Leif G.W. Persson: «Den som dreper dragen»

Tidligere en gang mener jeg å ha skrevet at jeg liker antihelter i krimbøker. Eksempler er Gunnar Barbarotti, Erlendur Sveinsson, Kurt Wallander og Harry Hole. Nå har jeg funnet en til. Navnet hans er Evert Bäckström, og han er mye mer ufordragelig enn alle de andre til sammen. En liten fordomsfull tjukkas av en politimann som tror han er Guds gave til alle heterofile kvinner og med et menneskesyn som i beste fall kan beskrives som utdatert. Fremfor alt er han først og fremst i egne øyne en knallgod politimann. Bokkilden presenterer «Den som dreper dragen» slik:

Et grytelokk av jern, en kulehammer med brukket skaft og et sausflekket slips. Det er funnene politiet gjør på åstedet og konklusjonen er klar: fyllebråk. Men hvem var drapsmannen? Og hvorfor ble en stakkars fyllik drept? Det kreves en etterforsker av Evert Bäckströms kaliber for å få hull på saken. Han forstår fort at dette dreier seg om en innfløkt mordgåte, altfor komplisert for vanlige politifolk. Bäckstrøm skyr som vanlig ingen midler i sin jakt på morderen, uansett hvilke konsekvenser det måtte få.

Boka er skrevet i et saftig språk for å si det mildt, og jeg liker det! Såfremt man venner seg til den godeste Bäckströms foraktelige holdninger og tanker om kollegaer, er det en fryd å lese. Dette er den første boka jeg har lest av Leif G.W. Persson, og det blir garantert ikke den siste – jeg er nemlig i gang med en ny… «Den som dreper dragen» er den fjerde i rekken med Bäckström og hans ikke spesielt gode kollegaer i hovedrollen, slik at jeg har begynt i litt feil rekkefølge – men det gjør ikke noe. Dette ga nemlig mersmak!