Så har jeg lest ferdig den nyeste boka til Arnaldur Indridason. Hans krimbøker er jeg blitt veldig glad i, og politimannen Erlendur Sveinsson er blitt en av mine desiderte favorittantihelter. Jeg var derfor spent på denne boka her.
Det er sommer, og året er 1972. I Reykjavik er det en urolig stemning. Byen er vert for verdensmesterskapet i sjakk, og byen er full av fremmede mennesker. Den kalde krigen er på høyden, og representanter for øst og vest følger sine menn, sovjetiske Spasskij og amerikanske Fischer, til sjakkbordet. Samtidig utsettes en harmløs unggutt for et brutalt overfall og drap i en kinosal i Reykjavik. Politiet er travelt opptatt med verdensmesterskapet, men denne bokas hovedperson Marion Briem (Erlendurs fremtidige sjef), som leder etterforskningen av drapet, er fast bestemt på å finne årsaken til drapet. Har det noe med den kalde krigen å gjøre? Hvorfor er en tilsynelatende ufarlig ung gutt blitt brutalt drept mens han er på kino?
Vanligvis er jeg altså stor fan av disse bøkene, men denne..? Nei takk. Jeg likte den ikke spesielt godt. Jeg synes plottet i seg selv er uspennende, og selv om Indridasons bøker til vanlig ikke er de mest actionfylte var denne virkelig seig. Handlingen sleper seg ulidelig sakte framover, og selve krimsaken koker liksom bort i kålen. Det blir rett og slett litt for tamt etter min smak. Og Erlendur..? Jo, han dukker opp på aller siste side i boka – og jeg håper at han er hovedperson i neste Indridason-krim!
Anitas blogg 
Enig, så enig… MEN, jeg fant tittelen på den neste boken, søkte den opp på google og oversatte den islandske baksideteksten/omtalen – og det ser ut som vi fortsetter i neste bok så og si der denne boka slapp. Altså med en ung og nyansatt Erlendur. Åh, det gledes! 😀