Torkil Damhaug: «Ildmannen»

Denne boka hadde jeg gledet meg lenge til å lese. Fra tidligere har jeg lest «Se meg, Medusa» og «Døden ved vann» av samme forfatter og likt de bøkene veldig godt. Og da «Ildmannen» fikk Rivertonprisen for fjorårets beste norske krim, så kunne jeg bare glede meg enda mer.

Vi er på Lillestrøm i 2003. 18 år gamle Karsten Clausen er en begavet og kanskje litt sær gutt som er russ det året og en av de såkalt «snille gutta». Han surrer seg inn i et forhold til den pakistanske klassevenninnen Jasmeen. Forholdet  backes opp av den nye lærervikaren Adrian, som utfordrer klassen sin til å tenke annerledes. Samtidig skjer det flere branner rundt på Romerike. Både mennesker og dyr mister livet. Handlingene og tankene til pyromanen følger vi parallellt med historien om Karsten. Karsten ender opp med å bli jaget av familien til Jasmeen for å ha ødelagt æren hennes, og han kommer i kontakt med en heller broket forsamling mennesker som tilbyr seg å hjelpe ham ut av dette han har rotet seg inn i. Allikevel kan man trygt si at situasjonen for Karsten ikke akkurat blir lettere. Han forsvinner, uten et eneste spor.

Sånn cirka midt i boka hopper vi til nåtid. Vi følger nye personer som oppdager og tolker det vi har lest om innledningsvis, nemlig Karstens lillesøster Synne og journalisten Dan-Levi Jakobsen. Egentlig er det vel disse to som til slutt ender opp som bokas egentlige hovedpersoner. Mens vi stadig følger pyromanens tanker, følger vi også Synne, som nærmest desperat graver for å finne ut hva som skjedde med den elskede storebroren hennes som bare ble borte. I tillegg til at boka er veldig spennende, tar den for seg temaer som er viktige i dag: Rasisme, psykisk helse, forholdet to religioner imellom. Og ikke minst hva kjærlighet gjør med menneskene. Og da mener jeg kjærlighet med både positivt og ikke minst negativt fortegn.