Britt Karin Larsen: «Som steinen skinner»

Nok en bokomtale som omhandler en bok av Britt Karin Larsen. Det handler om tredje bok i serien om skogfinnene, «Som steinen skinner». Omtalene jeg har skrevet om «Det vokser et tre i Mostamägg» og «Himmelbjørnens skog» finner dere ved å klikke på lenkene. Og – som Solgunn også skriver i sin blogg; jeg har fått meg en ny forfatterheltinne. Jeg håpet jo at bøkene skulle være fine og interessante da jeg begynte å lese dem, mye på grunn av temaet. Men at jeg skulle bli såpass overbegeistret, det hadde jeg aldri trodd!

Vi møter igjen personene fra de andre to bøkene. Historiene fortelles, som i de andre bøkene, på en lavmælt måte uansett hva temaet måtte være; ungjenta som er havnet i «ulykka», barnemord, hatet mellom mor og datter etter at datteren oppdager forholdet mellom mora og sin egen kjæreste, bjørnejakt eller forbudt kjærlighet mellom pastoren og vennen hans. Eller det å ha Amerika som en utvei, ut av fattigdommen og slitet. Eller sinte kvinner, som kanskje underbygges av dette sitatet:

Gud ga mennene muskler så de lett kunne slå sin egen kjerring ihjel, om de ville. Men til gjengjeld ga Gud kjerringene kjeften, og om ord ikke kan drepe, så kan de gjøre en mann så liten, ja, på et blunk kan de forvandle ham til mindre enn ingenting.

Alt fortelles uten nykker eller store ord. Og fortellingene omkranses av skogen, en kulisse som står der like tålmodig og rank som den har gjort i hundrevis av år. Boka slutter, for meg, med mange ubesvarte spørsmål. Og jeg krysser fingre og tær for at det skal komme en bok til i denne serien.