Papir eller digitalt?

Jeg elsker jo bøker, for de som ikke har forstått det. Lenge var jeg vel en smule skeptisk til noe annet enn papirbøker, men til slutt bestilte jeg en helt enkel Kindle, som du kan lese om her. Og jeg er like begeistret fortsatt. Det er herlig å slippe å drasse på en haug med pocketbøker når man er på tur! Og leseopplevelsen Kindlen gir, den er like bra som en «ordentlig» bok – man glemmer nesten at man sitter med et lesebrett. Nå for tiden leser jeg vel omtrent like mye papirbøker som e-bøker.

Like ambivalent er jeg kanskje i valg av almanakk. Jeg er totalt avhengig av iPhonen min. Istedenfor Apple sin kalender som følger med telefonen, har jeg lastet ned appen Week calender, som jeg føler gir mer oversikt og en bra ukevisning. Begge håndballagene til jentene våre har googlekalendere, og det er kjempeflott bare å synkronisere de opp mot telefonen, så ajourføres kamper, treninger, dugnader, møter etc på et blunk! Og jeg plotter alle vaktene mine inn der og. Men så har det seg slik at jeg liksom må ha en papirkalender og. Til å skrible i. Til å notere vaktene mine. Og bursdager. Og litt ymse annet. Hittil har jeg hatt flere ulike Filofaxer. Akkurat nå har jeg den minste utgaven, en liten svart en som heter Filofax Hampshire. Den kjøpte jeg for flere år siden. Hvilken type almanakk jeg skal velge for 2014, har jeg ikke bestemt meg for enda. Ny Filofax-innmat? Sykepleierforbundet sin, kanskje? Inspirasjonskalenderen? En såkalt «personlig almanakk»? Eller noe helt annet? Kunne jeg kanskje klare meg med iPhonen?

Jeg liker også å ha notatbøker å skrible i. Stort sett ligger det en i veska – om jeg skulle få en eller annen glup ide… Gjerne en Moleskine, ofte i rødt eller rosa. Moleskine finnes også som en app i AppStore, men den har jeg ikke prøvd. Og selvfølgelig er det jo Moleskine almanakker i alle farger og fasonger, hadde jeg nær sagt – siden vi var inne på temaet almanakker nettopp. I tillegg liker jeg Evernote godt. Man kan kanskje kalle det en slags digital notatbok? Tanken bak Evernote er at alt man har lagret/skrevet her, blir synkronisert slik at man alltid har tilgang til innholdet, uansett hvilken enhet man bruker. Konseptet går ut på at du skal kunne lagre alt du måtte huske, i Evernote. Appen er forlengst innstalert på iPhonen. Her kan du lese litt mer om hva det er og hva det går ut på. Genialt, og jeg har notatene med overalt! Man kan kanskje sånn generelt konkludere med at jeg er som Ole Brumm: Ja takk, begge deler!

Hva mener du? Papir eller digitalt?

 

En annerledes påske

Det har vært lite aktivitet her på bloggen i det siste. Det har sin forklaring. På begynnelsen av påsken døde faren min. Han hadde vært syk lenge, men dødsfallet kom så uventet allikevel – slik de gjerne gjør. Lesing og blogging blir det derfor lite av for tiden. Men plutselig er jeg tilbake igjen.

Hej mitt vinterland

OK, jeg er ikke den største fan av vinter du finner. Jeg fryser ifølge ungene fra oktober til mai, og får grøsninger ved tanken på snømåking. Men jeg kan innrømme at det er vakkert ute nå. Kaldt og klart vær, minusgrader – litt for mange, men dog… Det er så kos å tenne stearinlys både inne og på trappa, pakke seg inn i et pledd, lese bok, drikke te og bare nyte førjulstiden. Julegavene er jeg i kjent stil ikke ferdig med, men jeg har en liste som snart er klar, og det burde ikke ta så veldig lang tid å handle bare jeg får somlet meg i butikken.

Er dere ferdige med alle julegaveinnkjøp? Nyt siste rest av andre søndagen i advent – det skal jeg!

I bloggpausen

OK, et lite livstegn fra meg. Bare noen bilder fra min selvpålagte bloggpause som viser hva jeg holder på med utenom det som har med familie og jobb å gjøre. Da leser jeg, går kanskje en tur eller to – og drømmer om å komme meg vekk fra høstmørket og til sydligere strøk…

En liten bloggpause

Akkurat nå føles bloggen mer som en tvangstrøye enn lystbetont. Og slik skal det vel ikke være. Jeg leser bøker innimellom, men slektsgranskningen tiltrekker meg mer. Og mørketida har vel aldri hatt noen positiv effekt på meg akkurat. Derfor: En liten bloggpause er på sin plass. Jeg kommer sikkert til å lese blogger og kanskje kommentere litt og, men ikke så mye. Plutselig er jeg tilbake, bare motivasjonen innfinner seg.

Run, Forrest – Run!!!

Jeg blir jo ofte så lett revet med. Og nå er jeg imponert samt inspirert av Ingalill, som skal løpe helmaraton i Oslo neste høst. Derfor: Man heller innpå et par vinglass på lørdagskvelden og melder seg deretter impulsivt på halvmaraton. Muligens noe provosert av min logiske halvdels mumlende kommentar om at «hrmpf – tru’kke du klarer det».

Jeg har tross alt nesten et år å trene på. Og: jeg klarer å løpe jogge en mil, hvorfor ikke to? Noen hårete og litt sprø mål må jeg ha å strekke meg etter i disse mørke høstdagene…

På tur med Kindle

En etter min mening vel fortjent høstferie til sydligere strøk er over snart. En særdeles god venn denne uka har vært Kindlen min. Jeg er nå på bok nummer tre denne uka, og jeg blir mer og mer glad for investeringen jeg gjorde da jeg kjøpte den. Genialt! Herlig å kunne drasse med seg x antall bøker på tur uten å bære seg halvt ihjel. Tror jeg må fortsette å spre det glade lesebrettbudskap, uansett hvilket brett man måtte velge.

Vakkert, vakkert!

Det er slike dager man sparer på i hjertet og tankene for å ta fram når høststormene og vinteren kommer. Kjølig, skarp luft og klare, vakre farger! I love it! September har alltid vært en favorittmåned.

Ut på tur

Etter to økter med styrke og 4×4 intervaller tidligere i uka, fikk ukas tredje økt bli en rolig rusletur. Deilig for kropp og ikke minst for sjel. Håper på en skikkelig indian summer nå!

Om noe helt annet. Nemlig katter.

Katten vår heter Mia. Hun har bodd hos oss i fire år og er en gjenbrukskatt. Vi adopterte henne fra Dyrebeskyttelsen da hun var et halvt år gammel, omtrent. Da var hun blitt funnet inne på en pub i Ullevålsveien i Oslo klokka halv ett om natta, og de som hadde funnet den sikkert vettskremte stakkaren der inne hadde heldigvis vett på å bringe henne til Dyrebeskyttelsens hjelpesenter. Vi falt pladask for lille Dana Ringnes, som hun ble kalt fordi det var Ringnes-øl denne puben serverte – blant annet. Jeg fikk henne på armen inne på hjelpesenteret, og der krøllet hun seg sammen og sovnet. At det var divatendenser i frøkna, tenkte vi ikke på. For dette er så vidt vi husker eneste gang hun frivillig har sovnet på armen eller fanget til noen av oss – med unntak av de gangene hun har blitt lappet sammen under full narkose hos dyrlegen og er sjanglete i oppvåkningsfasen hjemme. For den unge damen er slett ikke redd for å kaste seg inn i slåsskamper med jevne mellomrom. Men hun gleder oss i det minste med overlegne blikk og å ta med mus og levende firfisler hjem, for å vise fram fangsten. Og blir tydelig stolt når hun roses…

Egentlig har vi jentene lyst på en katt til. Men far i huset legger ned veto. Så hva gjør vi? Jo, vi reiser på kosebesøk til Dyrebeskyttelsens hjelpesenter i Mosseveien i Oslo – der vi adopterte Mia. Hver sommer kommer det oppslag i media om kattunger som dumpes i sammenknytte poser, katter som plasseres i transportbur langs motorveien, de dumpes i parkeringshus – det passer kanskje ikke eierne å ha husdyr når de skal på ferie? For et par år siden – midt i en periode med regnvær – dukket det opp en klissvåt, radmager kattunge hjemme hos oss og – den hylte og mjauet som besatt. Jeg ga den mat, og den spiste som den aldri hadde sett mat før. Kjælen og kosete var den og, tydelig menneskevant. Den kom plutselig og forsvant igjen like plutselig etter å ha bodd på verandaen vår i noen dager. Kanskje eierne kom hjem fra ferie…?

Som dere ser på bildene over, var det mange fine katter på hjelpesenteret. Og det som overrasker, er at de er så tillitsfulle! Ungene satte seg ned på bakken i luftegården, og de ble omtrent nedrent av nysgjerrige (og innsmigrende..?) katter som ville klappes, koses og snakkes med. Jeg er så takknemlig for de frivillige som holder på med dette. Skulle gjerne ha hjulpet til mer selv og. Men jeg kan i det minste skrive her at jeg oppfordrer alle til å sterilisere kattene sine. Så kanskje vi unngår at antallet dumpede stakkarer når rekordhøyder hvert år. For de kattene som er på hjelpesenteret er jo heldige. De får mat, ly og muligheter for et nytt hjem. Men tanken på alle de firbeinte som fortsatt går hjemløse rundt, er ikke god.

Om du har lyst på katt, kan du jo sjekke hos din lokale avdeling av Dyrebeskyttelsen. Så hjelper du både katten du adopterer, og nestemann i køen.

Tanker etter terroren

Så har det gått en uke og litt mer enn det, siden terroren rammet vårt lille land. Hver og en av oss har forsøkt å håndtere det på best mulig måte. Hvilken måte som er best, er ikke godt å si. Vi i vår familie har for vår del forsøkt å leve mest mulig normalt, med god tid til å svare ungene om det er noe de lurer på. For spørsmålene kan dukke opp overalt, på de merkeligste steder. På kafé, i en kjapp telefonsamtale eller – som i helga – i en karusell på Liseberg. Jo, vi dro dit nå i helga. Det er en sommertradisjon vi har, det å tilbringe en helg i Göteborg, og vi så ihvertfall ikke nå noen grunn til å la være å holde på tradisjonen.

Men så er vi heldig stilt også, vi er «bare» indirekte rammet. Vi har ingen vi kjenner direkte som var verken på Utøya eller i Regjeringskvartalet. Men en kollega som var på jobb sammen med meg den fredagen, opplevde ikke å få tak i datteren sin – som var på Utøya. Kollegaen min dro hjem fra jobb, selvfølgelig livredd for hva som hadde skjedd. Heldigvis viste det seg etterhvert at denne datteren var fysisk uskadet. En annen kollega av meg var ved Tyrifjorden og hjalp til, med alle de inntrykk det måtte gi. Det viser seg også at en jente jeg kjente for mange år siden er blant de drepte i Regjeringskvartalet. Og en av eldstedatterens aller beste venninner mistet fetteren sin på Utøya. Jeg er stolt av 13-åringen min som sendte sms til venninnen sin med beskjed om at hun tenker på henne. Omtanke er så viktig. Venninnen har reagert på samme måte som mange andre tydeligvis har gjort. Hun har meldt seg inn i et politisk parti, i dette tilfelle AUF. Selv om det er et helt annet parti enn det jeg støtter selv, kjenner jeg stolthet over det. Det er så flott med engasjement og standpunkt blant de unge, og spesielt blant venninnene til datteren min. Det er suverent, faktisk.

Det har vært mange rosetog, fakkeltog, minnestunder. Vi har grått og sørget sammen. Nå kommer det en tid framover hvor vi må bearbeide det som har skjedd. Det skrives opp og ned i avisene og vises timevis med nyhetssendinger, men hvordan skal hver og en av oss klare å komme videre? Å komme tilbake til hverdagen, rett og slett. For det første er jeg kjempeglad for at Norway cup går som planlagt. Idrettsglede er noe av det fineste jeg vet, og i en situasjon som denne er det god medisin. Jeg tror det er viktig at alle finner noe som man trives med, som gir en glede. Høre på god musikk, lese bøker, drikke et glass god vin, en treningsøkt, en tur på restaurant, en tur på stranda, være sammen med venner. Samme hva, bare det gir en god følelse. Jeg tror også det er viktig å kunne glede seg over noe selv om man sørger. Man sørger ikke mindre selv om man smiler og har det gøy en liten stund. Det er faktisk lov å tenke på noe annet innimellom. Man svikter ingen selv om man koser seg. Det er faktisk viktig å ta vare på seg selv, og det tjener ingen om man sliter seg ut. Men jeg tror at vi er på riktig vei. Vi reagerer jo motsatt av hva gjerningsmannen ville: Vi engasjerer oss, bryr oss, tar landet vårt tilbake. Landet vi er så glad i – se bare hvordan Are Kalvø beskriver det!

En uvirkelig jobbehelg

Jeg er intensivsykepleier. I helga har jeg vært på jobb. Ikke på Ullevål, men på et av de andre store sykehusene i Helse Sør-Øst, som nå avlaster Ullevål for at de skal ha plass og kapasitet til å behandle ofrene fra Oslo og Utøya. Det har vært uvirkelig. På fredag begynte jeg på jobb klokka 15, og det som i utgangspunktet så ut til å bli en vanlig helg på jobb, endret seg fort. Beredskapen endret seg fort, den ble raskt satt opp på aller høyeste nivå. Og nyhetene fra Oslo og Utøya ble mer og mer sjokkerende.

Jeg jobber på en intensivavdeling. Vi behandler svært syke pasienter, hver dag. Døgnet rundt. Pasienter som ofte svever mellom liv og død, ustabile pasienter hvor vi må se an tilstanden ikke bare fra dag til dag, men ofte også fra time til time. Men vi er vant til det. Vi er utdannet til det, og det er jobben vår. Men vi er også mennesker. Det som har gjort helgen så spesiell, så uvirkelig, er ikke bare det at vi har bemannet opp avdelingen til mange flere pasienter og at tempoet til tider har vært meget høyt. Folk har stilt opp, sagt ja til å komme på jobb, jobbet doble vakter og avbrutt ferien for å hjelpe til. Det har vært godt å jobbe, faktisk – man føler at man bidrar med det man kan gjøre i denne situasjonen. Uvirkeligheten har først og fremst kommet av at vi hele tiden, mens vi har behandlet kritisk syke pasienter og tatt oss av pårørende i den aller dypeste krise, har hatt Oslo og Utøya i bakhodet: «Kjenner jeg noen der? Har alle mine det bra?» Og, når man endelig har fastslått at man er så heldig at alle ens egne har det bra, så fortsetter man å være i en boble hvor uvirkeligheten råder. Alt mens man MÅ fortsette å være profesjonell.

Men jeg kan med stolthet si at vi klarer det – sammen. Vi har avløst hverandre og tatt småpauser på vaktrommet; kunnet snakke, le og gråte sammen. Vi har vært hverandres ventiler. Og jeg har oppdaget at jeg har vært og er sint. Sint på gjerningsmannen som har gått til angrep på mitt land. Han har angrepet og drept mange ungdommer i mitt land – som kjempet for den politikken de tror på. Han har gjort at mange har fått traumer de må leve med resten av livet, traumer som kanskje ikke kommer til overflaten før lenge etterpå. Jeg er sint fordi han har angrepet Oslo som jeg er så glad i, byen jeg har bodd flere år i, jobbet i og tatt hele utdannelsen min i. Byen hvor både mannen min og svigerforeldrene mine kommer fra. Det er etterhvert også blitt min by. Hvordan våger han?

Samtidig er det stort å oppleve samholdet blant oss her i Norge. Vi møter hatet hans med kjærlighet, til landet vårt og til hverandre. I kveld har mange strømmet ut på gatene og gått i tog mot terror. Vi tar landet vårt tilbake, vi tar tryggheten tilbake. Vi nekter rett og slett å la oss styre av han som gjorde dette mot oss. Det er fantastisk. Det legges merke til. Bare se på utdraget fra tyske Der Spiegel, som i denne artikkelen blant annet skriver:

Even in their shock and mourning, the Norwegians have not become hysterical and they are resisting hate. They are deeply saddened, but nobody has called for revenge and there have been no knee-jerk reactions to the massacre. Instead, the Norwegians say they now want more humanity and more democracy. It is an impressive sign of the strength of this small nation.

La oss fortsette å stille opp for og hjelpe hverandre, også når den verste sorgen og sjokket har lagt seg. Så går vi videre – sammen.