Britt Karin Larsen: «Det vokser et tre i Mostamägg»

På søndag gav jeg dere en smakebit fra Britt Karin Larsens bok «Det vokser et tre i Mostamägg». Nå har jeg lest den ferdig, og det er på tide med en aldri så liten bokomtale. Og for å si det slik: Jeg er overbegeistret!

Vi er på Finnskogen, i grenselandet mellom Hedmark og Värmland, dit finske innvandrere begynte å komme på 1600-tallet, på grunn av uår og nød hjemme i Finland. Språk, levesett og skikker holdt seg i flere hundre år etter. I boka derimot, befinner vi oss på 1800-tallet, og det er disse finnenes etterkommere vi møter. Vi følger flere karakterer gjennom boka; bjørnejegeren Taneli, tjenestejenta Lina med den farløse lille datteren Annikka, gjestgiverens datter Lisa, pastoren, Valkola-Kaisa, Hilda… Boka er bare på ca 200 sider, men allikevel blir vi godt kjent med hver enkelt karakter slik at Larsen får sagt mye med få ord.

Boka er skrevet på en spesiell måte. Hvert kapittel åpner liksom med et slags overblikk, a la dette:

Å hengi seg, overgi seg til noe sterkere, ligger ikke det som en drift dypt under andre drifter? Hengivelsen som kan løfte et liv eller knuse det?

Deretter fortsetter kapittelet med på en måte å dykke ned og beskrive hvem det først og fremst handler om, dette kapittelet fortsetter slik etter innledningen ovenfor:

Lisa går og varter opp i gjestgivergarden, bærer tallerkner og fyller glass, og i et hjørne sitter også pastoren og spiser, men ikke alene, slik han gjorde før.

På en måte blir fortellingen helt annerledes da, enn om man bare gikk «rett ned på bakken» og fortalte om hva som skjedde. Hele boka er skrevet i et nøkternt, nydelig og liksom lavmælt språk. Det er vakkert, rett og slett. Allikevel er det ingen vakker, romantisk skildring av skogfinnene. Menneskene er sårbare, men må samarbeide med naturen for å overleve. Boka går rett på sak, men språket demper inntrykkene allikevel. Kan anbefale boka på det varmeste!

Jeg har allerede lånt bok nummer to i serien, «Himmelbjørnens skog», og den blir nok noe av det jeg skal lese i påsken tenker jeg. Temaet er spennende! Fra tidligere har jeg lest Åsta Holths «Finnskogtrilogien», som også har skogfinnene som hovedtema. Og siden jeg har skogfinneslekt på både mamma og pappas side, er det gøy å lese og lære mer.