Høsten 1939 bestemte det jødiske foreldreparet Max og Rea Brichta i Bratislava, Slovakia seg for å sende sin ni år gamle sønn Edgar til sikkerheten i Norge. De sendte ham alene – lillesøsteren Vera ble værende hos foreldrene i Bratislava. Han havnet hos en pleiefamilie i Bergen. I Laksevåg utenfor byen trivdes han godt hos pleieforeldrene Arne og Agnes Normann. Men i 1940 kom krigen også til Norge, og pleiefaren meldte seg inn i Nasjonal Samling. Her gjorde han raskt karriere og ble ordfører. I oktober 1942 kom deportasjonen av norske jøder til Hitlers konsentrasjonsleirer. Men Edgar unnslapp, takket være at Arne Normann beskyttet pleiesønnen sin. I 1942 sluttet også brevene hjemmefra å komme til Edgar. Hele tiden hadde han hatt brevkontakt med familien i Bratislava. I 1945, da krigen var slutt, forsøkte han på nytt å sende brev, men dette kom i retur. Via tanter og onkler i England og USA fikk han vite at ingen visste noe om hans foreldre eller lillesøster. I et etterord i boka skriver Edgr at han ved hjelp av en venn til slutt innså at familie var blitt sendt til konsentrasjonsleir i 1942.
Dette var en rørende bok. Jeg er mamma selv, og får vondt inne i meg når jeg tenker på Edgars foreldre, som sendte avgårde sønnen sin, bare ni år gammel, i håp om å redde ihvertfall han. Kan hende de syntes lillesøsteren var for liten til å reise fra dem? Boka var veldig fin og tankevekkende, men jeg skulle likt å lese enda mer om hvordan det er gått med Edgar etterpå, og om livet hans. Hvilke traumer kan han eventuelt sitte igjen med? Han er lege og bosatt i California, der han bor med kone, barn og barnebarn.
Anitas blogg 
Dessverre var det mange sånne skjebner under andre verdenskrig. Har du lest Rakels bok? I dag har jeg vært på Telavåg og lært om det som skjedde der i 1942, og skjebnen til menn, kvinner, gamle og barn som følge av den digre hevnaksjonen til tyskerne. Tenk at dette fascinerer oss over 70 år etterpå….
Tilbaketråkk: Frank Rossavik: «Det niende barnet» | Blopp.no