Jeg var så heldig å få et leseeksemplar av Jørn Lier Horsts nyeste bok, «Hulemannen», fra Gyldendal Norsk Forlag. Jeg har skrevet nesten til det kjedsommelige her i bloggen at Lier Horsts lugne, ikke-lett-å-vippe-av-pinnen hoevperson, politimannen William Wisting, er en av mine favoritter . Det endrer seg ikke etter denne boka, akkurat.
I et hus i Wistings egen gate blir en mann funnet død. Det viser seg etterhvert at han har sittet død foran TV-skjermen i fire måneder uten at noen har reagert. Det er ingen mistanke om noe kriminelt. Mannen har ingen nære pårørende. Heller ikke naboene har bekymret seg eller lurt på hvor mannen har blitt av. Dette vekker Wistings datter, journalisten Lines nysgjerrighet. Hvordan kan et menneske bli så ensomt? Line ønsker å skrive om dette, og hun flytter midlertidig hjem til faren sin for å jobbe med research til reportasjen.
Nesten samtidig finner Wisting og kollegaene et nytt lik på et hogstfelt i nærheten. Også denne mannen har ligget død lenge. Av den grunn er det vanskelig å identifisere ham, men i lommen hans finner man en lapp. Det viser seg at lappen har fingeravtrykkene til en amerikansk seriemorder som er etterlyst av FBI. Er det seriemorderen som er funnet død i Vestfold, eller er han nå aktiv i Norge? Wisting og resten av etterforskerne får hjelp fra både svensk og amerikansk politi for å finne ut av dette. Og – er disse to dødsfallene knyttet sammen på noe vis? Line begynner å lure. Vanligvis kan faren fortelle henne noe, men nå er han helt tyst om saken.
Som nevnt så vidt ovenfor – jeg ble ikke akkurat skuffet etter å ha lest denne boka. Den er til tider veldig spennende, og bøkene om Wisting blir jo bare bedre og bedre! Det er ikke noen heseblesende actionbok, og det gjør ingenting for min del. Traust og lugn krim kan være bra det og. Synes forøvrig at kombinasjonen politiarbeid og journalistikk funker veldig bra. Anbefales!
Anitas blogg 
Tilbaketråkk: Mammutsalg 2016 | Anitas blogg