Ann Rosman: «Fyrmesterens datter»

At jeg har stor sans for krim, og da spesielt svensk krim, er vel ingen nyhet for de som har fulgt bloggen min en stund. Derfor var det fint å oppdage et (for meg) nytt svensk navn innen sjangeren for en tid tilbake. Navnet hennes er Ann Rosman, og «Fyrmesterens datter» er hennes debutbok. Rosman bor i Marstrand, som ligger i skjærgården en liten bit nord for Göteborg. Og det i Marstrand handlingen i bøkene hennes foregår.

Følgende skjer: Under restaureringen av fyret Pater Noster på en øy utenfor Marstrand dukker det opp et lik, innemurt i potetkjelleren. Og liket har ligget der noen år. Drapsofferets identitet og omstendighetene rundt  er heller uklare. Inn på banen kommer politibetjenten Karin Adler i Göteborgspolitiet – en sympatisk dame som riktignok har samlivsproblemer slik de fleste krimhelter har, men som ellers virker å være ganske normalt skrudd sammen. Det viser seg at drapet har forgreininger flere tiår tilbake i tid, og når etterforskningen skrider frem blir det også klart at det lille øysamfunnet bærer på flere hemmeligheter enn man kan ane. Her møter vi velstående «pene mennesker», en svigermor fra helvete og små gamle damer som kan mer enn sitt fadervår. For å nevne noe.

Hva synes jeg? Vel – boka går greit under lesten «lettlest krimbok som man fint leser ut på en dag eller to». Kan hende det er litt mange historier og personer som flettes inn underveis i historien. Karin Adler derimot, fikk jeg raskt sansen for, mens jeg irriterte meg over måten Rosman har framstilt en av Karins kollegaer. Hvorfor må bestandig en av politibetjentene framstå som om han tramper i sirup og nærmest lever i steinalderen? Det trikset har jeg irritert meg over hos Camilla Läckberg også, så vidt jeg husker. Det kan forresten trekkes en annen parallell til Läckberg; nemlig kriminalsaker i små samfunn på Västkusten. Men alt i alt; jeg kommer nok til å lese flere bøker av Ann Rosman, for dette var langt fra avskrekkende.