Unni Lindell: «Brudekisten»

Jeg har nettopp lånt Unni Lindells siste bok «Brudekisten» på biblioteket og lest den i en fei. Det var et gledelig gjensyn med Lindells hovedperson, politimannen Cato Isaksen. Forlaget skriver følgende om boka:

Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes 25 år senere for å snakke om det som egentlig skjedde med venninnen den gangen. Foreldelsesfristen for drap nærmer seg. Møtet blir farlig; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. En kvinne blir drept, den andre jaget. Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det psykiatriske sykehuset trer sakte frem; noe hviler i skyggen av noe annet. Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.

Jeg likte boka godt, ellers hadde jeg nok ikke lest den ut så fort. Og jeg skal ikke røpe mer av handlingen eller løsningen her. Men jeg må innrømme at jeg ikke gjettet gjerningspersonen før ganske sent. Det eneste jeg har å sette fingeren på, er at det er et litt for stort persongalleri. Innimellom er det nesten vanskelig å holde oversikt. Men ellers: Les!