Jeannette Walls: «Krystallslottet»

Denne boka var jeg så heldig å vinne i Astrid Terese sitt blogglotteri. Heldigvis, for ellers er det neimen ikke sikkert jeg hadde lest den. Og da hadde jeg virkelig gått glipp av en god bok! Bokklubben presenterer boka slik:

I «Krystallslottet» skriver Jeannette Walls om sin oppvekst med eksentriske og nomadiske foreldre. Faren Rex er alkoholiker, og moren, Rose Mary, er kunstner og lettere gal. Rose Mary prioriterer maling og litteratur høyere enn mer hverdagslige sysler: «Hvorfor tilbringe en hel ettermiddag med å tilberede et måltid som forsvinner i løpet av en time, når man på samme tid kan male et bilde som varer for evig?» spør hun barna. Dermed er det duket for blant annet kattemat, meloner og popkorn til middag. Faren Rex er varm og kjærlig, men når han blir full, blir han destruktiv, upålitelig og til tider voldelig. Han er dessuten en travel oppfinner av en maskin som skal finne gull og gjøre familien rik. Walls foreldre så på hjemløshet som et spennende eventyr. Slikt blir det en trøblete og uvanlig barndom av. Og siden foreldrene i stor grad var motivert av innfall og paranoia, var barna i stor grad overlatt til seg selv. Vi blir kjent med uforglemmelige karakterer i en uvanlig bok, og Walls kjærlighet til foreldrene – til tross for deres overveldende selvopptatthet – lyser fra alle boksidene.

Dette er en slik bok som kryper under huden på en og blir der. Jeg ble ferdig med å lese den i helgen som var, men det er fortsatt deler av boka jeg går og tenker på innimellom. Om det er noe som går inn på meg, så er det barn som har det vondt. Og å lese om lille Jeannette og søsknene sin barndom var rett og slett både sårt og vondt. Allikevel har Walls skrevet boka på en slik måte at man ikke opplever det som barnemishandling selv om de blir forsømt. Flott, flott bok!