Category Archives: Blogg for Gyldendal

Henning Mankell: «Hånden»

uten navn Etter «Den urolige mannen» hadde jeg vel ikke trodd at det skulle dukke opp ytterligere en bok om godeste Kurt Wallander. Men den gang ei. «Hånden» er en bok som kronologisk sett bør leses før «Den urolige mannen», og den er en liten og tynn bok som vel kan betegnes som en kort roman eller en litt lang novelle.

I boka er Wallander bestemt på å flytte ut fra leiligheten i Mariagatan i Ystad og å kjøpe seg et hus på landet. Via kollegaen Martinsson får han vite om et gammelt hus som skal selges, og han velger å ta en titt. Der snubler han bokstavelig talt over en kriminalsak. Riven han tror han snubler i, viser seg ikke å være en rive, men skjelettet av en hånd som stikker opp fra jorda. Det viser seg at liket har vært begravet der i flere tiår, og etterhvert finner etterforskerne nok et nedgravd lik i samme hage. Men hvem er det som er nedgravd der? Ingen er savnet som kan passe med funnene som er gjort. Wallander og kollegaene må gå langt tilbake i tid for å løse mysteriet.

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig synes om boka. Men det var et svært gledelig gjensyn med Kurt Wallander, som er en av mine favoritter! Å lese bøkene om ham var vel egentlig det som gjorde at jeg ble ordentlig bitt av krimbasillen en gang for ganske mange år siden. Denne boka her når etter min mening ikke opp sånn rent handlingsmessig i forhold til for eksempel «Et skritt etter» som vel er en av mine desiderte favoritter i serien. Det kan godt hende det er bokas omfang som har skylden i det, hva vet jeg. Takk til Gyldendal Norsk Forlag som sendte meg boka!

Advertisements

Jørn Lier Horst: «Hulemannen»

8205455570 Jeg var så heldig å få et leseeksemplar av Jørn Lier Horsts nyeste bok, «Hulemannen», fra Gyldendal Norsk Forlag. Jeg har skrevet nesten til det kjedsommelige her i bloggen at Lier Horsts lugne, ikke-lett-å-vippe-av-pinnen hoevperson, politimannen William Wisting, er en av mine favoritter . Det endrer seg ikke etter denne boka, akkurat.

I et hus i Wistings egen gate blir en mann funnet død. Det viser seg etterhvert at han har sittet død foran TV-skjermen i fire måneder uten at noen har reagert. Det er ingen mistanke om noe kriminelt. Mannen har ingen nære pårørende. Heller ikke naboene har bekymret seg eller lurt på hvor mannen har blitt av. Dette vekker Wistings datter, journalisten Lines nysgjerrighet. Hvordan kan et menneske bli ensomt? Line ønsker å skrive om dette, og hun flytter midlertidig hjem til faren sin for å jobbe med research til reportasjen.

Nesten samtidig finner Wisting og kollegaene et nytt lik på et hogstfelt i nærheten. Også denne mannen har ligget død lenge. Av den grunn er det vanskelig å identifisere ham, men i lommen hans finner man en lapp. Det viser seg at lappen har fingeravtrykkene til en amerikansk seriemorder som er etterlyst av FBI. Er det seriemorderen som er funnet død i Vestfold, eller er han nå aktiv i Norge? Wisting og resten av etterforskerne får hjelp fra både svensk og amerikansk politi for å finne ut av dette. Og – er disse to dødsfallene knyttet sammen på noe vis? Line begynner å lure. Vanligvis kan faren fortelle henne noe, men nå er han helt tyst om saken.

Som nevnt så vidt ovenfor – jeg ble ikke akkurat skuffet etter å ha lest denne boka. Den er til tider veldig spennende, og bøkene om Wisting blir jo bare bedre og bedre! Det er ikke noen heseblesende actionbok, og det gjør ingenting for min del. Traust og lugn krim kan være bra det og. Synes forøvrig at kombinasjonen politiarbeid og journalistikk funker veldig bra. Anbefales!