Markus Zusak: «Boktyven»

Jeg fortsetter med å legge ut innlegg fra gamlebloggen, og da selvfølgelig innlegg om bøker jeg er blitt veldig glad i. «Boktyven» er en slik bok, jeg leste den i jula 2009. Om noen av dere ikke har bestemt dere for ferielektyren enda, så anbefaler jeg virkelig denne boka. Dette er omtalen jeg skrev:

En eller annen på jobben hadde bidratt med «Boktyven» som kalendergave, og jeg var den heldige som fikk denne boka. Boka handler om Liesel Meminger som blir plassert i fosterhjem i München under andre verdenskrig. Broren hennes dør på vei til fosterforeldrene og Liesel hjemsøkes stadig av mareritt om dette. Hun blir etterhvert nært knyttet til fosterfaren som spiller trekkspill og lærer henne å lese, jøden Max som skjules i kjelleren deres, nabogutten Rudy Steiner og ordførerfruen med biblioteket. Og så stjeler hun bøker. Med hjelp av bøkene klarer hun å motivere og inspirere både seg selv og de rundt henne. Liesel er bare et barn, men hun blir brått voksen i møte med krigen. Vi følger henne gjennom hennes spede forelskelse og gode vennskap med Rudy. Hun kan ikke lese da vi møter henne, men fosterfaren hennes lærer henne som nevnt å lese. De første bøkene sine stjeler hun. På ordførerkonas bibliotek finner hun en helt ny verden. En verden full av bøker. Til å begynne med har hun fri adgang til biblioteket, men etter at ordførerkona avslutter avtalen med Liesels fostermor om å vaske klær, hindres hun i å komme dit. Heldigvis står alltid vinduet åpent….

Det er Døden selv som er fortelleren. Da jeg i begynnelsen av boka forstod det, så lurte jeg litt på hvordan dette kom til å gå. Men det fungerer utmerket i denne boka. Vi opplever mange problemstillinger fra andre verdenskrig: Jødeforfølgelsen. Hva gjør en jøde mindre verdt? Hvordan gjemmer man en jøde? Mangelen på god mat. Føreren. Hvordan en manns ord kan dyrkes slik at andre er villige til å drepe uskyldige mennesker for hans skyld. Tilfluktsrom. Hitlerjugend.

540 sider kan kanskje virke veldig mye, men tro meg – det går fort. Markus Zusak har forøvrig en variert skrivestil der han veksler mellom Dødens fortellinger og den konkrete handlingen, og tillegg dukker det opp forklarende fotnoter midt inni teksten. Den norske oversettelsen ved Henning Hagerup likte jeg veldig godt. Det er rett og slett en veldig bra bok, og jeg håper at flere får lyst til å lese den etter å ha lest dette…