromanen følger vi parallellt med historien om Karsten. Karsten ender opp med å bli jaget av familien til Jasmeen for å ha ødelagt æren hennes, og han kommer i kontakt med en heller broket forsamling mennesker som tilbyr seg å hjelpe ham ut av dette han har rotet seg inn i. Allikevel kan man trygt si at situasjonen for Karsten ikke akkurat blir lettere. Han forsvinner, uten et eneste spor.

Sånn cirka midt i boka hopper vi til nåtid. Vi følger nye personer som oppdager og tolker det vi har lest om innledningsvis, nemlig Karstens lillesøster Synne og journalisten Dan-Levi Jakobsen. Egentlig er det vel disse to som til slutt ender opp som bokas egentlige hovedpersoner. Mens vi stadig følger pyromanens tanker, følger vi også Synne, som nærmest desperat graver for å finne ut hva som skjedde med den elskede storebroren hennes som bare ble borte. I tillegg til at boka er veldig spennende, tar den for seg temaer som er viktige i dag: Rasisme, psykisk helse, forholdet to religioner imellom. Og ikke minst hva kjærlighet gjør med menneskene. Og da mener jeg kjærlighet med både positivt og ikke minst negativt fortegn.

Smakebit på søndag: «Ildmannen» av Torkil Damhaug

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, var en av de bøkene jeg kunne tenke meg å lese i vår Torkil Damhaugs «Ildmannen». Nå har jeg startet å lese den! Jeg gleder meg stort til å fortsette med lesingen! Her er noen linjer fra boka:

En glo kan ulme og gi tapt. Den kan ulme og ta fatt. Tida da det fortsatt kan vippe begge veier er den beste. Du har lagt til rette og trukket deg tilbake. Overlagt alt til forhold utenfor din kontroll, materialets antennbarhet, fukt, tilgang på oksygen.

Dette blir bra, har jeg en følelse av. Om du har lyst til å se hva andre bloggere leser og kanskje få nye boktips, kan du kikke innom Maris blogg, «Flukten fra virkeligheten». Der kan du også legge igjen en link til ditt eget «Smakebit»-innlegg. Bli med da vel!

Top Ten Tuesday: Ti bøker jeg håper å få lest i løpet av våren/forsommeren

Jeg har jo en slags «vil lese»-liste her på bloggen, men den er ikke alltid like oppdatert. Derfor; en liste over ti bøker jeg håper å få lest i løpet av våren/forsommeren. I en ikke prioritert rekkefølge, som vanlig.

*«Som steinen skinner» av Britt Karin Larsen. Tredje bok i serien om skogfinnene. Andre bok, «Himmelbjørnens skog», holder jeg på med.

*«Truet» av John Katzenbach. Denne dukket plutselig opp i postkassa, som et leseeksemplar fra Juritzen forlag. Må innrømme at jeg ikke har hørt om forfatteren eller boka tidligere… Engelsk tittel er «The Analyst».

*«Perla» av Carolina de Robertis. Jeg bare elsket «Det usynlige fjellet». Bokelskerinnen har skrevet en fin omtale av «Perla», og den gjør meg ikke mindre fristet til å lese denne boka.

*«Journal 64» av Jussi Adler-Olsen. Jeg har lest de tre foregående bøkene om Avdeling Q, og står i kø på biblioteket for å låne denne.

*«Sankta Psyko» av Johan Theorin. Ikke en bok i Öland-serien til Theorin dette, men jeg har lyst til å lese den allikevel.

*«Et stille, umerkelig drap» av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis. Har lest «Gutten i kofferten» av samme forfattere tidligere, og jeg har lyst til å lese denne også.

*«The forgotten garden» av Kate Morton. Har forsøkt å lese Morton tidligere, med varierende hell. Skal gi denne et forsøk også.

*«Anna Karenina» av Lev Tolstoj. Hm. Begynte på denne for en tid tilbake. Og har egentlig ikke kommet noe lenger. (Note to self: Deadline i Lines lesesirkel er 24.juni.)

*«Den femte årstiden» av Mons Kallentoft. Jeg har lest alle de andre Kallentoft-bøkene, og denne her må jeg også ha med meg.

*«Ildmannen» av Torkil Damhaug. Denne Riverton-vinneren MÅ jeg bare lese. Men står dessverre i altfor laaang kø på biblioteket. De som ikke har lest noe av Damhaug før, bør benytte sjansen – «Se meg, Medusa» og «Døden ved vann» må være glimrende å lese i påsken…

Top Ten Tuesday: 10 tips til påskekrim

OK. Snart påske. Bare halvannen uke igjen… Selv om jeg skal jobbe mye i påsken, er det sikkert mange andre som gleder seg til hyttetur og noen rolige dager. Noen gleder seg kanskje til å lese en god krimbok også? Her er en liste over ti både gamle og litt nyere krimbøker ihvertfall jeg synes er veldig bra – la dere inspirere! Lenkene viser til det jeg har skrevet om dem her på bloggen.

*Lars Kepler: «Ildvitnet»

*Thomas Enger: «Skinndød»

*Chelsea Cain: «Ondskapens hjerte»

*Torkil Damhaug: «Døden ved vann»

*Arnaldur Indridason: «Fjellet»

*Jussi Adler-Olsen: «Kvinnen i buret»

*Håkan Nesser: «Menneske uten hund»

*Karin Alvtegen: «Skygge»

*Unni Lindell: «Sukkerdøden»

*Mons Kallentoft: «Vårlik»

Og – som et tips nummer elleve, hvis du vil ha en rykende fersk krim og grøsninger og ståpels i rikt monn, hvorfor ikke anskaffe «Lobotomisten» av Eirik Husby Sæther?

Boktema – favorittbøker fra A til Å: #D

> Så er vi kommet fram til bokstaven D i utfordringen hos Anettes bokboble.

Denne gangen måtte jeg gruble litt, og først tenkte jeg på Dan Browns «Da Vinci-koden», deretter på John Grishams «Det siste jurymedlemmet» og til slutt var jeg innom Unni Lindells «Drømmefangeren». Men så landet jeg heller på Torkil Damhaugs glimrende krim «Døden ved vann». Tror det er en av de mest spennende bøkene jeg har lest. Omtalen jeg har skrevet på bloggen, finner du ved å følge denne linken.

Snart påske og tid for krim

>Inspirert av kombinasjonen av det aldeles nyyydelige været her på Østlandet i dag og det faktum at det er påske om noen få uker tenkte jeg å komme med noen tips om bra krimbøker. Det er sikkert mange der ute som snart er på jakt etter gode bøker å ha med på hytta eller bare kose seg med hjemme. Läckberg, Lindell, Nesbø, Mankell og Marklund er jo trygge alternativer, men her er noen andre forfattere jeg liker veldig godt. Klikk på linkene så ser dere hva jeg har skrevet om de forskjellige bøkene!

*Torkil Damhaug:
Han har blant annet skrevet bøkene «Se meg, Medusa» og «Døden ved vann». Veldig spennende bøker som anbefales!

*Chelsea Cain:
Bøkene om seriemorderen Gretchen Lowell og politimannen Archie Sheridan er veldig bra, det er innimellom så creepy og ekkelt at håret i nakken reiser seg. Jeg har lest «Ondskapens hjerte», «Hjerterdame» og «Hjerterått» hittil. Fjerde bok i serien gis snart ut!

*Vidar Sundstøl:
Han har skrevet «Drømmenes land» og «De døde» i en planlagt trilogi, som omhandler den norskættede politimannen Lance Hansen i Minnesota. Litt annerledes krimbøker, roligere å lese og ikke så mye driv kanskje, men allikevel fine bøker. Leste nylig på Karin sin blogg at neste bok i serien kommer i mai. På tide, for «De døde» sluttet på en måte som gjør at ihvertfall jeg må lese den neste boka også.

*Håkan Nesser:
Hans bøker om van Veeteren er velkjent, men han har også skrevet fire bøker om politiinspektør Gunnar Barbarotti, den italienskættede antihelten som bor i den fiktive byen Kymlinge. «Menneske uten hund», «En helt annen historie», «Beretningen om herr Roos» og «De ensomme» er virkelig bøker å kose seg med. Nå har alle kommet ut på norsk også.

*Jussi Adler-Olsen:
Danske Adler-Olsen står bak bøkene om politimannen Carl Mørck og kompanjongen hans, Assad. De to første bøkene «Kvinnen i buret» og «Fasandreperne» er helt greie, mens bok nummer tre «Flaskepost fra P» rett og slett er strålende og fantastisk spennende.

Sånn. Det var mine anbefalinger. Men det er jo velkjent at smaken er som baken – delt…

Torkil Damhaug: «Se meg, Medusa»

 I sommer leste jeg Torkil Damhaugs «Døden ved vann», og jeg likte den veldig godt, for å si det mildt. Nå har jege fått lest boka som kom ut før «Døden ved vann», nemlig «Se meg, Medusa».

Fra bokomslaget:

Det er den sjette oktober. Ikke når du hører dette men nå når jeg snakker til deg er det den sjette oktober. I dag har jeg drept. Jeg tenker på det og kjenner meg rolig. Og så tenker jeg på at jeg sier dette i diktafonen for at du skal høre det og da begynner det å klø av forventning. Du skal ligge her jeg sitter nå og høre stemmen min si dette. Du kan ikke røre deg og kan ikke avbryte meg. Og først nå skjønner du at det skal skje deg også.

Axel Glenne driver en lukrativ legepraksis. Han er sønn av en krigshelt og lever et tilsynelatende harmonisk familieliv med kone og tre barn. Morgenen etter en tung nattevakt inntreffer det som skal komme til snu om på tilværelsen hans.

Jeg må innrømme at jeg like fort ble fanget av denne boka som av «Døden ved vann». Historien er godt fortalt, synes jeg, spennende oppbygd med akkurat passe mengder informasjon underveis. Damhaug skisserer personer og miljøer veldig troverdig. Følelser som skyld, hevn og raseri er sentrale, og romanen har i tillegg flere uventede vendinger som gjør det hele veldig spennende. Historien beveger seg også ut av Oslo og ut på landsbygda – nærmere bestemt mot mine hjemtrakter i Solør, der rovdyrsaken også er sentral også i virkeligheten, slik den er i denne boka. Dessuten var det vanskelig å tippe gjerningsmannen her. Når man endelig trodde man hadde skjønt det – så var det ikke slik allikevel…

Torkil Damhaug: «Døden ved vann»

>Oi, oi, oi. Wow! For en bra bok! Tenk at man kan gjøre slike bra kjøp på måfå! Dette var en bok jeg ikke klarte å legge fra meg, bare måtte lese litt til, og litt til…

De første rundt femti sidene i boka kunne sikkert vært hentet ut av en eller annen bekymringsmelding til barnevernet. En klassisk katastrofeferie i 1986 med mor og stefar på grisefylla i Syden, og en tolv år gammel storebror som dermed må ta seg av lillesøster og lillebror selv om han slett ikke vil. Storebroren heter Jo, og ferien blir spesielt innholdsrik for ham – på den negative måten. Denne åpningen av boka understreker også at hyggenivået er heller lavt.

Og så begynner det. I 2008 lever Liss livets glade dager i Amsterdam – med litt kokain, noen modelloppdrag og en kjæreste/hallik som holder på henne. Men når Liss får høre at psykologsøsteren Mailin i Oslo er sporløst forsvunnet, kutter hun på en brutal måte båndene til Amsterdam. Forfatteren bygger så opp spenningen i boka og leder oss frem mot klimaks. I små porsjoner utdypes bildet av så vel hovedpersonen selv som av den forsvunne søsteren, familien og vennekretsen. Sentralt i forsvinningen synes å være det doktorgradsarbeidet som søsteren arbeider med. Det dukker opp mange figurer som virker mystiske, tvilsomme…. Etter hvert viser det seg at det er mange hemmeligheter skjult bak det som ser ut som imponerende fasader og at det er mange som har sine svin på skogen. Og handlingen, hvor skummel den enn er, den skjer jo faktisk ikke langt borte i en eller annen amerikanske krimserie. Nei, den er lagt til Oslo, Lillestrøm, Lørenskog. Nabolaget, altså.

Jeg tror ikke jeg skriver noe mer, bare anbefaler alle som ønsker å lese en god krim å lese «Døden ved vann»…