Tag Archives: Unni Lindell

Unni Lindell: «Brudekisten»

wpid-img_20150204_175351.jpg Jeg har nettopp lånt Unni Lindells siste bok «Brudekisten» på biblioteket og lest den i en fei. Det var et gledelig gjensyn med Lindells hovedperson, politimannen Cato Isaksen. Forlaget skriver følgende om boka:

Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes 25 år senere for å snakke om det som egentlig skjedde med venninnen den gangen. Foreldelsesfristen for drap nærmer seg. Møtet blir farlig; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. En kvinne blir drept, den andre jaget. Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det psykiatriske sykehuset trer sakte frem; noe hviler i skyggen av noe annet. Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.

Jeg likte boka godt, ellers hadde jeg nok ikke lest den ut så fort. Og jeg skal ikke røpe mer av handlingen eller løsningen her. Men jeg må innrømme at jeg ikke gjettet gjerningspersonen før ganske sent. Det eneste jeg har å sette fingeren på, er at det er et litt for stort persongalleri. Innimellom er det nesten vanskelig å holde oversikt. Men ellers: Les!

Reklamer

Unni Lindell: «Djevelkysset»

Gårsdagens flexeperiode er ubønnhørlig over, antagelig til glede for leserne mine. Nå er det tilbake til bøkene. Egentlig leser jeg fremdeles Roslund og Hellströms «Tre sekunder». Men da jeg fikk et leseeksemplar av Unni Lindells nye krim «Djevelkysset», måtte jeg bare kaste meg over den. Og spiste den rå, nærmest – det må jeg bare innrømme. «Tre sekunder» ble satt på vent.

På Lambertseter i Oslo slås en kveld den outrerte og eksentriske trebarnsmoren Vivian Glenne ihjel med en spade, i et skogholt like ved der hun bor. Cato Isaksen og kollega Marian Dahle er blant de som er på jobb, midt i fellesferien. De etterforsker denne saken, men det gjør også avdøde Glennes 15 år gamle sønn Dan og hans heller spesielle kamerat Jonas. Sett fra utsiden er vel nabolaget normalt – om det da finnes normale nabolag? Men skraper man på overflaten, skal man ikke langt inn før man føler klaustrofobien. Alle naboene har hemmeligheter og noe å skjule. Møtene med de mistenkte drives i mange retninger. Og ekstra uhyggelig blir det når drapssaken er i ferd med å gå i stå. Da dukker det opp en gammel dame og kidnapper Sebastian, det yngste barnet til den avdøde Vivian, fra barnehagen. Damen hadde presentert seg som Sebastians mormor. Problemet er bare at Sebastian ikke har noen mormor…

Dette er den niende boka i rekken om Cato Isaksen, og en av de aller beste, synes jeg. Perfekt sommerlesing! Jeg slukte den rått. Jeg måtte lese mens jeg laget middag, spiste, ved siden av Nespresso-maskinen mens kaffen ble laget – i det hele tatt… Jeg synes det beste med Lindells krimbøker er at hun bygger historiene sine rundt en vanlig hverdag i vanlige miljøer, i dette tilfellet et nabolag på Lambertseter. Bokklubben skriver i sin omtale av boka at «Ingen vrede er så sterk som den som kan ligge å ulme i lang tid i nære familierelasjoner der alt har gått feil». Det er egentlig veldig betegnende for både denne boka og mange andre av bøkene Lindell har skrevet. En god krim skal ha en undertone av uhygge i seg, et eller annet man liksom ikke kan sette fingeren på. Den er i aller høyeste grad tilstede her, for å si det slik. Gled dere til å lese! Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplaret!

Smakebit på søndag: «Djevelkysset» av Unni Lindell

20120601-194710.jpg Ny søndag allerede! Hvor blir ukene av, egentlig? Jeg lengter etter sommerferie allerede, og selv om tiden flyr, føles det som om ferien er fryktelig langt unna. I mellomtiden får jeg blant annet kose meg med gode bøker. Nå har jeg vært så heldig å få et leseeksemplar av Unni Lindells nyeste bok «Djevelkysset» fra Aschehoug forlag. Hurra! Her er et lite utdrag:

Hun kikket opp mot Birgits og Franks soveromsvindu.Gardinene svaiet sakte frem og tilbake i den åpne hagedøren, som et spøkelse. Ingen var å se. Hun dro jakken bedre på seg og så på klokka. Frank var den siste hun ønkset å møte akkurat nå.

Det er mulig enkelte som følger bloggen min lurer på om jeg ikke leser andre ting enn krim – og jeg kan vel bare svare bekreftende på at det blir mye av den slags nå for tida, ja. Om du vil finne ut hva andre leser, kan du jo kikke innom bloggen «Flukten fra virkeligheten», der Mari er primus motor for denne ukentlige utfordringen. Der står det også «bruksanvisning» om du har lyst til å bli med!

Fremtidige favoritter #4

Ser at Bokelskerinnen har en krimvariant av «Fremtidige favoritter» i dag, det passer meg bra! Jeg har nemlig flere krimbøker på lur, som jeg gleder meg til å lese.

Det er ikke minst Unni Lindells nyeste bok «Djevelkysset», som kommer ut i begynnelsen av juni. Jeg har lest alle bøkene til Lindell og liker dem veldig godt. Videre har jeg Mons Kallentofts «Den femte årstiden» liggende. Jeg har også lest alle bøkene hans og må ha med meg denne også. Harlan Coben er et nytt bekjentskap for meg, men jeg har fått bøkene hans anbefalt av flere. Nå har jeg lastet ned «The Woods» til Kindlen min.

Hvilken bok gleder du deg til å lese?

Top Ten Tuesday: 10 tips til påskekrim

OK. Snart påske. Bare halvannen uke igjen… Selv om jeg skal jobbe mye i påsken, er det sikkert mange andre som gleder seg til hyttetur og noen rolige dager. Noen gleder seg kanskje til å lese en god krimbok også? Her er en liste over ti både gamle og litt nyere krimbøker ihvertfall jeg synes er veldig bra – la dere inspirere! Lenkene viser til det jeg har skrevet om dem her på bloggen.

*Lars Kepler: «Ildvitnet»

*Thomas Enger: «Skinndød»

*Chelsea Cain: «Ondskapens hjerte»

*Torkil Damhaug: «Døden ved vann»

*Arnaldur Indridason: «Fjellet»

*Jussi Adler-Olsen: «Kvinnen i buret»

*Håkan Nesser: «Menneske uten hund»

*Karin Alvtegen: «Skygge»

*Unni Lindell: «Sukkerdøden»

*Mons Kallentoft: «Vårlik»

Og – som et tips nummer elleve, hvis du vil ha en rykende fersk krim og grøsninger og ståpels i rikt monn, hvorfor ikke anskaffe «Lobotomisten» av Eirik Husby Sæther?


Boktema fra A til Å: #N

Anette (som også har flyttet bloggen sin, husk å endre i blogglistene deres, folkens) fortsetter med sitt boktema, med favorittbøker fra A til Å. Nå har vi kommet til bokstaven N. Denne var ikke så lett. Jeg velger «Nattsøsteren» av Unni Lindell som min bok på N. Lenge lenge siden jeg leste den, og jeg husker at jeg likte den godt. Men om jeg hadde likt den like godt nå, vet jeg jo ikke. Capris skriver blant annet dette om boka:

14 år gamle Kathrine Bjerke forsvinner sporløst en sen kveld i februar. En kvinne i bil er den siste som ser henne. Da står tenåringsjenta ved inngangen til Oslofjordtunnelen. Noen dager senere blir bestemoren hennes drept i Ullevål Hageby. Cato Isaksen blir satt på saken, og det ligger i kortene at det er en sammenheng mellom de to sakene.

Om du vil vite hvilke andre bøker jeg har presentert i «boktema fra A til Å», kan du klikke her. Andre bøker på N finner du her.

Unni Lindell: «Sukkerdøden»

>Fra bokas bakside:

På et konditori husker plutselig overvektige Kari Helene Bieler hva som egentlig skjedde da lillebroren døde som baby for seksten år siden. Vissheten setter foreldrene John Gustav og Greta opp mot hverandre og provoserer frem en spiral av grusomheter, blant annet drapet på Kripossjef Martin Egge og flere uskyldige kvinner. Hemmeligheten rundt babyens død har vært en unik dekkoperasjon for en psykopat som har levd et perfekt dobbeltliv i mange år. I ly av hendelsene trigges en kaldblodig morder til å iverksette en farlig hevn.
Politiet får et uvanlig krevende kriminalmysterium å løse. Den 32 år gamle politibetjenten Marian Dahles fortid blir trukket inn i saken på en helt spesiell måte og setter hennes kollegiale og profesjonelle forhold til etterforskingsleder Cato Isaksen og hele politietaten på en hard prøve.

Dette var rett og slett en kjempebra bok! Klarte knapt å legge den fra meg. Som vanlig klarer Lindell å få meg til å tro at jeg har avslørt morderen, men igjen og igjen tar historien en helt uventet vending. Denne gangen er det selvsikre og provoserende men allikevel sårbare Marian Dahle som er mest i vinden, litt småsære og småsure Cato Isaksen (som vi liker allikevel, for all del!) har mer en birolle. Synes det kledde boka godt. Anbefaler den på det varmeste! Og suverent julegavetips!