Liza Marklund: «Jernblod»

Så har jeg lest ferdig Liza Marklunds siste bok om journalisten Annika Bengtzon. Annika, som jeg innimellom har vært bare passe begeistret for, viser seg fra en litt annen side i denne boka. Adlibris skriver:

Annika Bengtzons søster, Birgitta, har forsvunnet. Det siste livstegnet er en sms: «Annika, hjelp meg!» Samtidig ser papirutgaven av Kvällspressen ut til å gå i graven. Med mindre et mirakel skjer, kommer sjefredaktør Anders Schyman til å gå inn i historien som mannen som la ned den svenske journalistikken. En profilert rettssak om et bestialsk mord på en uteligger pågår mens dagene går og Birgitta forblir savnet. Forsvinningen konfronterer Annika atter en gang med hennes kompliserte fortid.

Selve krimplottet er ikke så interessant, egentlig – etter min mening. Mer interessant er det at Annika viser seg fra en mye mer sårbar side. Hun har begynt i terapi for sin panikkangst, og de delene av boka er kjempebra skrevet. Og, må jeg tilføye forsiktig, lette å kjenne igjen.  Kanskje er det riktig å avslutte serien om Annika nå. Vi forlater henne i det hun virker lykkelig og tilfreds med livet sitt. På vei oppover. Jeg koste meg da jeg leste, i hvert fall.

Tusen takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg boka!

Jan-Philipp Sendker: «Kunsten å være den man er»

Tidligere har jeg blogget om og lovprist Jan-Philipp Sendkers «Kunsten å høre hjerteslag». En fantastisk bok som jeg koste meg veldig med! Jeg har også lest den andre boka hans, nemlig «Kunsten å være den man er».

Vi treffer igjen newyorkeren og advokaten Julia, som vi møtte i den første boka. Den andre boka begynner med at hun helt uten forvarsel får et kraftig sammenbrudd mens hun er på jobb. Hverdagen hennes består av jobb, jobb og atter jobb, og midt i alt dette har hun til og med begynt å høre en kvinnestemme i hodet. Samme dag som hun bryter sammen, har hun fått et brev fra den burmesiske halvbroren sin, U Ba, som hun ikke har sett siden de møttes ti år tidligere. Via noen tilfeldigheter fører disse to hendelsene til at hun drar tilbake, for å treffe U Ba, som har blitt syk, og for å finne svar på de tingene som plager henne og for å finne ro. U Ba tar imot henne med åpne armer, og Julia blir slått av godheten hans og harmonien i det enkle livet han fører. Også i denne boka er det en historie i historien. Den handler Nu Nu, hvis stemme har inntatt Julias hode. Hun hadde to sønner, men kjærlighet bare til den ene. Den historien gjør inntrykk, men det blir litt merkelig når Julia og U Ba etterhvert oppsøker et kloster hvor den ene sønnen bor. At han og Julia får varme følelser for hverandre blir litt malplassert for meg.

Så; alt i alt – en helt OK bok, men jeg likte nok den første bedre. Denne her ble kanskje litt for svulstig på slutten etter min smak.

Helen Rappaport: «The Romanov Sisters»

De av dere lesere som har fulgt meg en stund, vet at jeg er historieinteressert. Jeg har lest mye forskjellig innen temaet. Denne gangen har jeg vendt nesa østover, og til Russlands siste tsar. Det høres sikkert passe sært og nerdete ut for mange. Men uansett… Boka ble lastet ned til Kindlen.

Russlands siste tsar, Nikolai 2., og hans tsarina, Alexandra, måtte ha en sønn for å bringe monarkiet videre. Døtre hadde ikke arverett dersom ikke alle mannlige slektninger var utdødd. Men skjebnen ville det slik at det ble født fire døtre på rekke og rad før arvingen, tsarevitsj Alexei , ble født. Og enda et pek fra skjebnen; han ble født som bløder, en sykdom han arvet via sin mor tsarinaen. Boka handler – som tittelen sier – mest om de fire søstrene og storfyrstinnene Olga, Tatiana, Maria og Anastasia, som vokste opp overbeskyttet i en verden der de, slik jeg ser det, ikke hadde anelse om hva som befant seg utenfor palassene. I tillegg var deres foreldre, spesielt deres mor, så opptatt av at verden ikke måtte vite om sønnens sykdom at det overskygget det meste annet. Vi følger søstrene til de som kjent blir henrettet i Jekaterinburg sammen med sine foreldre og sin lillebror. Det er kanskje ikke disse fire søstrene som er blitt mest skrevet om, så jeg synes boka ga et fascinerende innblikk i hvordan de levde. Og Helen Rappaport gir egentlig levende beskrivelser av dem, slik at vi virkelig får inntrykk av hvordan de var som personer også. Interessant lesing!

JoJo Moyes: «Et helt halvt år»

Omsider har jeg også lest bestselgeren «Et helt halvt år». Bedre sent enn aldri, ikke sant? Dere vet sikkert at den handler om Lou Clark, som blir arbeidsledig og tar en jobb som Will Traynors personlige assistent. Billedskjønne Will, som er lam og sitter i rullestol etter en ulykke. Som må ha hjelpe til alt. Som tidligere var en meget suksessrik mann. Som bor i en leilighet hjemme hos foreldrene sine og aller helst bare vil dø. Lou får i oppgave å muntre ham opp, kanskje han kan se et lys i tilværelsen sin? Hun får et halvt år på seg. Egentlig handler jo boka om aktiv dødshjelp, et tema som er oppe i media regelmessig. Så – hva synes jeg?

Etisk er det et vanskelig tema. Selvfølgelig er det det. Jeg har vært i nok situasjoner på jobb der jeg kan trekke visse paralleller. Og jeg banner vel i kjerka når jeg fortsetter med å si at jeg synes det blir litt…lettvint behandlet i boka. På en eller annen merkelig måte blir det hele så vagt. Og hvorfor i alle dager må Lou forelske seg i Will?? En slik klisje hadde ikke behøvd å være med i en bok med et så alvorlig tema. Er hun ikke pleieren hans, assistenten hans? Hører det ikke da med å være profesjonell på jobb? Så, jeg hører vel til mindretallet som ikke likte boka. Som egentlig fikk alle mine fordommer om den bekreftet da jeg leste den. Men boka var lettlest, det var den. Absolutt.

Sånn. Nok surt oppgulp for i dag. Smaken er som baken.

Jan-Philipp Sendker: «Kunsten å høre hjerteslag»

Denne boka fikk jeg anbefalt av Berit S. på jobben, som nærmest lovpriste den. Jeg ble veldig nysgjerrig. Så da jeg kom over den på et boksalg sammen med oppfølgeren tenkte jeg «hvorfor ikke?» og kjøpte begge to. Heldigvis! For dette er noe av det nydeligste jeg har lest på lenge, lenge.

Advokaten Tin Win forsvinner plutselig fra New York uten varsel og uten at familien får vite grunnen. Etter flere år i uvisse bestemmer datteren Julia seg for å dra til farens hjemland, Burma, for å lete etter svar. I en liten fjellandsby får hun høre om oppveksten til faren. Fortelleren er en mann, U Ba, og han forteller en historie som strekker seg fra Tin Wins oppvekst og fram til Julias levedager. Sentralt i U Bas fortelling står en funksjonshemmet kvinne, Mi Mi. Fortellingen gjør både Julia og oss lesere i stand til å forstå Tin Win bedre.

Temaet kjærlighet er sentralt. Hvordan leve med savnet etter en som bare blir borte, uten spor? Hvordan leve med fraværet, lengselen etter den som ikke er der lenger? Og i disse utseendefokuserte tider handler boka også om det å bruke andre sanser enn synet til å finne skjønnhet, sanse det. Å åpne seg for å bruke andre sanser enn bare synet vil gjøre oss i stand til nettopp kunsten å høre hjerteslag. Det er nesten så man kan kjenne duften av sommerregn fra boksidene, så fint er det skrevet. Gleder meg til å lese oppfølgeren «Kunsten å være den man er», som står og venter i bokhylla.

Arnaldur Indridason: «Skuggasund»

Jeg har tidligere lest mange bøker av islandske Arnaldur Indridason – se bloggbiblioteket i høyremargen her på bloggen! Nå er han tilbake med en ny krim – uten den litt depressive og mutte politimannen Erlendur Sveinsson i hovedrollen. Nå har Indridason skapt et nytt persongalleri. Forlaget skriver på baksiden av boka:

En bekymret mann kontakter politiet, en nabo i området har ikke vist seg på lenge. Politiet bryter seg inn i leiligheten og finner ham død i senga. Sannsynligvis kvalt med en pute.På skrivebordet ligger det gamle avisutklipp. De handler om en ung kvinne som ble kvalt i 1944 og dumpet på baksiden av nasjonalteatret i Reykjavik. Kan det være en sammenheng mellom disse to dødsfallene selv om det er seksti år mellom dem?

Den pensjonerte politimannen Konrad blir interessert i saken, og han starter på frilansbasis sin egen etterforskning rundt skjebnen til den gamle mannen som blir funnet død i senga si. Det viser seg etterhvert at det mannen etterforsket nettopp drapet på den unge kvinnen i 1944. Hva er sammenhengen her? Er det i det hele tatt noen sammenheng? Så beveger boka seg mellom nåtid og fortid. Mye dreier seg om krigsårenes Reykjavik, som var okkupert av britiske og amerikanske tropper. Befolkningen i byen ble mye større nærmest over natten, og det bød på mange utfordringer som Indridason belyser. Og så handler det vel også mye om det å leve med fortiden og å ønske å holde gjerninger skjult for omverdenen. Nok en bok fra Indridason uten action – men helt greit. Likte boka godt, jeg!

Åsta Holth: «Johannes»

Denne boka ble funnet i huset etter min fars gamle onkel. Jeg har lest i den litt sånn til og fra, men det er først nå jeg har lest den «skikkelig». Fra tidligere har jeg omtalt «Finnskogtrilogien» som også er skrevet av Åsta Holth.

En gammel spådom sa at da sprekken i grunnmuren på Grue kirke ved Skulstad var så stor at du kunne legge ei salmebok inni, ville kirken gå under. Alle trodde Glomma ville grave seg innunder slik at muren gled ut og kirken raste i elva. Pinsedagen 26. mai 1822 brant Grue kirke ned til grunnen på én time. Det var en varm og klar forsommerdag, og kirken var fylt til trengsel – flere hundre mennesker ville få med seg gudstjenesten og prekenen til prest Hesselberg. En av de som var tilstede, var Johannes Plate. Kona hans, finske Mari, var stri og ville ikke gå til gudstjeneste denne pinsedagen. Hun ville heller gå til Grue Finnskog og få med seg gudstjenesten der, neste dag. Kanskje det reddet livet hennes.

Presten hadde begynt prekenen sin da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirka overtent. Det brant raskt. Kirka var tjærebredd en rekke ganger og treet var svært tørt. Kirkedørene slo innover, og i åpen stilling stengte de trappene til galleriet. Kirken hadde høyt plasserte vinduer med blyinnfattede glass og utvendig jerngitter. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var et sterkt press mot dørene siden de som nevnt slo innover. De som sto utenfor kirka forsøkte å holde dørene åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig. «Johannes» handler om Johannes Plates modige innsats for å redde mennesker under brannen, men kanskje mest om hva dette gjorde med ham i etterkant, resten av livet hans.

113 mennesker omkom i brannen. 30-40 år etter slukte Glomma hele kirkestedet og kirkegården. Kirka skal ha ligget rett ut i elva bak løvtreet på bildet under:

Ved elvebredden rett inn ved stedet kirka lå er det reist en minnetavle med informasjon og navn på de som omkom. Stedet ligger i gangavstand fra stedet hvor moren min bor. 

Kan hende flere av brannofrene er slekt, hele farsslekta mi er fra Grue.Et av navnene på tavla er Johanne Håkensdatter, 12 1/2 år – en fjern slektning av meg.

Hvem var du, Johanne? Hva drømte du om – hvis du hadde drømmer? Eller hørte ikke drømmer til i livet ditt, som ganske sikkert var mye hardere enn det livet 12-åringer lever i dag. Kanskje du jobbet som tjenestejente, eller budeie. Hadde du vært så heldig at du hadde lært deg å lese og skrive? Jeg lurer på hvordan du så ut. Hadde du det lyse håret og den lyse, nesten bleke huden som mange i farsslekta mi har? Var familien din med i kirka da det brant? Jeg vet litt om deg. Jeg vet at moren din het Anne og var finsk, mens faren din het Haagen/Håken og var norsk, mest sannsynlig. Og jeg vet at du hadde en seks år yngre lillebror som het Christian. Han skulle senere bli min tipptippoldefar. Det er rart å tenke på.

Jeg har lest et eller annet sted at det skal utgis en bok på Aschehoug neste år som omhandler kirkebrannen, og den skal jeg definitivt lese.

Paula Hawkins: «The girl on the train»

… eller «Piken på toget», som bokas norske tittel er. Har nettopp lest ferdig boka i engelskspråklig versjon på Kindlen min, og det gikk unna! Søvnløse netter av uviss grunn er ikke noe problem når man har en slik bok å lese – istedenfor å ligge og kikke irritert opp i taket.

Vi møter Rachel. Hun tar det samme toget hver morgen, og hver dag ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade, så lykkelige og forelsket. Men en dag ser hun plutselig at Jess kysser en annen mann enn Jason. Kort tid etter er Jess på nyhetene, etter å ha forsvunnet – tilsynelatende uten et eneste spor. Til slutt blir Jess funnet drept. Rachel trekkes mot etterforskningen og prøver å bidra med det hun vet for at mordet skal oppklares. Men – hva vet hun egentlig? Hva holder hun på med? Hvor mye kan vi stole på Rachel? Og hva med de andre vi møter i boka, Megan og Anna? Hvem er de og hva står de for – egentlig? Det er mange gamle hemmeligheter her, ting som ikke tåler dagens lys. Noen blackouts etter fylleturer forvirrer også – for å si det mildt.

Dette var en super blanding av krim og psykologisk thriller som jeg likte kjempegodt! Jeg elsker bøker som gir en ekkel undertone av «noe» man liksom ikke kan sette fingeren på. Jeg trodde flere ganger at jeg hadde gjettet hvem morderen var og må innrømme at jeg ble overrasket da løsningen til slutt kom for en dag. Så om du ikke har bestemt deg for sommerlektyre, så anbefaler jeg denne på det varmeste! Gled deg!

Jørn Lier Horst: «Blindgang»

Denne boka var jeg så heldig å få som leseeksemplar fra Gyldendal. Og tusen takk for det! Hovedpersonen i Jørn Lier Horsts bøker, politimannen William Wisting, er nemlig en av mine store favoritter. Ikke det at han skiller seg ut så innmari – han er liksom bare lugn og stødig. Eller kanskje nettopp derfor? Ihvertfall; «Blindgang» er den tiende boka i rekken med den godeste Wisting som hovedperson.

Handlingen er som følger: Drosjesjåføren Jens Hummel forsvant i Larvik etter å ha sluppet av en kunde en januarnatt. Drosjen hans ble også borte. Et halvt år har gått uten spor etter Hummel og drosjen, og mediene har på ny omtalt saken. Etterforskningen, ledet av Wisting, får sterk kritikk. Wistings journalistdatter Line, har på sin side blitt kjent med Sofie, en alenemor som akkurat har flyttet inn i et hus hun har arvet etter bestefaren sin. I kjelleren finner de en kjempestor safe. Safen er låst, og nøkkelen borte. Line blir nysgjerrig på som kan ligge i den gamle safen. Noe spesielt er det jo at Sofies bestefar var den beryktede Frank Mandt, en mann med mange lyssky interesser og gjøremål. Sofie er også nysgjerrig på hva safen kan inneholde, og snart er en låsesmed i gang med å åpne den. Politiet klarte ikke å få noe på Frank Mandt så lenge han levde, så Line mener at hun og Sofie må vise politiet det de finner i den gamle safen. At funnene kan knyttes til Jens Hummels forsvinning kommer som en overraskelse, både på Line og på Wisting selv.

Ikke så mye action i boka, altså. Men jeg likte den kjempegodt. På en måte vet man hva man får og noen ganger er det helt greit synes jeg. Lugn krim er fint!

Jussi Adler-Olsen: «Den grenseløse»

Da var det tid for å lese Jussi Adler-Olsens nyeste bok om Avdeling Q. Dette er den sjette boka i rekken om den noget spesielle politimannen Carl Mørck og de ikke mindre spesielle kollegaene hans, Assad og Rose. Vi ser stadig nye sider og trekk ved de to sistnevnte forresten – og vi vet jo heller ikke helt hvem de er. Da blir det kanskje en bok nummer sju også? Når det er sagt, så håper jeg den eventuelle bok nummer sju blir litt bedre enn «Den grenseløse». Boka starter med at Avdeling Q reise til Bornholm. Der har en politimann tatt livet av seg etter forgjeves å ha forsøkt å få Carl interessert i en 20 år gammel sak om en ung jente som ble påkjørt så kraftig at hun ble slengt høyt opp i et tre, der hun døde. Gjerningspersonen og bilen til vedkommende er aldri noensinne blitt funnet. Parallellt med dette følger vi en historie om en slags sekt som holder til i Sverige, nærmere bestemt på Öland. Forbindelsen mellom de to sakene går opp for oss sånn omtrent midtveis, og etter dette fortsetter de å nærme seg hverandre sakte, men sikkert. Og det er nettopp det som er mitt største problem med boka. Eller utfordring, da. Det går så saaaakte framover! Kanskje boka kunne ha vært vesentlig kortere enn sine ca 550 sider. Og hvorfor har forresten Adler-Olsen blandet inn en historie om Carls fettere og en onkel eller hva det nå var? Litt malplassert synes jeg. Så – om det blir en ny bok, håper jeg den blir bedre og kanskje med litt mindre av det jeg synes var tomt prat. Jeg er jo fortsatt nysgjerrig på hvem Assad og Rose er! Men – smaken er jo som baken.

Thomas Enger: «Våpenskjold»

Så har jeg lest Thomas Engers nyeste bok om journalisten Henning Juul. Dette er den fjerde boka i rekken som handler om Henning, som har satt seg fore å finne den skuldige bak mordbrannen som drepte den lille sønnen hans og ga ham selv stygge skader i ansiktet. Han oppsøker voldelige og farlige miljøer i Oslo for å komme et steg videre i jakten på gjerningsmannen.

Parallelt med dette følger vi Hennings ekskone, Nora Klemetsen. Hun jobber hardt med å legge sønnens død bak seg. Samtidig ønsker hun å gjøre det godt som journalist i Aftenposten. Hun får kanskje litt uventet ganske så frie hender til å følge opp forsvinningen til sin tidligere venninne, Hedda Hellberg. Blir Nora litt for mye frøken detektiv i jakten på Hedda og gravingen rundt Hellbergfamiliens skavanker?

Jeg synes kanskje at dette er den svakeste boka av de fire i serien som har kommet. Ikke for det; den er en lettlest og grei krim. Men det er noe som skurrer litt allikevel, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Uansett vet jeg at jeg må få med meg den femte (og siste?) boka i serien om Henning når den tid kommer. Cliffhangeren til slutt i «Våpenskjold» bidrar til det!

Camilla Läckberg: «Lejontämjaren»

…eller «Løvetemmeren» om du vil. Det er jo det den heter på norsk. Men som så ofte før, har jeg lest en svensk forfatter på originalspråket fordi svenske bøker kan kjøpes billig på adlibris.no.

Vi møter igjen politimannen Patrik Hedström og hans samboer, forfatteren Erica Falck. Patrik etterforsker en sak hvor en ung jente som har vært savnet plutselig dukker opp igjen, bare for å omkomme etter en påkjørsel. Det viser seg etterhvert at hun har vært holdt i fangenskap og blitt grusomt mishandlet, og jakten på gjerningspersonen begynner. Samtidig graver Erica i en familietragedie fra 1970-tallet som også involverer fangenskap og mishandling av barn. Disse sakene vikler seg så inn i hverandre. Og som i de andre bøkene klarer Erica heller ikke denne gangen å la være å blande seg inn i samboerens arbeid.

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig synes om boka. Den er spennende, bevares. En grei krim, men ikke den beste jeg har lest av Läckberg. Som de andre bøkene hun har skrevet leser boka seg nesten av seg selv. Men på en eller annen måte føler jeg at «dette har jeg da lest tidligere..?». Eller kanskje er det bare det at det nok en gang er Fjällbacka og Västkusten som er åstedet?? Så man må vel bare konkludere med at det er greit tidsfordriv å lese denne. Men kanskje kunne det med fordel ha vært kuttet i persongalleriet. Etter min mening er det til tider litt for stort til å ha oversikt over.

Britt Karin Larsen: «Slik treet faller»

Jippi, ny bok av Britt Karin Larsen ledig på biblioteket! Dette er sjette bok i serien om folket på Finnskogen, denne serien som jeg er blitt så innmari glad i. Ikke bare fordi jeg stadig vekk ser finske etternavn jeg har funnet blant mine egne forfedre, men minst like mye fordi Larsen skriver så fantastisk fint.

Nå er fortellingen kommet fram til årene rundt første verdenskrig. Vi treffer barn, barnebarn og oldebarn av de opprinnelige personene. Mange av etterkommerne bor fortsatt på små husmannsplasser på Finnskogen, mens andre har flyttet til Christiania, eller Oslo som byen heter i denne nye romanen. Noen lengter tilbake til Finnskogen, og de jobber hardt for å skaffe seg muligheter til å kjøpe tomt der. Andre har utvandret til Amerika og lengter hjem til skogen de også, men årene går og noen ganger kommer man for sent, eller klarer ikke å skaffe penger til den lange reisen hjem. Boka er fylt med vemod, men også håp. Og så er jo også denne boka så vakkert skrevet at det er enkelte avsnitt jeg bare blir sittende og lese igjen og igjen. Sin vane tro starter Larsen hvert kapittel med et overblikk, før hun liksom zoomer ned på handlingen. Slik som her, siden vi faktisk er inne i mars – den første vårmåneden:

Kan våren være den vanskeligste tida for mange fordi det lyse og lykkelige blir en altfor stor kontrast til egne tanker?

For oss som er bokormer er vel denne her litt spesiell:

Biblioteket er skogens søster, det finnes en ro der, men føler seg beskyttet, hyllene med bøker er som trestammer man går inn bak, i ly for andre blikk, og var det kanskje ikke trær de var, både hyllene og bøkene i dem, en gang for lenge siden?

Her er linker til de andre bøkene i serien:
*«Det vokser et tre i Mostamägg»
*«Himmelbjørnens skog»
*«Som steinen skinner»
*«Før snøen kommer»
*«Det synger i lauvet»

Om du liker historiske romaner, men ikke har lest disse bøkene så anbefaler jeg virkelig denne serien!

Unni Lindell: «Brudekisten»

Jeg har nettopp lånt Unni Lindells siste bok «Brudekisten» på biblioteket og lest den i en fei. Det var et gledelig gjensyn med Lindells hovedperson, politimannen Cato Isaksen. Forlaget skriver følgende om boka:

Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes 25 år senere for å snakke om det som egentlig skjedde med venninnen den gangen. Foreldelsesfristen for drap nærmer seg. Møtet blir farlig; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. En kvinne blir drept, den andre jaget. Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det psykiatriske sykehuset trer sakte frem; noe hviler i skyggen av noe annet. Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.

Jeg likte boka godt, ellers hadde jeg nok ikke lest den ut så fort. Og jeg skal ikke røpe mer av handlingen eller løsningen her. Men jeg må innrømme at jeg ikke gjettet gjerningspersonen før ganske sent. Det eneste jeg har å sette fingeren på, er at det er et litt for stort persongalleri. Innimellom er det nesten vanskelig å holde oversikt. Men ellers: Les!

Tre bøker av Eirik Wekre

I det siste har jeg lest tre bøker av Eirik Wekre, som jeg – i det som kanskje begynner å bli kjent stil – ikke har skrevet så mye som en bokstav om. Mitt nyttårforsett bør kanskje være å fåorden på bloggen min.

Ved tolvslaget på nyttårsaften går strømmen over hele Oslo. Mobiltelefonene virker ikke. Folk får ikke tak i hverandre, ingen får tak i taxi hjem. Midt i alt kaoset gjør sikkerhetssjefen i Norges Bank noen oppsiktsvekkende tastetrykk. Deretter forsvinner han sporløst. Det samme gjør to tredjedeler av hele det norske oljefondet. Nasjonen står overfor sin største krise siden andre verdenskrig. Når dette kommer ut vil børsen rase og verdensøkonomien komme i ulage. Politiets sikkerhetstjeneste og den militære etterretningen må handle raskt, og så få som mulig må vite hva som har skjedd. Ingen aner hvem som står bak. Hege Tønnesen i PST står overfor en stor oppgave: Hun slåss ikke bare mot en uidentifisert ytre fiende, men også med intriger i egne rekker.

En bølge av tragiske familiedrap ryster Norge, og politiets ressurser er sprengt. Hege Tønnesen får ansvaret for etterforskningen av en ny tragedie: I Rendalen er mor og datter brutalt henrettet og huset de bodde i nedbrent. Den mistenkte familiefaren er spesialsoldat i Hærens Jegerkommando, og han er sporløst forsvunnet. I den intense jakten på den mistenkte forstår Hege at hun blir sabotert, og at det dreier seg om en sak i en helt annen størrelsesorden. Innsikten skal bringe henne til Svalbard, og en voldsom og iskald kamp på liv og død.

Det norske etterretningsskipet «Marjata» forsvinner sporløst i dypet i Arktis. Tidspunktet er høyst mistenkelig. For samtidig forhandler man om deling av den rike havbunnen i isødet. Har det noe med den påståtte russiske spionen høyt oppe i norsk embetsverk å gjøre? For Hege Tønnesen tar historien denne boka handler om en personlig vending, da broren dør av akutt radioaktiv stråling.

Bøkene stod i bokhylla – jeg lurer på om det kan være bøker mannen min har kjøpt med seg hjem fra en jobbreise eller noe slikt. Jeg likte dem ihvertfall veldig godt, og fikk sans for hovedpersonen Hege Tønnesen. Fint da, at Wekre har skrevet flere bøker som jeg har til gode å lese!

Marte Michelet: «Den største forbrytelsen»

Dere som har fulgt bloggen min en stund vet sikkert at ved siden av krim, så er historie noe jeg leser en del av. Så lenge jeg kan huske har andre verdenskrig interessert meg. Derfor var det et must for meg å lese Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen», som handler om «ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust», som det heter i undertittelen. Heldigvis gikk det raskt å få låne den på biblioteket – egentlig burde det strengt tatt vært mange måneders ventetid på å få låne denne her. Rett og slett fordi boka bør leses av mange!

I boka møter vi ekteparet Sara og Benzel Braude, som utvandrer fra Litauen på begynnelsen av 1900-tallet. De slår seg ned i Oslo hvor de etterhvert får fire barn: Charles som blir bokser, Harry som ønsker å bli skuespiller, Helene som gifter seg med en etterlyst tysk antifascist, og Isak som blir kommunist og motstandsmann. Vi leser hvordan nettet sakte snører seg sammen rundt de jødiske familiene; hvordan de ved hjelp fra norsk politi blir kartlagt, at de får stemplet en rød J i passene sine, hvordan de blir fratatt inntekt og jobb. Til tross for at de er godt integrerte i det norske samfunnet, er den største forbrytelsen nettopp det at de er jødiske. Av familien Braude overelever bare Charles, dette fordi han er gift med en norsk såkalt «arisk» kvinne, og Helene, som flykter til Sverige med mannen sin rett etter okkupasjonen. De øvrige fire i familien blir sendt til Auschwitz, deportert med skipet «Donau» 26. november 1942.

Fra før har jeg lest om Milorg og motstandsbevegelsen, jeg har hørt farmoren min fortelle hvordan de lyttet til hemmelig radio på loftet hjemme og plutselig hørte tunge støvleskritt i trappa. Deporteringen av norske jøder og hvordan dette foregikk, derimot, har jeg lest heller lite om. Michelet har beskrevet spesielt personene så levende, og derfor synes jeg ikke at dette er en tørr sakprosabok. Vi blir kjent med jødisk hverdagsliv i Oslo – noe ihvertfall ikke jeg kunne noe om fra før. Det gjør rett og slett noe med en å lese denne boka, den treffer en liksom midt i hjertet. Kanskje nettopp fordi menneskene er så levende beskrevet. Etterhvert har jeg lest ganske mye forskjellig om andre verdenskrig, men jeg kan ikke huske noen bok som har truffet meg såpass sterkt som denne.

Lars Kepler: «Stalker»

Heldige meg som har gode kollegaer å låne bøker av! Denne gangen er det Hilde som har vært så snill å låne meg «Stalker» av Lars Kepler – som forøvrig er et pseudonym for det svenske forfatterekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril. Jeg har lest alle de fire foregående bøkene de har skrevet. Det har vært spennende saker, for å si det pent. «Stalker» inngår fint i rekken, for å si det sånn.

Plottet er som følger: En særdeles voldsfiksert seriemorder er løs i Stockholm og omegn. Vedkommende filmer sine kvinnelige ofre – gjerne i mørket, ute fra kvinnens hage og inn gjennom vinduene. Bare tanken er nok til at man trekker for gardinene når man leser boka. Deretter legger gjerningsmannen filmene ut på YouTube. Kan politiet klare å rekke fram, så de får avverget det neste drapet? Hvem er morderen? Kan det være den narkomane presten Rocky Kyrklund – for ni år siden ble han dømt til psykiatrisk behandling etter et brutalt mord. Eller, er gjerningsmannen Jurek Walter – psykopaten kjent fra de foregående Kepler-thrillerne – eller kan Walter være død nå? Og hvor i all verden er den finsksvenske politihelten Joona Linna blitt av? Er han også død, slik alle tror han er?

Dette var heseblesende spennende, slik jeg håpet på. Å få gåsehud når man leser en krimbok er et godt tegn på at boka er slik jeg vil en krim skal være. Boka fyrer ikke så rent lite oppunder ubehaget man kan føle når man tenker tanken «er det noen der ute i mørket som følger med på det jeg gjør akkurat nå..?». Noen som kanskje ikke vil deg noe særlig godt… Hadde jeg sittet alene på en mørk hytte i svarte skogen og lest denne hadde jeg neppe våget å sove om natten. Glimrende krim! Mer sånn!

Her er lenker til de andre bøkene av Lars Kepler:
«Hypnotisøren»
«Paganinikontrakten»
«Ildvitnet»
«Sandmannen»

Gillian Flynn: «Flink pike»

Denne boka, med engelsk tittel «Gone Girl» er det også en stund siden jeg leste, men en så spennende bok glemmer man ikke så lett. Nick og Amy har vært gift i fem år. De lever et stille og rolig liv i en søvnig småby i Missouri. Men på selve bryllupsdagen forsvinner søte, flinke, uskyldige Amy sporløst. Når politiet undersøker Nicks PC, finner de spor av suspekte søk, og venner av Amy forteller at hun den siste tiden var redd for ektemannen og holdt flere ting hemmelig for ham. Nick bedyrer at han er uskyldig. I parets villa er det tydelig spor etter en kamp på liv og død. Som så ofte i slike saker, faller politiets mistanke temmelig raskt på ektemannen. Nick fortsetter å insistere på at han er uskyldig, og han gjør alt for å få etterforskerne inn på rett spor. Men – er det ikke noe rart med smilet hans? Og hva med den forhøyede livsforsikringen? Og hvem andre enn han kan egentlig ha vasket bort alt blodet på kjøkkengulvet?

I bokbloggverdenen har det vært delte meninger om boka, og det er jo det som er poenget med bøker – smaken er som baken! Jeg likte boka godt, og spesielt hvordan det psykologiske spillet er skildret. Det er ikke lett å si hvem som er mest skrudd og hvem man skal «holde med».

På Kindlen har jeg en bok til av Gillian Flynn, nemlig «Dark Places». Den har jeg hørt skal være like bra.

Jørgen Brekke: «Menneskets natur»

Denne boka er det en god stund siden jeg leste. Imidlertid har jeg et lite håp om å kunne komme ajour med bokbloggingen i løpet av førjulstiden, så da får man vel ta seg selv i nakken og skrive, da. Ihvertfall: «Menneskets natur» er Jørgen Brekkes tredje roman om politimannen Odd Singsaker. Singsaker befinner seg i et hus på Hitra når vi treffer ham denne gangen. Det ligger et lik på gulvet ved siden av ham. Singsaker retter en hagle mot en person i en utbrent sofa. Det har åpenbart skjedd mye siden kona Felicia Stone reiste fra Singsaker og bare forsvant. Imidlertid dukker hun opp igjen i Oslo, og hun får trøbbel underveis i leiebil på vei til Trondheim.

Vi treffer også andre personer underveis – dramatiske ting skjer. I Oslo dreper en mann en eldre innvandrer for penger. Han jakter på sin kone og datter, som han planlegger å ta med seg utenlands. I Trondheim får to studenter en torpedo og to andre brutale fyrer på nakken etter å ha stjålet kokain på en fest. Alle disse historiene flettes på et vis sammen, og Odd Singsaker havner i sentrum for dem alle selv om han er sykemeldt etter bataljene i forrige bok «Drømmeløs». Hans historie blir fortalt i etterkant, mest i form av forhør av politiets interne etterforskere. De tre hovedtrådene i historien møtes bokstavelig talt i et smell ute på Hitra. En helt ok krimbok, synes jeg å huske at jeg tenkte da jeg var ferdig med å lese den i sommer en eller annen gang.

Her er lenker til de to første bøkene Jørgen Brekke har skrevet om Odd Singsaker:

«Nådens omkrets»
«Drømmeløs»

Jan-Erik Fjell: «Rovdyret»

Endelig var den nye boka om den breiale politimannen Anton Brekke ledig på biblioteket! Dette er Jan-Erik Fjells fjerde Brekke-bok. Oscar Fiva sitter fengslet på åttende året for drapet på sin venn Henrik Zahl. Imidlertid har Fiva alltid hevdet sin uskyld, og liket av Zahl ble aldri funnet. Når Zahl plutselig dukker opp igjen, er etterforskningsskandalen et faktum – obduksjonen viser nemlig at han er blitt myrdet ganske nylig. Anton Brekke beordres til å etterforske saken. En fransk leiemorder ankommer Norge omtrent samtidig, på oppdrag for en død mann. Anton kjemper mot større krefter enn han aner, mens et nytt drap planlegges.

Denne boka likte jeg veldig godt! Fjell skriver et enkelt og lettlest språk, noe som passer meg bra. Det er også fint å finne Anton som en mer seriøs og fokusert politimann enn jeg oppfatter ham i de andre bøkene, og uten masse fiksfakserier og skriverier om en krimhelts personlige demoner slik man ofte treffer på. Her er han mest opptatt av å gjøre en skikkelig jobb. Punktum. Og siden han er en krimhelt, så gjør han jo nettopp det også, da. Ordene «kokain» og «vennskap» er gjengangere i boka. Vi følger Oscar Fiva og Henrik Zahl fra barneskolen og framover, og ser hvordan forholdet dem imellom utvikles, og kanskje gir det en forklaring på hvorfor ting ble som de ble.

Uansett: En spennende bok jeg anbefaler på det varmeste!

Her er lenker til de andre bøkene om Anton Brekke:
«Tysteren»
«Skyggerom»
«Hevneren»