Dette skulle egentlig være et «Smakebit på søndag»-innlegg. Men så ble det visst til en bokomtale isteden. Det var så deilig å sitte ute i det strålende vårværet og lese, og dermed ble boka lest ut litt fortere enn planlagt.
Forlaget Pantagruel presenterer boka slik:
Alaska, 1920: Et brutalt sted å begynne et helt nytt liv. Spesielt tøft er det for det nyankomne ekteparet Jack og Mabel. I et innfall av lek ved vinterens første snøfall bygger Jack og Mabel et barn i snøen. Neste morgen er snøbarnet forsvunnet, men de skimter en ung, blond jente som springer mellom trærne.
Den lille jenta kaller seg selv Faina. Hun er et barn av skogen som på uforklarlig vis overlever i Alaskas villmark. Med uendelig tålmodighet vinner paret jentas vennskap og ser snart på henne som sin egen datter. De anstrenger seg for å forstå Faina og hennes historie, som er som hentet ut av sidene i et eventyr. Men i dette vakre, brutale landskapet er ikke alt slik det gir inntrykk av. Sannheten om Faina vil forandre dem for alltid.
Før Jack og Mabel flyttet fra østkysten til Alaska, mistet de det nyfødte barnet sitt. Nå håper de å kunne starte på nytt, men nissen følger med på lasset allikevel. Livet som nybyggere er så veldig tungt – på alle måter. En kveld glemmer de alt slitet, all jobben, alle tunge følelser. De leker seg ute i snøen og bygger en liten jente av snø. Neste morgen er snøjenta borte. På kvelden dukker det imidlertid opp en liten jente, ikledd samme skjerf og votter som snøjenta deres hadde. Er jenta virkelig? Eller er hun et produkt av Jacks og Mabels fantasi, der ute i mørket og villmarka? Hallusinerer de rett og slett, som en kombinasjon av sorg etter barnet og en vinterdepresjon? Dialogene de tilsynelatende har med Faina, er skrevet uten anførselstegn, mens alle de andre dialogene er skrevet med. Er det bare i fantasien de snakker med henne? Boka beveger seg i et landskap av fantasi og virkelighet. Hva er hva? Og nettopp landskapet i Alaska binder boka sammen. Nydelige beskrivelser av landskapet, med harde vintre, ulvehyl i skogkanten, noe som beveger seg mellom trærne. Og sorgen Jack og Mabel bærer på, alt de ikke får sagt til hverandre, ligger som en sår streng gjennom boka.
Denne omtalen blir nok dessverre ikke like overbegeistret som de andre omtalene jeg har lest. Det jeg sitter igjen med først og fremst, er forfatterens vakre beskrivelser av Alaska. Jeg kan kjenne kulden, lukte skogen, høre ulvene hyle, kjenne smaken av elgkjøttet. Eowyn Ivey (for et fantastisk navn!) skriver veldig bra. Og – selv om Alaska er kaldt om vinteren kan man ikke si annet enn at denne historien er hjertevarm.
Her er noen andre bloggeres omtaler av boka:
Beatelill blogger om bøker
Les mye
Leserommet
Ellikkens bokhylle
Julies bokbabbel
Bokelskerinnen
Beathes bokhylle
Tones bokside
Astrid Terese – betraktninger
The witch of the north
Solgunn sitt
Anitas blogg 
Jeg likte boka godt, og syns som deg at forfatteren hadde vakre beskrivelser av naturen og av Alaska. Jeg anmeldte boka for Altaposten og da må jeg gi terningkast og fra meg ble det en 5er.
Det er bare sunt for oss som enda ikke har lest boken at det kommer litt varierte omtaler. Jeg blir alltid litt skremt av bøker som utelukkende får positiv omtale, da er fallhøyden så mye større.
Jeg føler meg nærmest programforpliktet til å lese den siden «alle» bokbloggere har lest den.
Ja, det var voldsomt hvor mange som hadde lest den…
Tilbaketråkk: Boktema – mitt favorittomslag i fargen gul « Anitas blogg