Åsta Holth: «Johannes»

last ned Denne boka ble funnet i huset etter min fars gamle onkel. Jeg har lest i den litt sånn til og fra, men det er først nå jeg har lest den «skikkelig». Fra tidligere har jeg omtalt «Finnskogtrilogien» som også er skrevet av Åsta Holth.

En gammel spådom sa at da sprekken i grunnmuren på Grue kirke ved Skulstad var så stor at du kunne legge ei salmebok inni, ville kirken gå under. Alle trodde Glomma ville grave seg innunder slik at muren gled ut og kirken raste i elva. Pinsedagen 26. mai 1822 brant Grue kirke ned til grunnen på én time. Det var en varm og klar forsommerdag, og kirken var fylt til trengsel – flere hundre mennesker ville få med seg gudstjenesten og prekenen til prest Hesselberg. En av de som var tilstede, var Johannes Plate. Kona hans, finske Mari, var stri og ville ikke gå til gudstjeneste denne pinsedagen. Hun ville heller gå til Grue Finnskog og få med seg gudstjenesten der, neste dag. Kanskje det reddet livet hennes.

Presten hadde begynt prekenen sin da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirka overtent. Det brant raskt. Kirka var tjærebredd en rekke ganger og treet var svært tørt. Kirkedørene slo innover, og i åpen stilling stengte de trappene til galleriet. Kirken hadde høyt plasserte vinduer med blyinnfattede glass og utvendig jerngitter. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var et sterkt press mot dørene siden de som nevnt slo innover. De som sto utenfor kirka forsøkte å holde dørene åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig. «Johannes» handler om Johannes Plates modige innsats for å redde mennesker under brannen, men kanskje mest om hva dette gjorde med ham i etterkant, resten av livet hans.

113 mennesker omkom i brannen. 30-40 år etter slukte Glomma hele kirkestedet og kirkegården. Kirka skal ha ligget rett ut i elva bak løvtreet på bildet under:20150715_113536

Ved elvebredden rett inn ved stedet kirka lå er det reist en minnetavle med informasjon og navn på de som omkom. Stedet ligger i gangavstand fra stedet hvor moren min bor. 20150716_182604

Kan hende flere av brannofrene er slekt, hele farsslekta mi er fra Grue.Et av navnene på tavla er Johanne Håkensdatter, 12 1/2 år – en fjern slektning av meg.

20150716_181647

Hvem var du, Johanne? Hva drømte du om – hvis du hadde drømmer? Eller hørte ikke drømmer til i livet ditt, som ganske sikkert var mye hardere enn det livet 12-åringer lever i dag. Kanskje du jobbet som tjenestejente, eller budeie. Hadde du vært så heldig at du hadde lært deg å lese og skrive? Jeg lurer på hvordan du så ut. Hadde du det lyse håret og den lyse, nesten bleke huden som mange i farsslekta mi har? Var familien din med i kirka da det brant? Jeg vet litt om deg. Jeg vet at moren din het Anne og var finsk, mens faren din het Haagen/Håken og var norsk, mest sannsynlig. Og jeg vet at du hadde en seks år yngre lillebror som het Christian. Han skulle senere bli min tipptippoldefar. Det er rart å tenke på.

Jeg har lest et eller annet sted at det skal utgis en bok på Aschehoug neste år som omhandler kirkebrannen, og den skal jeg definitivt lese.

Paula Hawkins: «The girl on the train»

51oYEfb+0WL._AA160_… eller «Piken på toget», som bokas norske tittel er. Har nettopp lest ferdig boka i engelskspråklig versjon på Kindlen min, og det gikk unna! Søvnløse netter av uviss grunn er ikke noe problem når man har en slik bok å lese – istedenfor å ligge og kikke irritert opp i taket.

Vi møter Rachel. Hun tar det samme toget hver morgen, og hver dag ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade, så lykkelige og forelsket. Men en dag ser hun plutselig at Jess kysser en annen mann enn Jason. Kort tid etter er Jess på nyhetene, etter å ha forsvunnet – tilsynelatende uten et eneste spor. Til slutt blir Jess funnet drept. Rachel trekkes mot etterforskningen og prøver å bidra med det hun vet for at mordet skal oppklares. Men – hva vet hun egentlig? Hva holder hun på med? Hvor mye kan vi stole på Rachel? Og hva med de andre vi møter i boka, Megan og Anna? Hvem er de og hva står de for – egentlig? Det er mange gamle hemmeligheter her, ting som ikke tåler dagens lys. Noen blackouts etter fylleturer forvirrer også – for å si det mildt.

Dette var en super blanding av krim og psykologisk thriller som jeg likte kjempegodt! Jeg elsker bøker som gir en ekkel undertone av «noe» man liksom ikke kan sette fingeren på. Jeg trodde flere ganger at jeg hadde gjettet hvem morderen var og må innrømme at jeg ble overrasket da løsningen til slutt kom for en dag. Så om du ikke har bestemt deg for sommerlektyre, så anbefaler jeg denne på det varmeste! Gled deg!

Sommerlektyre – hva skal man lese, tro?

image Så står snart sommerferien for døren. Bare en nattevakt igjen… Det er dermed tid for å laste opp noen nye bøker til min kjære Kindle – det er så deilig å slippe å slepe med seg flere kilo med bøker i kofferten!  Jeg driver og leter så smått på amazon.com og tror ihvertfall jeg skal lese Paula Hawkins’ «The girl on the train». Muligens også Elly Griffiths’ «The zig zag girl». Har sett gode omtaler av begge disse bøkene. Noen av dere som har lest dem? Kan hende jeg skal finne noe norsk å lese også, som vanlig er det bloggen «e-bokhylla mi» jeg bruker som oppslagsverk når det gjelder å konvertere bøker til kindleformat.

Hva er deres sommerlektyre i år?

Jørn Lier Horst: «Blindgang»

wpid-img_20150604_135221.jpg Denne boka var jeg så heldig å få som leseeksemplar fra Gyldendal. Og tusen takk for det! Hovedpersonen i Jørn Lier Horsts bøker, politimannen William Wisting, er nemlig en av mine store favoritter. Ikke det at han skiller seg ut så innmari – han er liksom bare lugn og stødig. Eller kanskje nettopp derfor? Ihvertfall; «Blindgang» er den tiende boka i rekken med den godeste Wisting som hovedperson.

Handlingen er som følger: Drosjesjåføren Jens Hummel forsvant i Larvik etter å ha sluppet av en kunde en januarnatt. Drosjen hans ble også borte. Et halvt år har gått uten spor etter Hummel og drosjen, og mediene har på ny omtalt saken. Etterforskningen, ledet av Wisting, får sterk kritikk. Wistings journalistdatter Line, har på sin side blitt kjent med Sofie, en alenemor som akkurat har flyttet inn i et hus hun har arvet etter bestefaren sin. I kjelleren finner de en kjempestor safe. Safen er låst, og nøkkelen borte. Line blir nysgjerrig på som kan ligge i den gamle safen. Noe spesielt er det jo at Sofies bestefar var den beryktede Frank Mandt, en mann med mange lyssky interesser og gjøremål. Sofie er også nysgjerrig på hva safen kan inneholde, og snart er en låsesmed i gang med å åpne den. Politiet klarte ikke å få noe på Frank Mandt så lenge han levde, så Line mener at hun og Sofie må vise politiet det de finner i den gamle safen. At funnene kan knyttes til Jens Hummels forsvinning kommer som en overraskelse, både på Line og på Wisting selv.

Ikke så mye action i boka, altså. Men jeg likte den kjempegodt. På en måte vet man hva man får og noen ganger er det helt greit synes jeg. Lugn krim er fint!

Jussi Adler-Olsen: «Den grenseløse»

wpid-img_20150528_194902.jpg Da var det tid for å lese Jussi Adler-Olsens nyeste bok om Avdeling Q. Dette er den sjette boka i rekken om den noget spesielle politimannen Carl Mørck og de ikke mindre spesielle kollegaene hans, Assad og Rose. Vi ser stadig nye sider og trekk ved de to sistnevnte forresten – og vi vet jo heller ikke helt hvem de er. Da blir det kanskje en bok nummer sju også? Når det er sagt, så håper jeg den eventuelle bok nummer sju blir litt bedre enn «Den grenseløse». Boka starter med at Avdeling Q reise til Bornholm. Der har en politimann tatt livet av seg etter forgjeves å ha forsøkt å få Carl interessert i en 20 år gammel sak om en ung jente som ble påkjørt så kraftig at hun ble slengt høyt opp i et tre, der hun døde. Gjerningspersonen og bilen til vedkommende er aldri noensinne blitt funnet. Parallellt med dette følger vi en historie om en slags sekt som holder til i Sverige, nærmere bestemt på Öland. Forbindelsen mellom de to sakene går opp for oss sånn omtrent midtveis, og etter dette fortsetter de å nærme seg hverandre sakte, men sikkert. Og det er nettopp det som er mitt største problem med boka. Eller utfordring, da. Det går så saaaakte framover! Kanskje boka kunne ha vært vesentlig kortere enn sine ca 550 sider. Og hvorfor har forresten Adler-Olsen blandet inn en historie om Carls fettere og en onkel eller hva det nå var? Litt malplassert synes jeg. Så – om det blir en ny bok, håper jeg den blir bedre og kanskje med litt mindre av det jeg synes var tomt prat. Jeg er jo fortsatt nysgjerrig på hvem Assad og Rose er! Men – smaken er jo som baken.

Thomas Enger: «Våpenskjold»

wpid-img_20150512_145032.jpg Så har jeg lest Thomas Engers nyeste bok om journalisten Henning Juul. Dette er den fjerde boka i rekken som handler om Henning, som har satt seg fore å finne den skuldige bak mordbrannen som drepte den lille sønnen hans og ga ham selv stygge skader i ansiktet. Han oppsøker voldelige og farlige miljøer i Oslo for å komme et steg videre i jakten på gjerningsmannen.

Parallelt med dette følger vi Hennings ekskone, Nora Klemetsen. Hun jobber hardt med å legge sønnens død bak seg. Samtidig ønsker hun å gjøre det godt som journalist i Aftenposten. Hun får kanskje litt uventet ganske så frie hender til å følge opp forsvinningen til sin tidligere venninne, Hedda Hellberg. Blir Nora litt for mye frøken detektiv i jakten på Hedda og gravingen rundt Hellbergfamiliens skavanker?

Jeg synes kanskje at dette er den svakeste boka av de fire i serien som har kommet. Ikke for det; den er en lettlest og grei krim. Men det er noe som skurrer litt allikevel, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Uansett vet jeg at jeg må få med meg den femte (og siste?) boka i serien om Henning når den tid kommer. Cliffhangeren til slutt i «Våpenskjold» bidrar til det!

Runner’s high

I går var dagen for Sentrumsløpet i Oslo. Jeg har trent godt siden nyttår, egentlig. En blanding av intervaller, langturer og litt kortere raskere turer. Men selv om forberedelsene i så måte var gode, var spørsmålet om hodet var med. Blir nemlig alltid så nervøs på startstreken, selv om det kun er meg selv jeg konkurrerer mot… Været får man ikke gjort noe med. En litt sur vind og yr og småregn i lufta, som i går, er bedre enn stekende varme som i fjor, synes jeg. I fjor løp jeg inn i den berømte veggen etter ganske kort tid fordi jeg ikke klarte å holde igjen i starten. I tillegg hadde jeg ikke vært flink til å drikke godt i dagene før løpet.Og den varmen…! Tiden 1.06.39 sier sitt.

Men i år gikk det så mye bedre! Jeg klarte å holde igjen opp Slottsbakken og fløt liksom bare med til vi var gjennom Frognerparken. Da gikk det av seg selv, nesten! SÅ deilig! Og så motiverende å kunne ta igjen løpere på slutten, som tidligere hadde løpt forbi meg! Klokka viste 57.58 da jeg kom i mål. Solid pers, altså. Hovedmålet var i boks, nemlig å løpe på under en time! Som bildet viser hadde jeg også klart å løpe siste halvdel av løpet raskere enn den første, noe som var et delmål. Hurra! Gjett om jeg er fornøyd! Og kan konstatere at jeg er godt i rute til årets hovedmål, nemlig å fullføre/overleve halvmaraton under Oslo maraton i september. At jeg løp forbi drikkestasjonen fordi jeg var redd for at jeg ikke skulle klare å løpe videre hvis jeg stoppet der, har jeg allerede glemt. Har også glemt den heller ulekre gispingen etter luft de siste meterne, samt hengingen over et gjerde rett etter målgang.

wpid-20150426_142236.pngTil slutt må jeg få skryte litt av min 66 år gamle særdeles spreke mamma som også var med. Tiden hennes, 1.02.51, holdt til en flott og overraskende femteplass i klassen for kvinner 66-69 år. Hennes mistanke om at det kun var 5 med i den klassen var feil. Bra jobba, mamma! Og nå kan du reise på en velfortjent jentetur til Budapest i morgen!