Arnaldur Indridason: «Hjemstavn»

Så er jeg ferdig med å lese Arnaldur Indridasons bok «Hjemstavn». Og det er jo en glede å kunne meddele at den godeste Erlendur Sveinsson er tilbake. Den lett depressive, mutte og heller innadvendte politietterforskeren i Reykjavik er ikke akkurat mer sprudlende i denne boka, men det var jo et gledelig gjensyn allikevel, da. I de to forrige bøkene, «Irrganger» og «Anger», var det medetterforskerne som var hovedpersoner. Dette fordi Erlendur var på reise, på ferie, for å finne seg sjæl kanskje..?

I «Hjemstavn» befinner Erlendur seg i bygda der han vokste opp. Han bruker det gamle, falleferdige barndomshjemmet som base. Han bruker mye tid på å gruble, tenke. Under fraværet hans i de to foregående bøkene har vi lesere ant at reisen hans har hatt noe med broren hans å gjøre. En gang hadde han nemlig en bror, Bergur. Bergur forsvant under en snøstorm på fjellet da de var barn. Det var Erlendur som glapp hånden til Bergur i snøstormen, og gjennom alle år har skyldfølelsen vært der. Men samtidig under dette oppholdet i hjembygda nøster han i en annen gammel forsvinningssak. Den unge kvinnen Matthildur forsvant også under et uvær, i 1942, og Erlendur blir nærmest besatt av å nøste opp i hva som egentlig skjedde med Matthildur.

Boka er veldig bra, og egentlig ikke noen tradisjonell krim. Her er ingen blodige og dramatiske scener, men heller et vemod som ligger over hele historien. Kanskje det er kontrastene som er mest fremtredende i boka; den kjølige politietterforskeren som jobber på dagtid, satt opp mot den samme politietterforskerens personlige demoner og drømmer om natta. Boka er et must å lese for de som liker bøkene om Erlendur!