Unni Lindell: «Djevelkysset»

Gårsdagens flexeperiode er ubønnhørlig over, antagelig til glede for leserne mine. Nå er det tilbake til bøkene. Egentlig leser jeg fremdeles Roslund og Hellströms «Tre sekunder». Men da jeg fikk et leseeksemplar av Unni Lindells nye krim «Djevelkysset», måtte jeg bare kaste meg over den. Og spiste den rå, nærmest – det må jeg bare innrømme. «Tre sekunder» ble satt på vent.

På Lambertseter i Oslo slås en kveld den outrerte og eksentriske trebarnsmoren Vivian Glenne ihjel med en spade, i et skogholt like ved der hun bor. Cato Isaksen og kollega Marian Dahle er blant de som er på jobb, midt i fellesferien. De etterforsker denne saken, men det gjør også avdøde Glennes 15 år gamle sønn Dan og hans heller spesielle kamerat Jonas. Sett fra utsiden er vel nabolaget normalt – om det da finnes normale nabolag? Men skraper man på overflaten, skal man ikke langt inn før man føler klaustrofobien. Alle naboene har hemmeligheter og noe å skjule. Møtene med de mistenkte drives i mange retninger. Og ekstra uhyggelig blir det når drapssaken er i ferd med å gå i stå. Da dukker det opp en gammel dame og kidnapper Sebastian, det yngste barnet til den avdøde Vivian, fra barnehagen. Damen hadde presentert seg som Sebastians mormor. Problemet er bare at Sebastian ikke har noen mormor…

Dette er den niende boka i rekken om Cato Isaksen, og en av de aller beste, synes jeg. Perfekt sommerlesing! Jeg slukte den rått. Jeg måtte lese mens jeg laget middag, spiste, ved siden av Nespresso-maskinen mens kaffen ble laget – i det hele tatt… Jeg synes det beste med Lindells krimbøker er at hun bygger historiene sine rundt en vanlig hverdag i vanlige miljøer, i dette tilfellet et nabolag på Lambertseter. Bokklubben skriver i sin omtale av boka at «Ingen vrede er så sterk som den som kan ligge å ulme i lang tid i nære familierelasjoner der alt har gått feil». Det er egentlig veldig betegnende for både denne boka og mange andre av bøkene Lindell har skrevet. En god krim skal ha en undertone av uhygge i seg, et eller annet man liksom ikke kan sette fingeren på. Den er i aller høyeste grad tilstede her, for å si det slik. Gled dere til å lese! Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplaret!