Category Archives: Bokomtaler

Liza Marklund: «Jernblod»

wpid-img_20150927_142055.jpg Så har jeg lest ferdig Liza Marklunds siste bok om journalisten Annika Bengtzon. Annika, som jeg innimellom har vært bare passe begeistret for, viser seg fra en litt annen side i denne boka. Adlibris skriver:

Annika Bengtzons søster, Birgitta, har forsvunnet. Det siste livstegnet er en sms: «Annika, hjelp meg!» Samtidig ser papirutgaven av Kvällspressen ut til å gå i graven. Med mindre et mirakel skjer, kommer sjefredaktør Anders Schyman til å gå inn i historien som mannen som la ned den svenske journalistikken. En profilert rettssak om et bestialsk mord på en uteligger pågår mens dagene går og Birgitta forblir savnet. Forsvinningen konfronterer Annika atter en gang med hennes kompliserte fortid.

Selve krimplottet er ikke så interessant, egentlig – etter min mening. Mer interessant er det at Annika viser seg fra en mye mer sårbar side. Hun har begynt i terapi for sin panikkangst, og de delene av boka er kjempebra skrevet. Og, må jeg tilføye forsiktig, lette å kjenne igjen.  Kanskje er det riktig å avslutte serien om Annika nå. Vi forlater henne i det hun virker lykkelig og tilfreds med livet sitt. På vei oppover. Jeg koste meg da jeg leste, i hvert fall.

Tusen takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg boka!

Reklamer

Jan-Philipp Sendker: «Kunsten å være den man er»

wpid-img_20150813_122521.jpg Tidligere har jeg blogget om og lovprist Jan-Philipp Sendkers «Kunsten å høre hjerteslag». En fantastisk bok som jeg koste meg veldig med! Jeg har også lest den andre boka hans, nemlig «Kunsten å være den man er».

Vi treffer igjen newyorkeren og advokaten Julia, som vi møtte i den første boka. Den andre boka begynner med at hun helt uten forvarsel får et kraftig sammenbrudd mens hun er på jobb. Hverdagen hennes består av jobb, jobb og atter jobb, og midt i alt dette har hun til og med begynt å høre en kvinnestemme i hodet. Samme dag som hun bryter sammen, har hun fått et brev fra den burmesiske halvbroren sin, U Ba, som hun ikke har sett siden de møttes ti år tidligere. Via noen tilfeldigheter fører disse to hendelsene til at hun drar tilbake, for å treffe U Ba, som har blitt syk, og for å finne svar på de tingene som plager henne og for å finne ro. U Ba tar imot henne med åpne armer, og Julia blir slått av godheten hans og harmonien i det enkle livet han fører. Også i denne boka er det en historie i historien. Den handler Nu Nu, hvis stemme har inntatt Julias hode. Hun hadde to sønner, men kjærlighet bare til den ene. Den historien gjør inntrykk, men det blir litt merkelig når Julia og U Ba etterhvert oppsøker et kloster hvor den ene sønnen bor. At han og Julia får varme følelser for hverandre blir litt malplassert for meg.

Så; alt i alt – en helt OK bok, men jeg likte nok den første bedre. Denne her ble kanskje litt for svulstig på slutten etter min smak.

Helen Rappaport: «The Romanov Sisters»

last nedDe av dere lesere som har fulgt meg en stund, vet at jeg er historieinteressert. Jeg har lest mye forskjellig innen temaet. Denne gangen har jeg vendt nesa østover, og til Russlands siste tsar. Det høres sikkert passe sært og nerdete ut for mange. Men uansett… Boka ble lastet ned til Kindlen.

Russlands siste tsar, Nikolai 2., og hans tsarina, Alexandra, måtte ha en sønn for å bringe monarkiet videre. Døtre hadde ikke arverett dersom ikke alle mannlige slektninger var utdødd. Men skjebnen ville det slik at det ble født fire døtre på rekke og rad før arvingen, tsarevitsj Alexei , ble født. Og enda et pek fra skjebnen; han ble født som bløder, en sykdom han arvet via sin mor tsarinaen. Boka handler – som tittelen sier – mest om de fire søstrene og storfyrstinnene Olga, Tatiana, Maria og Anastasia, som vokste opp overbeskyttet i en verden der de, slik jeg ser det, ikke hadde anelse om hva som befant seg utenfor palassene. I tillegg var deres foreldre, spesielt deres mor, så opptatt av at verden ikke måtte vite om sønnens sykdom at det overskygget det meste annet. Vi følger søstrene til de som kjent blir henrettet i Jekaterinburg sammen med sine foreldre og sin lillebror. Det er kanskje ikke disse fire søstrene som er blitt mest skrevet om, så jeg synes boka ga et fascinerende innblikk i hvordan de levde. Og Helen Rappaport gir egentlig levende beskrivelser av dem, slik at vi virkelig får inntrykk av hvordan de var som personer også. Interessant lesing!

JoJo Moyes: «Et helt halvt år»

wpid-img_20150809_193208.jpgOmsider har jeg også lest bestselgeren «Et helt halvt år». Bedre sent enn aldri, ikke sant? Dere vet sikkert at den handler om Lou Clark, som blir arbeidsledig og tar en jobb som Will Traynors personlige assistent. Billedskjønne Will, som er lam og sitter i rullestol etter en ulykke. Som må ha hjelpe til alt. Som tidligere var en meget suksessrik mann. Som bor i en leilighet hjemme hos foreldrene sine og aller helst bare vil dø. Lou får i oppgave å muntre ham opp, kanskje han kan se et lys i tilværelsen sin? Hun får et halvt år på seg. Egentlig handler jo boka om aktiv dødshjelp, et tema som er oppe i media regelmessig. Så – hva synes jeg?

Etisk er det et vanskelig tema. Selvfølgelig er det det. Jeg har vært i nok situasjoner på jobb der jeg kan trekke visse paralleller. Og jeg banner vel i kjerka når jeg fortsetter med å si at jeg synes det blir litt…lettvint behandlet i boka. På en eller annen merkelig måte blir det hele så vagt. Og hvorfor i alle dager må Lou forelske seg i Will?? En slik klisje hadde ikke behøvd å være med i en bok med et så alvorlig tema. Er hun ikke pleieren hans, assistenten hans? Hører det ikke da med å være profesjonell på jobb? Så, jeg hører vel til mindretallet som ikke likte boka. Som egentlig fikk alle mine fordommer om den bekreftet da jeg leste den. Men boka var lettlest, det var den. Absolutt.

Sånn. Nok surt oppgulp for i dag. Smaken er som baken.

Jan-Philipp Sendker: «Kunsten å høre hjerteslag»

9788202424961_product_fullDenne boka fikk jeg anbefalt av Berit S. på jobben, som nærmest lovpriste den. Jeg ble veldig nysgjerrig. Så da jeg kom over den på et boksalg sammen med oppfølgeren tenkte jeg «hvorfor ikke?» og kjøpte begge to. Heldigvis! For dette er noe av det nydeligste jeg har lest på lenge, lenge.

Advokaten Tin Win forsvinner plutselig fra New York uten varsel og uten at familien får vite grunnen. Etter flere år i uvisse bestemmer datteren Julia seg for å dra til farens hjemland, Burma, for å lete etter svar. I en liten fjellandsby får hun høre om oppveksten til faren. Fortelleren er en mann, U Ba, og han forteller en historie som strekker seg fra Tin Wins oppvekst og fram til Julias levedager. Sentralt i U Bas fortelling står en funksjonshemmet kvinne, Mi Mi. Fortellingen gjør både Julia og oss lesere i stand til å forstå Tin Win bedre.

Temaet kjærlighet er sentralt. Hvordan leve med savnet etter en som bare blir borte, uten spor? Hvordan leve med fraværet, lengselen etter den som ikke er der lenger? Og i disse utseendefokuserte tider handler boka også om det å bruke andre sanser enn synet til å finne skjønnhet, sanse det. Å åpne seg for å bruke andre sanser enn bare synet vil gjøre oss i stand til nettopp kunsten å høre hjerteslag. Det er nesten så man kan kjenne duften av sommerregn fra boksidene, så fint er det skrevet. Gleder meg til å lese oppfølgeren «Kunsten å være den man er», som står og venter i bokhylla.

Arnaldur Indridason: «Skuggasund»

2399635 Jeg har tidligere lest mange bøker av islandske Arnaldur Indridason – se bloggbiblioteket i høyremargen her på bloggen! Nå er han tilbake med en ny krim – uten den litt depressive og mutte politimannen Erlendur Sveinsson i hovedrollen. Nå har Indridason skapt et nytt persongalleri. Forlaget skriver på baksiden av boka:

En bekymret mann kontakter politiet, en nabo i området har ikke vist seg på lenge. Politiet bryter seg inn i leiligheten og finner ham død i senga. Sannsynligvis kvalt med en pute.På skrivebordet ligger det gamle avisutklipp. De handler om en ung kvinne som ble kvalt i 1944 og dumpet på baksiden av nasjonalteatret i Reykjavik. Kan det være en sammenheng mellom disse to dødsfallene selv om det er seksti år mellom dem?

Den pensjonerte politimannen Konrad blir interessert i saken, og han starter på frilansbasis sin egen etterforskning rundt skjebnen til den gamle mannen som blir funnet død i senga si. Det viser seg etterhvert at det mannen etterforsket nettopp drapet på den unge kvinnen i 1944. Hva er sammenhengen her? Er det i det hele tatt noen sammenheng? Så beveger boka seg mellom nåtid og fortid. Mye dreier seg om krigsårenes Reykjavik, som var okkupert av britiske og amerikanske tropper. Befolkningen i byen ble mye større nærmest over natten, og det bød på mange utfordringer som Indridason belyser. Og så handler det vel også mye om det å leve med fortiden og å ønske å holde gjerninger skjult for omverdenen. Nok en bok fra Indridason uten action – men helt greit. Likte boka godt, jeg!

Åsta Holth: «Johannes»

last ned Denne boka ble funnet i huset etter min fars gamle onkel. Jeg har lest i den litt sånn til og fra, men det er først nå jeg har lest den «skikkelig». Fra tidligere har jeg omtalt «Finnskogtrilogien» som også er skrevet av Åsta Holth.

En gammel spådom sa at da sprekken i grunnmuren på Grue kirke ved Skulstad var så stor at du kunne legge ei salmebok inni, ville kirken gå under. Alle trodde Glomma ville grave seg innunder slik at muren gled ut og kirken raste i elva. Pinsedagen 26. mai 1822 brant Grue kirke ned til grunnen på én time. Det var en varm og klar forsommerdag, og kirken var fylt til trengsel – flere hundre mennesker ville få med seg gudstjenesten og prekenen til prest Hesselberg. En av de som var tilstede, var Johannes Plate. Kona hans, finske Mari, var stri og ville ikke gå til gudstjeneste denne pinsedagen. Hun ville heller gå til Grue Finnskog og få med seg gudstjenesten der, neste dag. Kanskje det reddet livet hennes.

Presten hadde begynt prekenen sin da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirka overtent. Det brant raskt. Kirka var tjærebredd en rekke ganger og treet var svært tørt. Kirkedørene slo innover, og i åpen stilling stengte de trappene til galleriet. Kirken hadde høyt plasserte vinduer med blyinnfattede glass og utvendig jerngitter. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var et sterkt press mot dørene siden de som nevnt slo innover. De som sto utenfor kirka forsøkte å holde dørene åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig. «Johannes» handler om Johannes Plates modige innsats for å redde mennesker under brannen, men kanskje mest om hva dette gjorde med ham i etterkant, resten av livet hans.

113 mennesker omkom i brannen. 30-40 år etter slukte Glomma hele kirkestedet og kirkegården. Kirka skal ha ligget rett ut i elva bak løvtreet på bildet under:20150715_113536

Ved elvebredden rett inn ved stedet kirka lå er det reist en minnetavle med informasjon og navn på de som omkom. Stedet ligger i gangavstand fra stedet hvor moren min bor. 20150716_182604

Kan hende flere av brannofrene er slekt, hele farsslekta mi er fra Grue.Et av navnene på tavla er Johanne Håkensdatter, 12 1/2 år – en fjern slektning av meg.

20150716_181647

Hvem var du, Johanne? Hva drømte du om – hvis du hadde drømmer? Eller hørte ikke drømmer til i livet ditt, som ganske sikkert var mye hardere enn det livet 12-åringer lever i dag. Kanskje du jobbet som tjenestejente, eller budeie. Hadde du vært så heldig at du hadde lært deg å lese og skrive? Jeg lurer på hvordan du så ut. Hadde du det lyse håret og den lyse, nesten bleke huden som mange i farsslekta mi har? Var familien din med i kirka da det brant? Jeg vet litt om deg. Jeg vet at moren din het Anne og var finsk, mens faren din het Haagen/Håken og var norsk, mest sannsynlig. Og jeg vet at du hadde en seks år yngre lillebror som het Christian. Han skulle senere bli min tipptippoldefar. Det er rart å tenke på.

Jeg har lest et eller annet sted at det skal utgis en bok på Aschehoug neste år som omhandler kirkebrannen, og den skal jeg definitivt lese.