Tips til påskekrim

>Hva blir påskelektyren i år? Påsken nærmer seg, og for mange er det en fin tradisjon, enten man er bortreist på ferie eller er hjemme, å finne fram en god krim og riktig kose seg med å ha tid til å lese. Jeg tenkte jeg skulle komme med et par tips til de som kanskje ikke riktig vet hvilken bok de skal velge. Litt ukjente bøker, kanskje – men nye bekjentskaper er jo alltid fint. Linkene viser til omtalene jeg har skrevet, forresten.

Om du er på jakt etter en skikkelig creepy bok, så anbefaler jeg Chelsea Cains «Ondskapens hjerte». Det er første bok i serien om den riv ruskende gale seriemorderen Gretchen Lowell og politimannen Archie Sheridan. Såpass creepy er boka at man liksom ikke vet om man skal orke å lese videre. Men så gjør man jo det, da – og priser seg lykkelig over at det er flere bøker i denne serien!! Og siden nettopp DU sikkert blir like hekta som meg, kan jeg jo lenke videre til bok to som heter «Hjerterdame» og bok tre som heter «Hjerterått».

En annen bok som for meg var en neglebitende affære, er islandske Yrsa Sigurdardottirs «Jeg vet hvem du er». En bok som handler om en liten vennegjeng som reise til det fraflyttede, avsideliggende fiskeværet Hesteyri for å restaurere et gammelt hus og sette det istand slik at de kan åpne et pensjonat. Men det går jo ikke helt slik da… Boka er nærmest en blanding av en krim og en grøsser.

Til slutt vil jeg anbefale John Katzenbachs bok «Truet»,  som handler om psykiateren Frederick «Ricky» Starks. Han lever et rolig og forutsigbart liv med faste klienter som han behandler. Men, på 53 årsdagen sin mottar han et brev som skal forandre livet hans fullstendig. ”Velkommen til første dagen av din egen død” lyder starten på brevet. Deretter går det slag i slag, med paranoiaen tytende ut fra hver side av boka.

Så er det bare å ønske god lesing. Jeg tenkte kanskje å ta fatt på Camilla Läckbergs nyeste i påsken, hvis jeg rekker å lese noe midt i flyttesjauen, da.

Det går så meget bedre, faktisk!

I det siste har jeg løpt en del. Litt avhengig av turnusen – men det blir stort sett 3 ganger i uka. En blanding av mølleintervaller og rolige subbeturer. Mest intervaller, faktisk. Det er litt overraskende. Jeg, som egentlig hater mølla som pesten, har begynt å like å plage meg selv med intervaller. Og så er det så gøy at det gir resultater. Jeg har en runde på ca 4,9 km jeg har løpt jevnlig, og i helga satte jeg ny rekord. Tiden 29,08 er jeg superfornøyd med, spesielt siden jeg ikke hadde varmet opp i det hele tatt før det lille testløpet mitt. For andre er det kanskje ikke så fort, men for meg er det virkelig et skritt i riktig retning. Nå gjelder det bare å «holde seg oppe» – og å fortsette å pushe grenser. Det er jeg ikke så flink til (det gjør jo vondt…), så det gjelder vel bare å øve seg. Og så må jeg huske å trene balanse på bosuball. De skranglete knærne og anklene mine ber om mer stabiliseringstrening…wpid-20150315_114024.jpg

Britt Karin Larsen: «Slik treet faller»

wpid-2015-03-02-20.27.40.jpg.jpeg Jippi, ny bok av Britt Karin Larsen ledig på biblioteket! Dette er sjette bok i serien om folket på Finnskogen, denne serien som jeg er blitt så innmari glad i. Ikke bare fordi jeg stadig vekk ser finske etternavn jeg har funnet blant mine egne forfedre, men minst like mye fordi Larsen skriver så fantastisk fint.

Nå er fortellingen kommet fram til årene rundt første verdenskrig. Vi treffer barn, barnebarn og oldebarn av de opprinnelige personene. Mange av etterkommerne bor fortsatt på små husmannsplasser på Finnskogen, mens andre har flyttet til Christiania, eller Oslo som byen heter i denne nye romanen. Noen lengter tilbake til Finnskogen, og de jobber hardt for å skaffe seg muligheter til å kjøpe tomt der. Andre har utvandret til Amerika og lengter hjem til skogen de også, men årene går og noen ganger kommer man for sent, eller klarer ikke å skaffe penger til den lange reisen hjem. Boka er fylt med vemod, men også håp. Og så er jo også denne boka så vakkert skrevet at det er enkelte avsnitt jeg bare blir sittende og lese igjen og igjen. Sin vane tro starter Larsen hvert kapittel med et overblikk, før hun liksom zoomer ned på handlingen. Slik som her, siden vi faktisk er inne i mars – den første vårmåneden:

Kan våren være den vanskeligste tida for mange fordi det lyse og lykkelige blir en altfor stor kontrast til egne tanker?

For oss som er bokormer er vel denne her litt spesiell:

Biblioteket er skogens søster, det finnes en ro der, men føler seg beskyttet, hyllene med bøker er som trestammer man går inn bak, i ly for andre blikk, og var det kanskje ikke trær de var, både hyllene og bøkene i dem, en gang for lenge siden?

Her er linker til de andre bøkene i serien:
*«Det vokser et tre i Mostamägg»
*«Himmelbjørnens skog»
*«Som steinen skinner»
*«Før snøen kommer»
*«Det synger i lauvet»

Om du liker historiske romaner, men ikke har lest disse bøkene så anbefaler jeg virkelig denne serien!

Unni Lindell: «Brudekisten»

wpid-img_20150204_175351.jpg Jeg har nettopp lånt Unni Lindells siste bok «Brudekisten» på biblioteket og lest den i en fei. Det var et gledelig gjensyn med Lindells hovedperson, politimannen Cato Isaksen. Forlaget skriver følgende om boka:

Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes 25 år senere for å snakke om det som egentlig skjedde med venninnen den gangen. Foreldelsesfristen for drap nærmer seg. Møtet blir farlig; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. En kvinne blir drept, den andre jaget. Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det psykiatriske sykehuset trer sakte frem; noe hviler i skyggen av noe annet. Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.

Jeg likte boka godt, ellers hadde jeg nok ikke lest den ut så fort. Og jeg skal ikke røpe mer av handlingen eller løsningen her. Men jeg må innrømme at jeg ikke gjettet gjerningspersonen før ganske sent. Det eneste jeg har å sette fingeren på, er at det er et litt for stort persongalleri. Innimellom er det nesten vanskelig å holde oversikt. Men ellers: Les!

Mammutsalg 2015

CABRYD1PCAYLJQ28CAZMUIU0CA7OS5U6CAWYXB7UCASC595RCAJ5CG67CAXKVJ9QCA1S8ZWDCAOSIK7RCALMSCSJCAKJYL5RCARWHLEBCA8W3IYECAOTV5DVCAJ2V5EGCAYVTZY1CAAEGK74CA7SC27HSå er det tid for mammutsalg igjen. Det foregår i år mellom 16. og 28. februar. Jeg tenkte jeg skulle gjøre som jeg har gjort før, nemlig legge ut lenker til omtalene mine av bøker jeg har lest og som er på salget i år. Lite overraskende er det bare de tre første bøkene som ikke er krim.

*Tore Skeie: «Jomfruen fra Norge»
*Herbjørg Wassmo: «Disse øyeblikk»
*Helen Fielding: «Bridget Jones – Mad about the boy»
*Jussi Adler-Olsen: «Marco-effekten»
*Chelsea Cain: «Døden to ganger»
*Thomas Enger: «Blodtåke»
*Torkil Damhaug: «Sikre tegn på din død»
*Gillian Flynn: «Flink pike»
*Mons Kallentoft: «Engler i vann»
*Camilla Läckberg: «Englemakersken»
*Åsa Larsson: «Et offer til Molok»
*Jørn Lier Horst: «Jakthundene»
*Jørn Lier Horst: «Vinterstengt»
*Henning Mankell: «Hånden»
*Liza Marklund: «Fasadefall»
*Håkan Nesser: «De sørgende»
*Kristina Ohlsson: «Englevaktene»
*Johan Theorin: «Blodleie»
*Johan Theorin: «Sankta Psyko»
*Jo Nesbø: «Gjenferd»

Så er det vel bare å begynne å lete i katalogen, da. Der er det mye å velge i, e-bøker også. Men hvilke av bøkene ovenfor jeg anbefaler? Tja… Det er mye svensk krim på lista mi, og en forfatter som kanskje ikke mange har hørt om her i Norge, er Kristina Ohlsson – jeg anbefaler bøkene hennes! Og for de som er interessert i historie, kan Tore Skeie sin bok være bra. Jeg likte den godt, ihvertfall. Herbjørg Wassmos «Disse øyeblikk» er også veldig fin. For de av leserne som jobber på Ahus, slik jeg gjør, er det verdt å sjekke ut boka til Torkil Damhaug, som henter mye av handlingen fra nettopp Ahus.

Jeg er ikke så sikker på om jeg skal handle noe selv på Mammutsalget, men det skulle ikke forundre meg om jeg kommer hjem med en bok eller to allikevel.

Dagen derpå

Til tross for den noe misvisende overskriften på en onsdag, har jeg altså ikke vært på fest. Jeg har vært på nattevakt på verdens beste jobb. Og jobbet med verdens beste kollegaer. I går morges gikk jeg av min tredje nattevakt. Det er en nattevakt for mye. Jeg ligger relativt mange timer i senga, men sover elendig. Om jeg sovner ved ni-tida, våkner jeg første gang senest halv elleve. Da er det litt avwpid-2015-01-22-09.44.52.jpg.jpeg all kaffen som ble drukket i løpet av natta som vil ut. Med en gang!!! Og så våkner man halv ett. På do igjen – med en gang!!! Og halv to. Katten krafser på døra. Eller mjauer så intenst at det ikke går an å la være å høre. Og…så får jeg ikke sove mer, nei. Utseendet blir deretter. Nesten som en parodi på en som er trøtt i trynet. Kritthvitt ansikt med sprittusjlignende ringer under øynene. Bildet gir kanskje et inntrykk – av sveisen også. For ikke å snakke om hvor kort lunta kan bli av søvnmangel.

I dag er wpid-img_20150119_173157.jpgdet dagen derpå. Jeg husker følelsen fra mange år tilbake da man våkner langt utpå dag etter en skikkelig fest. Man er kvalm, har vondt i magen og føler seg i det hele tatt litt bakpå. Omtrent slik er det. Planene om å innvie mine nye løpesko i snøværet i dag (se bildet!), utgår. Jeg sitter nå med en kruttsterk kopp kaffe og håper intenst på at kroppen skal våkne. Eller ihvertfall bli til å leve med. Det som er morsomt i denne sammenhengen, er mine to tenåringsdøtre. Det hender de nevner å døgne. Jeg var sikkert opptatt av det da jeg var tenåring også. Hvor kult er ikke det, liksom. Døgning – tøft! Nesten som en eller annen bisarr form for rus. Da er man tøff – når man døgner. Nå, etter nesten 20 år i tredelt turnus, vet jeg 110% sikkert at jeg ikke behøver den slags rus. Den beste rusen jeg vet, er når jeg legger meg etter nattevakt. Når senga liksom roper på meg og bare ber meg sove. Å møte trøtte tryner på vei til jobb og å vite at jeg – jeg kan bare gå hjem og legge meg, jeg. Hadde jeg bare fått sove litt mer…

 

Planlegger litt

wpid-img_20150106_202257.jpgTenkte jeg skulle være litt flink i 2015. Jeg skal nemlig våkne opp nå. Som vanlig har jeg ligget i en kombinasjon av dvale og stabilt sideleie i hele høst. Det skjer hvert eneste år. Uten unntak. Når høsten og mørket kommer, blir jeg så tung. Så innmari tung. Nå har kalenderen rundet nyttår, og det er på tide å våkne opp. Derfor har jeg kjøpt boka på bildet. Det et ikke meningen at jeg skal bli supersterk og superfit. Men jeg skal være flink og trene styrke og stabilisering for å forebygge smerter i rygg og nakke. Etter ca 20 år i helsevesenet merker man det på kroppen innimellom. Det skulle egentlig bare mangle. Men det er lov å prøve å gjøre noe med det, da. Og så kan jeg jo trene styrke hjemme også, med egen kropp som vekt. Av og til er det mer enn nok.

I tillegg, en – eller rettere sagt to – grunner til: Jeg har meldt meg på Sentrumsløpet som går i april – der har jeg tenkt å løpe på ca en time. Helst under en time, må jeg innrømme – bare jeg får ordnet meg fri den helga. wpid-img_20140923_203702.jpgOg så har jeg som mål å fullføre – eller rett og slett overleve – halvmaraton i Oslo i september. Jeg feiget ut og løp bare 10 km i fjor. Som bildet ved siden av her viser, klapper jeg sammen som en tomsekk når jeg begynner å bli sliten. Det ser ikke særlig elegant eller bra ut. Og dette bildet her er tatt ved målgang i 10 km på Oslo maraton i september. Jeg orker ikke tenke på hvordan det hadde sett ut om jeg hadde hatt 21 km i beina. Om jeg er flink og trener styrke, kanskje jeg ikke klapper sammen så fort. Det er jo lov å håpe, da.