Jo Nesbø: «Snømannen»

Siden Jo Nesbøs bok «Snømannen» har vært mye i vinden i det siste på grunn av en forestående filmatisering med Martin Scorsese i førersetet, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om boka. Det er noen år siden jeg leste den, men å glemme boka går ikke. For dette er virkelig Nesbø på sitt beste, og det sier ikke så rent lite. Forlaget presenterer boka, som kom ut i 2007, slik:

Det er november og årets første snø har falt i Oslo. Birte Becker kommer hjem fra arbeid og skryter av snømannen som ektemannen og sønnen har laget i hagen. Men de har ikke laget noen snømann. Når familien stiller seg ved stuevinduet og forbauset ser på snømannen, slår det sønnen at den står vendt mot huset. At de sorte kulløynene stirrer mot vinduet. På dem.

Førstebetjent Harry Hole har mottatt et anonymt brev undertegnet Snømannen. Innholdet referer til en seriemorder Harry jaktet på syv år tidligere. Katrine Bratt er nyansatt på Voldsavsnittet og studerer gamle forsvinningssaker. Hun finner et alarmerende fellestrekk – gifte kvinner som er blitt borte samme dag som den første snøen har falt.

Samme natt kaver en kvinne seg gjennom snøen i en skog utenfor Oslo. Hun vet at hun løper for livet, men hun vet ikke hva som er etter henne. Og hun vet heldigvis ikke hva som ligger foran henne …

Beskrivelsene av Harry Hole og miljøet han jobber i er som alltid veldig gode. Det første kapittelet, som er skrevet i et språk jeg synes er veldig fint, angir straks stemningen for resten av boka, og man klarer ikke å legge den fra seg før man har funnet svaret, før man vet hva, eller hvem som er snømannen. Hele greia er bare så fantastisk bra skrevet at man grøsser nedover ryggen. Puslespillet gir ståpels. Og: Når leseren har fundert ut hvem morderen må være, dukker det opp nye forbindelseslinjer og detaljer som får nye puslespillbrikker til å falle på plass. Tror man. Når siste ord er lest, sitter man igjen med en fantastisk leseropplevelse.

Om du ikke har lest boka, misunner jeg deg. Du har en kjempegod thriller i vente!