Tag Archives: Tudortiden

David Starkey: «Elizabeth – kampen om tronen»

Jeg har gjentatte ganger skrevet her på bloggen om hvor fascinert jeg er av Tudortidens England. Og jeg har lest ganske mange bøker om dette. Nå har jeg lest enda en. Den britiske historikeren David Starkeys bok «Elizabeth – kampen om tronen» fant jeg på et boksalg, og siden den bare kostet i overkant av en femtilapp var saken grei. De fleste har kanskje hørt om Henry VIII – han med de seks konene, der to av dem ble sendt til skafottet og halshugget. Elizabeth er hans datter, og moren hennes var Anne Boleyn (dronning nummer to i rekken), en av dronningene som ble henrettet. Boka tar for seg Elizabeths vei til tronen, der hun etterfulgte sine to halvsøsken (barn av henholdsvis dronning nummer tre og en) Edward VI og Mary I («Bloody Mary», fordi hun virkelig lot hodene rulle i sin regjeringstid).

Haugen Bok skriver blant annet dette om boka: 

Starkey tar for seg familieforhold; forholdet til foreldrene, stemødre og til søsknene. Steg for steg kommer vi henne nærmere. Hva og hvem som påvirket og hadde innflytelse på henne, hennes forhold til religion, til lojalitet og hennes evne til å både lese og kontrollere mennesker rundt seg. En kvinne i en mannsdominert verden, trygg på at hun var skjebnebestemt til å styre landet, lynende intelligent, lidenskapelig sensuell og likevel (påsto hun) jomfru. Elizabeth skulle bli Englands mest fremgangsrike monark.

Egentlig er det fint å lese en historisk biografi som denne. David Starkey har laget et levende portrett av Elizabeth, saklig og med innslag av britisk understatement-humor. Elizabeth tok over tronen som 25-åring, skulle etterhvert regjere i nesten 45 år og ble den siste av Tudormonarkene. Det mest spesielle er egentlig  kunnskapen Starkey gir oss av hennes mentalitet. For eksempel det at faren ble Elizabeth største forbilde gjennom livet – til tross for at han henrettet moren hennes. Jeg har aldri lest noe av David Starkey før, men siden han er en vel ansett britisk historiker, ekspert på Tudortiden og har skrevet mange bøker om denne perioden, så er det nok ganske sikkert at jeg kommer til å plukke opp flere av bøkene hans.

Reklamer

Hilary Mantel: «Bring Up the Bodies»

Dette er bok nummer to i serien Hilary Mantel har skrevet om Henry VIII sin fremste rådgiver Thomas Cromwell (tydeligvis skal det også komme en tredje bok etterhvert. Hurra!). Den første boka heter «Wolf Hall» (på norsk «Ulvetid»), og du kan se hva jeg har skrevet om den her. «Wolf Hall» vant Bookerprisen i 2009, og nå er «Bring Up the Bodies» nominert for samme pris i år. Vel fortjent, spør du meg!

I «Wolf Hall» fikk den allestedsnærværende altmuligmannen Cromwell ansvaret for å legge til rette for at Henry VIII kunne annullere sitt ekteskap med Catherine av Aragon, slik at Anne Boleyn kunne bli hans dronning. I «Bring Up the Bodies» er handlingen lagt til 1535-1536, det siste leveåret i Anne Boleyns liv og omstendighetene som fører til hennes fall. Det har jeg lest om før, blant annet i Alison Weirs «The Lady in the Tower – the Fall of Anne Boleyn». Men her fortelles altså historien sett fra Cromwells side – selve sjefsarkitekten som har utsendte øyne og ører overalt. Han skal legge til rette for at kongen skal kunne kvitte seg med Anne og deretter gifte seg med den både uskyldige og underskjønne Jane Seymour. Av ymse grunner som tåkelegges av Mantel, henrettes etterhvert fem menn før dronning Anne føres til skafottet et par dager senere. Bakgrunnen for henrettelsen var sammensvergelser og antatt falske beskyldninger om utroskap og incest. Men det skal være sagt at vi egentlig ikke vet hva som egentlig skjedde, og boka viser vel at en fjær fort kan bli til ti høns – minst.

Boka er nok mørkere og mer dyster enn «Wolf Hall». Men når det er sagt, er det mange artige sitater og beskrivelser her også – som i forgjengeren. Som beskrivelsen av hertugen av Norfolk på side 188:

So here’s the Duke of Norfolk, expecting to be fed. Dressed in his best, or at least what is good enough for Lambeth Palace, he looks like a piece of rope chewed by a dog, or a piece of gristle left on the side of a trencher. Bright fierce eyes under unruly brows. Hair an iron stubble. His person is meagre, sinewy, and he smells of horses and leather and the armourer’s shop, and mysteriously of furnaces or perhaps of cooling ash: dust-dry, pungent.

Hertugen er visst ikke god mot sin kone hertuginnen, som på neste side klager sin nød til Cromwell og ber om hjelp:

As if he, Thomas Cromwell, could turn the duke into one of the world’s great lovers, or even into a reasonable man.

Og Cromwell spiller sitt spill med omhu. Han trår forsiktig der han må, han er voldsom og rå når han må. Spesielt forsiktig er han overfor overfor den allmektige kongen. Han minnes hva en av de han tidligere har fått halshugget pleide å si, på side 209:

You can be merry with the king, you can share a joke with him. But as Thomas More used to say, it’s like sporting with a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you’re thinking, those claws, those claws, those claws.

Som dere sikkert forstår, så anbefaler jeg denne boka på det varmeste. Den norske oversettelsen, som skal hete «Falkejakt, kommer på markedet i høst en gang. Kanskje jeg må kjøpe den for å ha den i hylla. Denne engelske versjonen leste jeg på Kindlen min. Og når bok nummer tre kommer, vet jeg ikke. Men jeg skal definitivt følge med og lese den når den kommer!

Smakebit på søndag: «Bring up the Bodies» av Hilary Mantel

Ny søndag og tradisjonen tro nye boksmakebiter på bloggen «Flukten fra virkeligheten». Nå skal jeg begynne å lese en bok jeg har gledet meg til en stund, nemlig Hilary Mantels «Bring up the Bodies», oppfølgeren til überbra «Ulvetid», på engelsk «Wolf Hall». Den boka blogget jeg om på dette innlegget. Her er de aller første linjene i boka:

His children are falling from the sky. He watches from horseback, acres of England stretching behind him; they drop, gilt-winged, each with a blood-filled gaze. Grace Cromwell hovers in thin air. She is silent when she takes her prey, silent as she glides to his fist.

Det blir spennende å lese, spesielt siden jeg likte «Ulvetid» så godt. Fra tidligere har Clementine skrevet veldig positivt om boka på bloggen «Har du lest?».

Da gjenstår det bare å anbefale deg å ta en tur innom «Flukten fra virkeligheten» og legge igjen en smakebit fra boka du leser nå.

Alison Weir: «Mary Boleyn»

Tidligere i måneden leste jeg ferdig Alison Weirs bok «Mary Boleyn». Mary er hovedpersonen i «The Other Boleyn Girl» og søsteren til Anne Boleyn, en av dronningene som ble halshugget av Henry VIII. Litt morsomt er det at den amerikanske utgaven har undertittelen «The Mistress of Kings», mens den britiske smeller til med «The Great and Infamous Whore» – noe som kanskje ble for drøy kost for det amerikanske markedet..? Ikke vet jeg. Uansett – jeg har lest den britiske utgaven, og den var ikke spesielt sjokkerende. Baksiden av boka sier følgende:

Sister to Queen Anne Boleyn, she was seduced by two kings and was an intimate player in one of history’s most gripping dramas. Yet much of what we know about Mary Boleyn has been fostered through garbled gossip, romantic fiction, and the misconceptions repeated by historians. Now, in her latest book, New York Times bestselling author and noted British historian Alison Weir gives us the first ever full-scale, in-depth biography of Henry VIII’s famous mistress, in which Weir explodes much of the mythology that surrounds Mary Boleyn and uncovers the truth about one of the most misunderstood figures of the Tudor age(…

Det var interessant og lærerikt å lese denne boken om Mary, og for eksempel om hvordan forholdet til resten av den ambisiøse familien hennes var. Hvordan formet dette henne? Selv om hun var den eldste datteren, kom hun i skyggen av sine søsken. Allikevel var hun modig. En ting som gjør inntrykk og som sier meg at hun må ha vært noe for seg selv, er følgende: I en tid der adelige jenter ble giftet bort, inngikk Mary i hemmelighet sitt andre ekteskap av kjærlighet, mot alt som het etikette, og hun trosset dermed familien sin, deriblant sin søster dronningen. Hvordan torde hun dette, da hun visste at det ville få konsekvenser? Hun ble da også bortvist fra hoffet, sammen med mannen sin. Om Mary i det hele tatt hadde kontakt med noen av sin nærmeste familie etter dette, er visstnok usikkert. Men til tross for dette, kan man vel si at hun var den heldigste – og kanskje den lykkeligste? – av søsknene. Ovennevnte Anne og broren George ble henrettet av Henry VIII, mens Mary tross alt fikk leve med sin familie til hun døde.

Jeg vet at jeg har skrevet gjentatte ganger at jeg er veldig fascinert av Tudortiden, og jeg har etterhvert lest endel bøker som omhandler denne perioden, både biografier som denne og bøker av Philippa Gregory og C.J. Sansom. Alison Weir har her skrevet en bok jeg likte godt. Biografier er i det hele tatt spennende, og jeg håper å få lest mange flere i det kommende året.

En smakebit på søndag: «Mary Boleyn» av Alison Weir

Ny søndag, og omsider en ny boksmakebit fra meg også. Denne gangen har jeg startet på en biografi av Alison Weir, som handler om Mary Boleyn, hovedpersonen i «The Other Boleyn Girl» og søsteren til Anne Boleyn, en av dronningene som ble halshugget av Henry VIII. Jeg ser at det blir mye lesing fra tidsperioden  hvor han var konge  i løpet av 2011… Her er noen linjer fra boka:

Blickling was where the Boleyn siblings’ lives probably began, the protective setting for their infant years, nestling in the broad, rolling landscape of Norfolk, circled by a wilderness of woodland sprinkled with myriad flowers such as bluebells, meadowsweet, loosestrife and marsh orchids, and swept by the eastern winds. Norfolk was the land that shaped them(…)

Synes boka tegner bra så langt. Om du vil legge igjen en smakebit fra boka du leser, kan du lenke til innlegget ditt på bloggen til Mari – trykk på denne linken så finner du fram!

C.J. Sansom: «Åpenbaring»

Sånn, omsider er jeg endelig ferdig med C.J. Sansoms bok «Åpenbaring». Det har tatt sin tid å lese den, og det er ikke bare fordi det er en liten murstein av en bok på nær 600 sider. Det er også fordi undertegnede har hatt til dels mye å gjøre, og når man endelig kommer hjem og synker dypt ned i sofaen… Ja, da har sløv zapping med fjernkontrollen fristet mer. Men uansett; nå er boka ferdig lest. Slik presenteres den hos forlaget Press:

Romanen utfolder en gripende historie fra Londons nattside, der religiøst hysteri, anfektelser av makten og en sinnssyk seriemorder kaster mørke skygger over sommerens løfte om lysere tider.

Det er vår, og London nyter at sommeren 1543 er på vei. Kong Henrik den åttende beiler til Catherine Parr om å bli hans sjette kone – men denne gang gjør objektet for hans begjær motstand. Erkebiskop Cranmer og den protestantiske fraksjon følger det hele med argusøyne, for Lady Catherine er kjent for å ha reformistsympatier. 

På samme tidspunkt er Shardlake i ferd med å undersøke en sak der en tenåringsgutt, med tunge religiøse tvangstanker, er blitt plassert på sinnssykehus. Hans foreldre er redde for at han skal bli brent på bålet som kjetter. Samtidig blir en tidligere venn av Shardlake myrdet, og han lover enken å stille gjerningsmannen til ansvar. Jakten bringer Shardlake ikke bare til den fengslede gutten, men også i retning av erkebiskopen og Catherine Parr – og til de dystre spådommer i bibelens Åpenbaring. Shardlake blir involvert.

Jeg synes denne er like god som de andre, «Oppløsning», «Mørk ild» og «Monark». Den pukkelryggede sakføreren Matthew Shardlake er blitt en favoritt hos meg, rett og slett. C.J. Sansom fortsetter, som i de andre bøkene, å framstille ham som melankolsk, sårbar og alt annet enn en superhelt. Parhesten hans, Jack Barack, er en kontrast til dette. Men det kler bøkene veldig godt. Gleder meg til femte bok i serien. Den heter «Heartstone» på engelsk, og jeg er neimen ikke sikker på om den er oversatt til norsk enda. Noen som vet?

Philippa Gregory: «The other Boleyn girl»

Så er jeg omsider ferdig med Philippa Gregorys «The other Boleyn girl». Det har tatt sin tid, litt fordi jeg har vært syk i forrige uke og litt fordi hverdagen med sine logistikkutfordringer er i gang igjen… Jeg har lest denne boka tidligere, men det er noen år siden nå. Jeg husker imidlertid at jeg likte den godt, og siden jeg generelt er glad i historiske romaner fra Tudortidens England, var det i grunnen et lett valg å lese den på nytt.

Mary Boleyn blir fjorten år gammel elskerinnen til Henry VIII, som altså regjerte England på 1500-tallet. Mary blir nærmest beordret av den maktsyke familien sin til å bli kongens elskerinne – selv om hun er gift med en annen mann. Bak hoffets pomp og prakt skjuler det imidlertid seg mange intriger og mye maktspill. Kongens favoritter får rikdom og adelstitler, mens en dødsdom venter hans uvenner. Mary blir blendet av kongens makt og av sjarmen hans, men interessen hans kjølner til tross for at hun får to barn med ham. Hun blir etterhvert tvunget til å la  den maktsyke søsteren Anne ta  plassen sin – og henne kjenner vi jo. Anne Boleyn var en av de to dronningene Henry VIII lot halshugge (om du klikker her kommer du til en omtale av en bok jeg har lest om Anne).  Mary forstår at hun må kjempe mot kongen og mot sin familie(som behandler henne som en handelsvare og marionettedukke), og ta ansvar for sitt eget liv.

Det har jo vært diskutert hvor historisk korrekt denne boka er. Fiksjon og virkelighet blandes nok godt sammen (og jeg aner ikke hvor grensene for det går), men det funker for meg. Her fremstilles Mary som den yngste søsteren, mens blant annet Wikipedia skriver at hun var den eldste. I tillegg skrives det  at det slett ikke er sikkert at Mary fikk barn med Henry VIII. Om du klikker her finner du andre punkter historikere har drøftet om boka. Jeg har ingen formening, men synes ihvertfall at boka er god underholdning. Boka har også blitt til en film med Natalie Portman og Scarlett Johansson i hovedrollene, men den likte jeg ikke så veldig godt, husker jeg. Ellers skal visstnok Alison Weir gi ut en bok om Mary etterhvert, og den skal jeg nok lese.