Thomas Enger: «Våpenskjold»

wpid-img_20150512_145032.jpg Så har jeg lest Thomas Engers nyeste bok om journalisten Henning Juul. Dette er den fjerde boka i rekken som handler om Henning, som har satt seg fore å finne den skuldige bak mordbrannen som drepte den lille sønnen hans og ga ham selv stygge skader i ansiktet. Han oppsøker voldelige og farlige miljøer i Oslo for å komme et steg videre i jakten på gjerningsmannen.

Parallelt med dette følger vi Hennings ekskone, Nora Klemetsen. Hun jobber hardt med å legge sønnens død bak seg. Samtidig ønsker hun å gjøre det godt som journalist i Aftenposten. Hun får kanskje litt uventet ganske så frie hender til å følge opp forsvinningen til sin tidligere venninne, Hedda Hellberg. Blir Nora litt for mye frøken detektiv i jakten på Hedda og gravingen rundt Hellbergfamiliens skavanker?

Jeg synes kanskje at dette er den svakeste boka av de fire i serien som har kommet. Ikke for det; den er en lettlest og grei krim. Men det er noe som skurrer litt allikevel, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Uansett vet jeg at jeg må få med meg den femte (og siste?) boka i serien om Henning når den tid kommer. Cliffhangeren til slutt i «Våpenskjold» bidrar til det!

Runner’s high

I går var dagen for Sentrumsløpet i Oslo. Jeg har trent godt siden nyttår, egentlig. En blanding av intervaller, langturer og litt kortere raskere turer. Men selv om forberedelsene i så måte var gode, var spørsmålet om hodet var med. Blir nemlig alltid så nervøs på startstreken, selv om det kun er meg selv jeg konkurrerer mot… Været får man ikke gjort noe med. En litt sur vind og yr og småregn i lufta, som i går, er bedre enn stekende varme som i fjor, synes jeg. I fjor løp jeg inn i den berømte veggen etter ganske kort tid fordi jeg ikke klarte å holde igjen i starten. I tillegg hadde jeg ikke vært flink til å drikke godt i dagene før løpet.Og den varmen…! Tiden 1.06.39 sier sitt.

Men i år gikk det så mye bedre! Jeg klarte å holde igjen opp Slottsbakken og fløt liksom bare med til vi var gjennom Frognerparken. Da gikk det av seg selv, nesten! SÅ deilig! Og så motiverende å kunne ta igjen løpere på slutten, som tidligere hadde løpt forbi meg! Klokka viste 57.58 da jeg kom i mål. Solid pers, altså. Hovedmålet var i boks, nemlig å løpe på under en time! Som bildet viser hadde jeg også klart å løpe siste halvdel av løpet raskere enn den første, noe som var et delmål. Hurra! Gjett om jeg er fornøyd! Og kan konstatere at jeg er godt i rute til årets hovedmål, nemlig å fullføre/overleve halvmaraton under Oslo maraton i september. At jeg løp forbi drikkestasjonen fordi jeg var redd for at jeg ikke skulle klare å løpe videre hvis jeg stoppet der, har jeg allerede glemt. Har også glemt den heller ulekre gispingen etter luft de siste meterne, samt hengingen over et gjerde rett etter målgang.

wpid-20150426_142236.pngTil slutt må jeg få skryte litt av min 66 år gamle særdeles spreke mamma som også var med. Tiden hennes, 1.02.51, holdt til en flott og overraskende femteplass i klassen for kvinner 66-69 år. Hennes mistanke om at det kun var 5 med i den klassen var feil. Bra jobba, mamma! Og nå kan du reise på en velfortjent jentetur til Budapest i morgen!

Camilla Läckberg: «Lejontämjaren»

wpid-img_20150406_184126.jpg…eller «Løvetemmeren» om du vil. Det er jo det den heter på norsk. Men som så ofte før, har jeg lest en svensk forfatter på originalspråket fordi svenske bøker kan kjøpes billig på adlibris.no.

Vi møter igjen politimannen Patrik Hedström og hans samboer, forfatteren Erica Falck. Patrik etterforsker en sak hvor en ung jente som har vært savnet plutselig dukker opp igjen, bare for å omkomme etter en påkjørsel. Det viser seg etterhvert at hun har vært holdt i fangenskap og blitt grusomt mishandlet, og jakten på gjerningspersonen begynner. Samtidig graver Erica i en familietragedie fra 1970-tallet som også involverer fangenskap og mishandling av barn. Disse sakene vikler seg så inn i hverandre. Og som i de andre bøkene klarer Erica heller ikke denne gangen å la være å blande seg inn i samboerens arbeid.

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig synes om boka. Den er spennende, bevares. En grei krim, men ikke den beste jeg har lest av Läckberg. Som de andre bøkene hun har skrevet leser boka seg nesten av seg selv. Men på en eller annen måte føler jeg at «dette har jeg da lest tidligere..?». Eller kanskje er det bare det at det nok en gang er Fjällbacka og Västkusten som er åstedet?? Så man må vel bare konkludere med at det er greit tidsfordriv å lese denne. Men kanskje kunne det med fordel ha vært kuttet i persongalleriet. Etter min mening er det til tider litt for stort til å ha oversikt over.

Tips til påskekrim

>Hva blir påskelektyren i år? Påsken nærmer seg, og for mange er det en fin tradisjon, enten man er bortreist på ferie eller er hjemme, å finne fram en god krim og riktig kose seg med å ha tid til å lese. Jeg tenkte jeg skulle komme med et par tips til de som kanskje ikke riktig vet hvilken bok de skal velge. Litt ukjente bøker, kanskje – men nye bekjentskaper er jo alltid fint. Linkene viser til omtalene jeg har skrevet, forresten.

Om du er på jakt etter en skikkelig creepy bok, så anbefaler jeg Chelsea Cains «Ondskapens hjerte». Det er første bok i serien om den riv ruskende gale seriemorderen Gretchen Lowell og politimannen Archie Sheridan. Såpass creepy er boka at man liksom ikke vet om man skal orke å lese videre. Men så gjør man jo det, da – og priser seg lykkelig over at det er flere bøker i denne serien!! Og siden nettopp DU sikkert blir like hekta som meg, kan jeg jo lenke videre til bok to som heter «Hjerterdame» og bok tre som heter «Hjerterått».

En annen bok som for meg var en neglebitende affære, er islandske Yrsa Sigurdardottirs «Jeg vet hvem du er». En bok som handler om en liten vennegjeng som reise til det fraflyttede, avsideliggende fiskeværet Hesteyri for å restaurere et gammelt hus og sette det istand slik at de kan åpne et pensjonat. Men det går jo ikke helt slik da… Boka er nærmest en blanding av en krim og en grøsser.

Til slutt vil jeg anbefale John Katzenbachs bok «Truet»,  som handler om psykiateren Frederick «Ricky» Starks. Han lever et rolig og forutsigbart liv med faste klienter som han behandler. Men, på 53 årsdagen sin mottar han et brev som skal forandre livet hans fullstendig. ”Velkommen til første dagen av din egen død” lyder starten på brevet. Deretter går det slag i slag, med paranoiaen tytende ut fra hver side av boka.

Så er det bare å ønske god lesing. Jeg tenkte kanskje å ta fatt på Camilla Läckbergs nyeste i påsken, hvis jeg rekker å lese noe midt i flyttesjauen, da.

Det går så meget bedre, faktisk!

I det siste har jeg løpt en del. Litt avhengig av turnusen – men det blir stort sett 3 ganger i uka. En blanding av mølleintervaller og rolige subbeturer. Mest intervaller, faktisk. Det er litt overraskende. Jeg, som egentlig hater mølla som pesten, har begynt å like å plage meg selv med intervaller. Og så er det så gøy at det gir resultater. Jeg har en runde på ca 4,9 km jeg har løpt jevnlig, og i helga satte jeg ny rekord. Tiden 29,08 er jeg superfornøyd med, spesielt siden jeg ikke hadde varmet opp i det hele tatt før det lille testløpet mitt. For andre er det kanskje ikke så fort, men for meg er det virkelig et skritt i riktig retning. Nå gjelder det bare å «holde seg oppe» – og å fortsette å pushe grenser. Det er jeg ikke så flink til (det gjør jo vondt…), så det gjelder vel bare å øve seg. Og så må jeg huske å trene balanse på bosuball. De skranglete knærne og anklene mine ber om mer stabiliseringstrening…wpid-20150315_114024.jpg

Britt Karin Larsen: «Slik treet faller»

wpid-2015-03-02-20.27.40.jpg.jpeg Jippi, ny bok av Britt Karin Larsen ledig på biblioteket! Dette er sjette bok i serien om folket på Finnskogen, denne serien som jeg er blitt så innmari glad i. Ikke bare fordi jeg stadig vekk ser finske etternavn jeg har funnet blant mine egne forfedre, men minst like mye fordi Larsen skriver så fantastisk fint.

Nå er fortellingen kommet fram til årene rundt første verdenskrig. Vi treffer barn, barnebarn og oldebarn av de opprinnelige personene. Mange av etterkommerne bor fortsatt på små husmannsplasser på Finnskogen, mens andre har flyttet til Christiania, eller Oslo som byen heter i denne nye romanen. Noen lengter tilbake til Finnskogen, og de jobber hardt for å skaffe seg muligheter til å kjøpe tomt der. Andre har utvandret til Amerika og lengter hjem til skogen de også, men årene går og noen ganger kommer man for sent, eller klarer ikke å skaffe penger til den lange reisen hjem. Boka er fylt med vemod, men også håp. Og så er jo også denne boka så vakkert skrevet at det er enkelte avsnitt jeg bare blir sittende og lese igjen og igjen. Sin vane tro starter Larsen hvert kapittel med et overblikk, før hun liksom zoomer ned på handlingen. Slik som her, siden vi faktisk er inne i mars – den første vårmåneden:

Kan våren være den vanskeligste tida for mange fordi det lyse og lykkelige blir en altfor stor kontrast til egne tanker?

For oss som er bokormer er vel denne her litt spesiell:

Biblioteket er skogens søster, det finnes en ro der, men føler seg beskyttet, hyllene med bøker er som trestammer man går inn bak, i ly for andre blikk, og var det kanskje ikke trær de var, både hyllene og bøkene i dem, en gang for lenge siden?

Her er linker til de andre bøkene i serien:
*«Det vokser et tre i Mostamägg»
*«Himmelbjørnens skog»
*«Som steinen skinner»
*«Før snøen kommer»
*«Det synger i lauvet»

Om du liker historiske romaner, men ikke har lest disse bøkene så anbefaler jeg virkelig denne serien!

Unni Lindell: «Brudekisten»

wpid-img_20150204_175351.jpg Jeg har nettopp lånt Unni Lindells siste bok «Brudekisten» på biblioteket og lest den i en fei. Det var et gledelig gjensyn med Lindells hovedperson, politimannen Cato Isaksen. Forlaget skriver følgende om boka:

Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes 25 år senere for å snakke om det som egentlig skjedde med venninnen den gangen. Foreldelsesfristen for drap nærmer seg. Møtet blir farlig; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. En kvinne blir drept, den andre jaget. Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det psykiatriske sykehuset trer sakte frem; noe hviler i skyggen av noe annet. Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.

Jeg likte boka godt, ellers hadde jeg nok ikke lest den ut så fort. Og jeg skal ikke røpe mer av handlingen eller løsningen her. Men jeg må innrømme at jeg ikke gjettet gjerningspersonen før ganske sent. Det eneste jeg har å sette fingeren på, er at det er et litt for stort persongalleri. Innimellom er det nesten vanskelig å holde oversikt. Men ellers: Les!