Sommerlektyre – hva skal man lese, tro?

image Så står snart sommerferien for døren. Bare en nattevakt igjen… Det er dermed tid for å laste opp noen nye bøker til min kjære Kindle – det er så deilig å slippe å slepe med seg flere kilo med bøker i kofferten!  Jeg driver og leter så smått på amazon.com og tror ihvertfall jeg skal lese Paula Hawkins’ «The girl on the train». Muligens også Elly Griffiths’ «The zig zag girl». Har sett gode omtaler av begge disse bøkene. Noen av dere som har lest dem? Kan hende jeg skal finne noe norsk å lese også, som vanlig er det bloggen «e-bokhylla mi» jeg bruker som oppslagsverk når det gjelder å konvertere bøker til kindleformat.

Hva er deres sommerlektyre i år?

Jørn Lier Horst: «Blindgang»

wpid-img_20150604_135221.jpg Denne boka var jeg så heldig å få som leseeksemplar fra Gyldendal. Og tusen takk for det! Hovedpersonen i Jørn Lier Horsts bøker, politimannen William Wisting, er nemlig en av mine store favoritter. Ikke det at han skiller seg ut så innmari – han er liksom bare lugn og stødig. Eller kanskje nettopp derfor? Ihvertfall; «Blindgang» er den tiende boka i rekken med den godeste Wisting som hovedperson.

Handlingen er som følger: Drosjesjåføren Jens Hummel forsvant i Larvik etter å ha sluppet av en kunde en januarnatt. Drosjen hans ble også borte. Et halvt år har gått uten spor etter Hummel og drosjen, og mediene har på ny omtalt saken. Etterforskningen, ledet av Wisting, får sterk kritikk. Wistings journalistdatter Line, har på sin side blitt kjent med Sofie, en alenemor som akkurat har flyttet inn i et hus hun har arvet etter bestefaren sin. I kjelleren finner de en kjempestor safe. Safen er låst, og nøkkelen borte. Line blir nysgjerrig på som kan ligge i den gamle safen. Noe spesielt er det jo at Sofies bestefar var den beryktede Frank Mandt, en mann med mange lyssky interesser og gjøremål. Sofie er også nysgjerrig på hva safen kan inneholde, og snart er en låsesmed i gang med å åpne den. Politiet klarte ikke å få noe på Frank Mandt så lenge han levde, så Line mener at hun og Sofie må vise politiet det de finner i den gamle safen. At funnene kan knyttes til Jens Hummels forsvinning kommer som en overraskelse, både på Line og på Wisting selv.

Ikke så mye action i boka, altså. Men jeg likte den kjempegodt. På en måte vet man hva man får og noen ganger er det helt greit synes jeg. Lugn krim er fint!

Jussi Adler-Olsen: «Den grenseløse»

wpid-img_20150528_194902.jpg Da var det tid for å lese Jussi Adler-Olsens nyeste bok om Avdeling Q. Dette er den sjette boka i rekken om den noget spesielle politimannen Carl Mørck og de ikke mindre spesielle kollegaene hans, Assad og Rose. Vi ser stadig nye sider og trekk ved de to sistnevnte forresten – og vi vet jo heller ikke helt hvem de er. Da blir det kanskje en bok nummer sju også? Når det er sagt, så håper jeg den eventuelle bok nummer sju blir litt bedre enn «Den grenseløse». Boka starter med at Avdeling Q reise til Bornholm. Der har en politimann tatt livet av seg etter forgjeves å ha forsøkt å få Carl interessert i en 20 år gammel sak om en ung jente som ble påkjørt så kraftig at hun ble slengt høyt opp i et tre, der hun døde. Gjerningspersonen og bilen til vedkommende er aldri noensinne blitt funnet. Parallellt med dette følger vi en historie om en slags sekt som holder til i Sverige, nærmere bestemt på Öland. Forbindelsen mellom de to sakene går opp for oss sånn omtrent midtveis, og etter dette fortsetter de å nærme seg hverandre sakte, men sikkert. Og det er nettopp det som er mitt største problem med boka. Eller utfordring, da. Det går så saaaakte framover! Kanskje boka kunne ha vært vesentlig kortere enn sine ca 550 sider. Og hvorfor har forresten Adler-Olsen blandet inn en historie om Carls fettere og en onkel eller hva det nå var? Litt malplassert synes jeg. Så – om det blir en ny bok, håper jeg den blir bedre og kanskje med litt mindre av det jeg synes var tomt prat. Jeg er jo fortsatt nysgjerrig på hvem Assad og Rose er! Men – smaken er jo som baken.

Thomas Enger: «Våpenskjold»

wpid-img_20150512_145032.jpg Så har jeg lest Thomas Engers nyeste bok om journalisten Henning Juul. Dette er den fjerde boka i rekken som handler om Henning, som har satt seg fore å finne den skuldige bak mordbrannen som drepte den lille sønnen hans og ga ham selv stygge skader i ansiktet. Han oppsøker voldelige og farlige miljøer i Oslo for å komme et steg videre i jakten på gjerningsmannen.

Parallelt med dette følger vi Hennings ekskone, Nora Klemetsen. Hun jobber hardt med å legge sønnens død bak seg. Samtidig ønsker hun å gjøre det godt som journalist i Aftenposten. Hun får kanskje litt uventet ganske så frie hender til å følge opp forsvinningen til sin tidligere venninne, Hedda Hellberg. Blir Nora litt for mye frøken detektiv i jakten på Hedda og gravingen rundt Hellbergfamiliens skavanker?

Jeg synes kanskje at dette er den svakeste boka av de fire i serien som har kommet. Ikke for det; den er en lettlest og grei krim. Men det er noe som skurrer litt allikevel, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Uansett vet jeg at jeg må få med meg den femte (og siste?) boka i serien om Henning når den tid kommer. Cliffhangeren til slutt i «Våpenskjold» bidrar til det!

Runner’s high

I går var dagen for Sentrumsløpet i Oslo. Jeg har trent godt siden nyttår, egentlig. En blanding av intervaller, langturer og litt kortere raskere turer. Men selv om forberedelsene i så måte var gode, var spørsmålet om hodet var med. Blir nemlig alltid så nervøs på startstreken, selv om det kun er meg selv jeg konkurrerer mot… Været får man ikke gjort noe med. En litt sur vind og yr og småregn i lufta, som i går, er bedre enn stekende varme som i fjor, synes jeg. I fjor løp jeg inn i den berømte veggen etter ganske kort tid fordi jeg ikke klarte å holde igjen i starten. I tillegg hadde jeg ikke vært flink til å drikke godt i dagene før løpet.Og den varmen…! Tiden 1.06.39 sier sitt.

Men i år gikk det så mye bedre! Jeg klarte å holde igjen opp Slottsbakken og fløt liksom bare med til vi var gjennom Frognerparken. Da gikk det av seg selv, nesten! SÅ deilig! Og så motiverende å kunne ta igjen løpere på slutten, som tidligere hadde løpt forbi meg! Klokka viste 57.58 da jeg kom i mål. Solid pers, altså. Hovedmålet var i boks, nemlig å løpe på under en time! Som bildet viser hadde jeg også klart å løpe siste halvdel av løpet raskere enn den første, noe som var et delmål. Hurra! Gjett om jeg er fornøyd! Og kan konstatere at jeg er godt i rute til årets hovedmål, nemlig å fullføre/overleve halvmaraton under Oslo maraton i september. At jeg løp forbi drikkestasjonen fordi jeg var redd for at jeg ikke skulle klare å løpe videre hvis jeg stoppet der, har jeg allerede glemt. Har også glemt den heller ulekre gispingen etter luft de siste meterne, samt hengingen over et gjerde rett etter målgang.

wpid-20150426_142236.pngTil slutt må jeg få skryte litt av min 66 år gamle særdeles spreke mamma som også var med. Tiden hennes, 1.02.51, holdt til en flott og overraskende femteplass i klassen for kvinner 66-69 år. Hennes mistanke om at det kun var 5 med i den klassen var feil. Bra jobba, mamma! Og nå kan du reise på en velfortjent jentetur til Budapest i morgen!

Camilla Läckberg: «Lejontämjaren»

wpid-img_20150406_184126.jpg…eller «Løvetemmeren» om du vil. Det er jo det den heter på norsk. Men som så ofte før, har jeg lest en svensk forfatter på originalspråket fordi svenske bøker kan kjøpes billig på adlibris.no.

Vi møter igjen politimannen Patrik Hedström og hans samboer, forfatteren Erica Falck. Patrik etterforsker en sak hvor en ung jente som har vært savnet plutselig dukker opp igjen, bare for å omkomme etter en påkjørsel. Det viser seg etterhvert at hun har vært holdt i fangenskap og blitt grusomt mishandlet, og jakten på gjerningspersonen begynner. Samtidig graver Erica i en familietragedie fra 1970-tallet som også involverer fangenskap og mishandling av barn. Disse sakene vikler seg så inn i hverandre. Og som i de andre bøkene klarer Erica heller ikke denne gangen å la være å blande seg inn i samboerens arbeid.

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig synes om boka. Den er spennende, bevares. En grei krim, men ikke den beste jeg har lest av Läckberg. Som de andre bøkene hun har skrevet leser boka seg nesten av seg selv. Men på en eller annen måte føler jeg at «dette har jeg da lest tidligere..?». Eller kanskje er det bare det at det nok en gang er Fjällbacka og Västkusten som er åstedet?? Så man må vel bare konkludere med at det er greit tidsfordriv å lese denne. Men kanskje kunne det med fordel ha vært kuttet i persongalleriet. Etter min mening er det til tider litt for stort til å ha oversikt over.

Tips til påskekrim

>Hva blir påskelektyren i år? Påsken nærmer seg, og for mange er det en fin tradisjon, enten man er bortreist på ferie eller er hjemme, å finne fram en god krim og riktig kose seg med å ha tid til å lese. Jeg tenkte jeg skulle komme med et par tips til de som kanskje ikke riktig vet hvilken bok de skal velge. Litt ukjente bøker, kanskje – men nye bekjentskaper er jo alltid fint. Linkene viser til omtalene jeg har skrevet, forresten.

Om du er på jakt etter en skikkelig creepy bok, så anbefaler jeg Chelsea Cains «Ondskapens hjerte». Det er første bok i serien om den riv ruskende gale seriemorderen Gretchen Lowell og politimannen Archie Sheridan. Såpass creepy er boka at man liksom ikke vet om man skal orke å lese videre. Men så gjør man jo det, da – og priser seg lykkelig over at det er flere bøker i denne serien!! Og siden nettopp DU sikkert blir like hekta som meg, kan jeg jo lenke videre til bok to som heter «Hjerterdame» og bok tre som heter «Hjerterått».

En annen bok som for meg var en neglebitende affære, er islandske Yrsa Sigurdardottirs «Jeg vet hvem du er». En bok som handler om en liten vennegjeng som reise til det fraflyttede, avsideliggende fiskeværet Hesteyri for å restaurere et gammelt hus og sette det istand slik at de kan åpne et pensjonat. Men det går jo ikke helt slik da… Boka er nærmest en blanding av en krim og en grøsser.

Til slutt vil jeg anbefale John Katzenbachs bok «Truet»,  som handler om psykiateren Frederick «Ricky» Starks. Han lever et rolig og forutsigbart liv med faste klienter som han behandler. Men, på 53 årsdagen sin mottar han et brev som skal forandre livet hans fullstendig. ”Velkommen til første dagen av din egen død” lyder starten på brevet. Deretter går det slag i slag, med paranoiaen tytende ut fra hver side av boka.

Så er det bare å ønske god lesing. Jeg tenkte kanskje å ta fatt på Camilla Läckbergs nyeste i påsken, hvis jeg rekker å lese noe midt i flyttesjauen, da.