Så er jeg ferdig med Karsten Alnæs sin bok «Grevens tid». Fra tidligere har jeg lest – ikke hver bokstav, men mye av – «Historien om Norge» 1-5 og «Historien om Europa» 1-4 som han også har skrevet. De likte jeg godt, derfor hadde jeg forventninger også til denne. Og historiske romaner liker jeg godt. Forlaget omtaler boka slik:
«Grevens tid» skildrer den første delen av livet til grev Herman Wedel Jarlsberg, en av de mest toneangivende Eidsvollmennene i 1814. Han vokste opp som norsk ambassadørsønn i Napoli, Haag og London. Den unge greven var frihetssøkende og opprørsk, og tiden han levde i, var urolig. Flere ganger trosset han storm og engelske krigsskip over Skagerrak for å skaffe korn til utsultede nordmenn, og han mønstret et frivillig jegerkorps for å slåss mot svenskene. Wedel Jarlsberg ville skape et selvstendig, uavhengig Norge bygd på ideene fra den franske revolusjon. Romanen følger hans usedvanlige og spenningsfylte liv og skildrer samtidig en dramatisk tid i Norge med nødsår, opprør, blokader, kriger og det politiske spillet i årene før 1814. «Grevens tid» bygger på brev, skriv, dagbøker, protokoller og beretninger. Historien er farget av Karsten Alnæs’ innlevelse og fantasi der kildene tier.
Det er lærerikt å lese om de dramatiske omstendighetene i 1814, da Norge fikk sin egen grunnlov. Alnæs skriver godt om hvordan lille Norge rett og slett var en kasteball mellom Sverige og Danmark, og med stormakter som Frankrike, England og Russland truende i bakgrunnen. Grev Wedel Jarlsbergs liv i seg selv har nok gitt Alnæs mye gratis. Grevens liv står i sterk kontrast for eksempel til hvordan bondestanden her i landet levde på den tiden. Men hvorfor framstilles han så prektig, så nærmest skinnhellig? Jeg savner å lese om litt andre sider ved Wedel. Det skrives utelukkende om hvor omsorgsfull og edel han var, overfor familie og de fattige, for eksempel. Hadde han virkelig ingen mindre gode sider? Det føles litt som om det bare touches borti overflaten, ikke at man graver i hvordan han var ellers. Slik sett framstilles han kanskje litt lite troverdig. Dermed faller kanskje skildringen av greven mindre i smak hos meg, mens begivenhetene i 1814 skildres mye bedre, etter min mening.
Anitas blogg 
Grevens tid står fremdeles og titter på meg i Nye bøker hyllen 🙂
Som ett av litteraturmålene for 2012 har jeg bestemt meg for å prøve å ta med meg færre bøker fra jobb om gangen. Derfor har den ikke fått være med hjem. Om nå dette målet er gjennomførbart er en helt annen ting – jeg lider av en sykdom som defineres som: altfor mange bøker og altfor liten tid 🙂
Dette minnet meg om «Historien om Norge» 1-5 som jeg har kjøpt og satt pent inn i bokhylla. Jeg burde nå snart ta meg selv i nakken og lese disse. Har lest halve første boka, og den var god – egentlig. Det er bare så mye annet også jeg vil lese. Kanskje jeg skal sette bok 1 opp som målsetning for 2012? Så er jeg ferdig med serien engang i 2016. Bedre seint enn aldri 🙂 Ja det var jammen en god idé! Takk !!
Tilbaketråkk: Mammutsalg 2013 « Anitas blogg