Liza Marklund: «Jernblod»

Så har jeg lest ferdig Liza Marklunds siste bok om journalisten Annika Bengtzon. Annika, som jeg innimellom har vært bare passe begeistret for, viser seg fra en litt annen side i denne boka. Adlibris skriver:

Annika Bengtzons søster, Birgitta, har forsvunnet. Det siste livstegnet er en sms: «Annika, hjelp meg!» Samtidig ser papirutgaven av Kvällspressen ut til å gå i graven. Med mindre et mirakel skjer, kommer sjefredaktør Anders Schyman til å gå inn i historien som mannen som la ned den svenske journalistikken. En profilert rettssak om et bestialsk mord på en uteligger pågår mens dagene går og Birgitta forblir savnet. Forsvinningen konfronterer Annika atter en gang med hennes kompliserte fortid.

Selve krimplottet er ikke så interessant, egentlig – etter min mening. Mer interessant er det at Annika viser seg fra en mye mer sårbar side. Hun har begynt i terapi for sin panikkangst, og de delene av boka er kjempebra skrevet. Og, må jeg tilføye forsiktig, lette å kjenne igjen.  Kanskje er det riktig å avslutte serien om Annika nå. Vi forlater henne i det hun virker lykkelig og tilfreds med livet sitt. På vei oppover. Jeg koste meg da jeg leste, i hvert fall.

Tusen takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg boka!

Arnaldur Indridason: «Skuggasund»

Jeg har tidligere lest mange bøker av islandske Arnaldur Indridason – se bloggbiblioteket i høyremargen her på bloggen! Nå er han tilbake med en ny krim – uten den litt depressive og mutte politimannen Erlendur Sveinsson i hovedrollen. Nå har Indridason skapt et nytt persongalleri. Forlaget skriver på baksiden av boka:

En bekymret mann kontakter politiet, en nabo i området har ikke vist seg på lenge. Politiet bryter seg inn i leiligheten og finner ham død i senga. Sannsynligvis kvalt med en pute.På skrivebordet ligger det gamle avisutklipp. De handler om en ung kvinne som ble kvalt i 1944 og dumpet på baksiden av nasjonalteatret i Reykjavik. Kan det være en sammenheng mellom disse to dødsfallene selv om det er seksti år mellom dem?

Den pensjonerte politimannen Konrad blir interessert i saken, og han starter på frilansbasis sin egen etterforskning rundt skjebnen til den gamle mannen som blir funnet død i senga si. Det viser seg etterhvert at det mannen etterforsket nettopp drapet på den unge kvinnen i 1944. Hva er sammenhengen her? Er det i det hele tatt noen sammenheng? Så beveger boka seg mellom nåtid og fortid. Mye dreier seg om krigsårenes Reykjavik, som var okkupert av britiske og amerikanske tropper. Befolkningen i byen ble mye større nærmest over natten, og det bød på mange utfordringer som Indridason belyser. Og så handler det vel også mye om det å leve med fortiden og å ønske å holde gjerninger skjult for omverdenen. Nok en bok fra Indridason uten action – men helt greit. Likte boka godt, jeg!

Paula Hawkins: «The girl on the train»

… eller «Piken på toget», som bokas norske tittel er. Har nettopp lest ferdig boka i engelskspråklig versjon på Kindlen min, og det gikk unna! Søvnløse netter av uviss grunn er ikke noe problem når man har en slik bok å lese – istedenfor å ligge og kikke irritert opp i taket.

Vi møter Rachel. Hun tar det samme toget hver morgen, og hver dag ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade, så lykkelige og forelsket. Men en dag ser hun plutselig at Jess kysser en annen mann enn Jason. Kort tid etter er Jess på nyhetene, etter å ha forsvunnet – tilsynelatende uten et eneste spor. Til slutt blir Jess funnet drept. Rachel trekkes mot etterforskningen og prøver å bidra med det hun vet for at mordet skal oppklares. Men – hva vet hun egentlig? Hva holder hun på med? Hvor mye kan vi stole på Rachel? Og hva med de andre vi møter i boka, Megan og Anna? Hvem er de og hva står de for – egentlig? Det er mange gamle hemmeligheter her, ting som ikke tåler dagens lys. Noen blackouts etter fylleturer forvirrer også – for å si det mildt.

Dette var en super blanding av krim og psykologisk thriller som jeg likte kjempegodt! Jeg elsker bøker som gir en ekkel undertone av «noe» man liksom ikke kan sette fingeren på. Jeg trodde flere ganger at jeg hadde gjettet hvem morderen var og må innrømme at jeg ble overrasket da løsningen til slutt kom for en dag. Så om du ikke har bestemt deg for sommerlektyre, så anbefaler jeg denne på det varmeste! Gled deg!

Jørn Lier Horst: «Blindgang»

Denne boka var jeg så heldig å få som leseeksemplar fra Gyldendal. Og tusen takk for det! Hovedpersonen i Jørn Lier Horsts bøker, politimannen William Wisting, er nemlig en av mine store favoritter. Ikke det at han skiller seg ut så innmari – han er liksom bare lugn og stødig. Eller kanskje nettopp derfor? Ihvertfall; «Blindgang» er den tiende boka i rekken med den godeste Wisting som hovedperson.

Handlingen er som følger: Drosjesjåføren Jens Hummel forsvant i Larvik etter å ha sluppet av en kunde en januarnatt. Drosjen hans ble også borte. Et halvt år har gått uten spor etter Hummel og drosjen, og mediene har på ny omtalt saken. Etterforskningen, ledet av Wisting, får sterk kritikk. Wistings journalistdatter Line, har på sin side blitt kjent med Sofie, en alenemor som akkurat har flyttet inn i et hus hun har arvet etter bestefaren sin. I kjelleren finner de en kjempestor safe. Safen er låst, og nøkkelen borte. Line blir nysgjerrig på som kan ligge i den gamle safen. Noe spesielt er det jo at Sofies bestefar var den beryktede Frank Mandt, en mann med mange lyssky interesser og gjøremål. Sofie er også nysgjerrig på hva safen kan inneholde, og snart er en låsesmed i gang med å åpne den. Politiet klarte ikke å få noe på Frank Mandt så lenge han levde, så Line mener at hun og Sofie må vise politiet det de finner i den gamle safen. At funnene kan knyttes til Jens Hummels forsvinning kommer som en overraskelse, både på Line og på Wisting selv.

Ikke så mye action i boka, altså. Men jeg likte den kjempegodt. På en måte vet man hva man får og noen ganger er det helt greit synes jeg. Lugn krim er fint!

Jussi Adler-Olsen: «Den grenseløse»

Da var det tid for å lese Jussi Adler-Olsens nyeste bok om Avdeling Q. Dette er den sjette boka i rekken om den noget spesielle politimannen Carl Mørck og de ikke mindre spesielle kollegaene hans, Assad og Rose. Vi ser stadig nye sider og trekk ved de to sistnevnte forresten – og vi vet jo heller ikke helt hvem de er. Da blir det kanskje en bok nummer sju også? Når det er sagt, så håper jeg den eventuelle bok nummer sju blir litt bedre enn «Den grenseløse». Boka starter med at Avdeling Q reise til Bornholm. Der har en politimann tatt livet av seg etter forgjeves å ha forsøkt å få Carl interessert i en 20 år gammel sak om en ung jente som ble påkjørt så kraftig at hun ble slengt høyt opp i et tre, der hun døde. Gjerningspersonen og bilen til vedkommende er aldri noensinne blitt funnet. Parallellt med dette følger vi en historie om en slags sekt som holder til i Sverige, nærmere bestemt på Öland. Forbindelsen mellom de to sakene går opp for oss sånn omtrent midtveis, og etter dette fortsetter de å nærme seg hverandre sakte, men sikkert. Og det er nettopp det som er mitt største problem med boka. Eller utfordring, da. Det går så saaaakte framover! Kanskje boka kunne ha vært vesentlig kortere enn sine ca 550 sider. Og hvorfor har forresten Adler-Olsen blandet inn en historie om Carls fettere og en onkel eller hva det nå var? Litt malplassert synes jeg. Så – om det blir en ny bok, håper jeg den blir bedre og kanskje med litt mindre av det jeg synes var tomt prat. Jeg er jo fortsatt nysgjerrig på hvem Assad og Rose er! Men – smaken er jo som baken.

Thomas Enger: «Våpenskjold»

Så har jeg lest Thomas Engers nyeste bok om journalisten Henning Juul. Dette er den fjerde boka i rekken som handler om Henning, som har satt seg fore å finne den skuldige bak mordbrannen som drepte den lille sønnen hans og ga ham selv stygge skader i ansiktet. Han oppsøker voldelige og farlige miljøer i Oslo for å komme et steg videre i jakten på gjerningsmannen.

Parallelt med dette følger vi Hennings ekskone, Nora Klemetsen. Hun jobber hardt med å legge sønnens død bak seg. Samtidig ønsker hun å gjøre det godt som journalist i Aftenposten. Hun får kanskje litt uventet ganske så frie hender til å følge opp forsvinningen til sin tidligere venninne, Hedda Hellberg. Blir Nora litt for mye frøken detektiv i jakten på Hedda og gravingen rundt Hellbergfamiliens skavanker?

Jeg synes kanskje at dette er den svakeste boka av de fire i serien som har kommet. Ikke for det; den er en lettlest og grei krim. Men det er noe som skurrer litt allikevel, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Uansett vet jeg at jeg må få med meg den femte (og siste?) boka i serien om Henning når den tid kommer. Cliffhangeren til slutt i «Våpenskjold» bidrar til det!

Camilla Läckberg: «Lejontämjaren»

…eller «Løvetemmeren» om du vil. Det er jo det den heter på norsk. Men som så ofte før, har jeg lest en svensk forfatter på originalspråket fordi svenske bøker kan kjøpes billig på adlibris.no.

Vi møter igjen politimannen Patrik Hedström og hans samboer, forfatteren Erica Falck. Patrik etterforsker en sak hvor en ung jente som har vært savnet plutselig dukker opp igjen, bare for å omkomme etter en påkjørsel. Det viser seg etterhvert at hun har vært holdt i fangenskap og blitt grusomt mishandlet, og jakten på gjerningspersonen begynner. Samtidig graver Erica i en familietragedie fra 1970-tallet som også involverer fangenskap og mishandling av barn. Disse sakene vikler seg så inn i hverandre. Og som i de andre bøkene klarer Erica heller ikke denne gangen å la være å blande seg inn i samboerens arbeid.

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig synes om boka. Den er spennende, bevares. En grei krim, men ikke den beste jeg har lest av Läckberg. Som de andre bøkene hun har skrevet leser boka seg nesten av seg selv. Men på en eller annen måte føler jeg at «dette har jeg da lest tidligere..?». Eller kanskje er det bare det at det nok en gang er Fjällbacka og Västkusten som er åstedet?? Så man må vel bare konkludere med at det er greit tidsfordriv å lese denne. Men kanskje kunne det med fordel ha vært kuttet i persongalleriet. Etter min mening er det til tider litt for stort til å ha oversikt over.

Unni Lindell: «Brudekisten»

Jeg har nettopp lånt Unni Lindells siste bok «Brudekisten» på biblioteket og lest den i en fei. Det var et gledelig gjensyn med Lindells hovedperson, politimannen Cato Isaksen. Forlaget skriver følgende om boka:

Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes 25 år senere for å snakke om det som egentlig skjedde med venninnen den gangen. Foreldelsesfristen for drap nærmer seg. Møtet blir farlig; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. En kvinne blir drept, den andre jaget. Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det psykiatriske sykehuset trer sakte frem; noe hviler i skyggen av noe annet. Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.

Jeg likte boka godt, ellers hadde jeg nok ikke lest den ut så fort. Og jeg skal ikke røpe mer av handlingen eller løsningen her. Men jeg må innrømme at jeg ikke gjettet gjerningspersonen før ganske sent. Det eneste jeg har å sette fingeren på, er at det er et litt for stort persongalleri. Innimellom er det nesten vanskelig å holde oversikt. Men ellers: Les!

Tre bøker av Eirik Wekre

I det siste har jeg lest tre bøker av Eirik Wekre, som jeg – i det som kanskje begynner å bli kjent stil – ikke har skrevet så mye som en bokstav om. Mitt nyttårforsett bør kanskje være å fåorden på bloggen min.

Ved tolvslaget på nyttårsaften går strømmen over hele Oslo. Mobiltelefonene virker ikke. Folk får ikke tak i hverandre, ingen får tak i taxi hjem. Midt i alt kaoset gjør sikkerhetssjefen i Norges Bank noen oppsiktsvekkende tastetrykk. Deretter forsvinner han sporløst. Det samme gjør to tredjedeler av hele det norske oljefondet. Nasjonen står overfor sin største krise siden andre verdenskrig. Når dette kommer ut vil børsen rase og verdensøkonomien komme i ulage. Politiets sikkerhetstjeneste og den militære etterretningen må handle raskt, og så få som mulig må vite hva som har skjedd. Ingen aner hvem som står bak. Hege Tønnesen i PST står overfor en stor oppgave: Hun slåss ikke bare mot en uidentifisert ytre fiende, men også med intriger i egne rekker.

En bølge av tragiske familiedrap ryster Norge, og politiets ressurser er sprengt. Hege Tønnesen får ansvaret for etterforskningen av en ny tragedie: I Rendalen er mor og datter brutalt henrettet og huset de bodde i nedbrent. Den mistenkte familiefaren er spesialsoldat i Hærens Jegerkommando, og han er sporløst forsvunnet. I den intense jakten på den mistenkte forstår Hege at hun blir sabotert, og at det dreier seg om en sak i en helt annen størrelsesorden. Innsikten skal bringe henne til Svalbard, og en voldsom og iskald kamp på liv og død.

Det norske etterretningsskipet «Marjata» forsvinner sporløst i dypet i Arktis. Tidspunktet er høyst mistenkelig. For samtidig forhandler man om deling av den rike havbunnen i isødet. Har det noe med den påståtte russiske spionen høyt oppe i norsk embetsverk å gjøre? For Hege Tønnesen tar historien denne boka handler om en personlig vending, da broren dør av akutt radioaktiv stråling.

Bøkene stod i bokhylla – jeg lurer på om det kan være bøker mannen min har kjøpt med seg hjem fra en jobbreise eller noe slikt. Jeg likte dem ihvertfall veldig godt, og fikk sans for hovedpersonen Hege Tønnesen. Fint da, at Wekre har skrevet flere bøker som jeg har til gode å lese!

Lars Kepler: «Stalker»

Heldige meg som har gode kollegaer å låne bøker av! Denne gangen er det Hilde som har vært så snill å låne meg «Stalker» av Lars Kepler – som forøvrig er et pseudonym for det svenske forfatterekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril. Jeg har lest alle de fire foregående bøkene de har skrevet. Det har vært spennende saker, for å si det pent. «Stalker» inngår fint i rekken, for å si det sånn.

Plottet er som følger: En særdeles voldsfiksert seriemorder er løs i Stockholm og omegn. Vedkommende filmer sine kvinnelige ofre – gjerne i mørket, ute fra kvinnens hage og inn gjennom vinduene. Bare tanken er nok til at man trekker for gardinene når man leser boka. Deretter legger gjerningsmannen filmene ut på YouTube. Kan politiet klare å rekke fram, så de får avverget det neste drapet? Hvem er morderen? Kan det være den narkomane presten Rocky Kyrklund – for ni år siden ble han dømt til psykiatrisk behandling etter et brutalt mord. Eller, er gjerningsmannen Jurek Walter – psykopaten kjent fra de foregående Kepler-thrillerne – eller kan Walter være død nå? Og hvor i all verden er den finsksvenske politihelten Joona Linna blitt av? Er han også død, slik alle tror han er?

Dette var heseblesende spennende, slik jeg håpet på. Å få gåsehud når man leser en krimbok er et godt tegn på at boka er slik jeg vil en krim skal være. Boka fyrer ikke så rent lite oppunder ubehaget man kan føle når man tenker tanken «er det noen der ute i mørket som følger med på det jeg gjør akkurat nå..?». Noen som kanskje ikke vil deg noe særlig godt… Hadde jeg sittet alene på en mørk hytte i svarte skogen og lest denne hadde jeg neppe våget å sove om natten. Glimrende krim! Mer sånn!

Her er lenker til de andre bøkene av Lars Kepler:
«Hypnotisøren»
«Paganinikontrakten»
«Ildvitnet»
«Sandmannen»

Gillian Flynn: «Flink pike»

Denne boka, med engelsk tittel «Gone Girl» er det også en stund siden jeg leste, men en så spennende bok glemmer man ikke så lett. Nick og Amy har vært gift i fem år. De lever et stille og rolig liv i en søvnig småby i Missouri. Men på selve bryllupsdagen forsvinner søte, flinke, uskyldige Amy sporløst. Når politiet undersøker Nicks PC, finner de spor av suspekte søk, og venner av Amy forteller at hun den siste tiden var redd for ektemannen og holdt flere ting hemmelig for ham. Nick bedyrer at han er uskyldig. I parets villa er det tydelig spor etter en kamp på liv og død. Som så ofte i slike saker, faller politiets mistanke temmelig raskt på ektemannen. Nick fortsetter å insistere på at han er uskyldig, og han gjør alt for å få etterforskerne inn på rett spor. Men – er det ikke noe rart med smilet hans? Og hva med den forhøyede livsforsikringen? Og hvem andre enn han kan egentlig ha vasket bort alt blodet på kjøkkengulvet?

I bokbloggverdenen har det vært delte meninger om boka, og det er jo det som er poenget med bøker – smaken er som baken! Jeg likte boka godt, og spesielt hvordan det psykologiske spillet er skildret. Det er ikke lett å si hvem som er mest skrudd og hvem man skal «holde med».

På Kindlen har jeg en bok til av Gillian Flynn, nemlig «Dark Places». Den har jeg hørt skal være like bra.

Jørgen Brekke: «Menneskets natur»

Denne boka er det en god stund siden jeg leste. Imidlertid har jeg et lite håp om å kunne komme ajour med bokbloggingen i løpet av førjulstiden, så da får man vel ta seg selv i nakken og skrive, da. Ihvertfall: «Menneskets natur» er Jørgen Brekkes tredje roman om politimannen Odd Singsaker. Singsaker befinner seg i et hus på Hitra når vi treffer ham denne gangen. Det ligger et lik på gulvet ved siden av ham. Singsaker retter en hagle mot en person i en utbrent sofa. Det har åpenbart skjedd mye siden kona Felicia Stone reiste fra Singsaker og bare forsvant. Imidlertid dukker hun opp igjen i Oslo, og hun får trøbbel underveis i leiebil på vei til Trondheim.

Vi treffer også andre personer underveis – dramatiske ting skjer. I Oslo dreper en mann en eldre innvandrer for penger. Han jakter på sin kone og datter, som han planlegger å ta med seg utenlands. I Trondheim får to studenter en torpedo og to andre brutale fyrer på nakken etter å ha stjålet kokain på en fest. Alle disse historiene flettes på et vis sammen, og Odd Singsaker havner i sentrum for dem alle selv om han er sykemeldt etter bataljene i forrige bok «Drømmeløs». Hans historie blir fortalt i etterkant, mest i form av forhør av politiets interne etterforskere. De tre hovedtrådene i historien møtes bokstavelig talt i et smell ute på Hitra. En helt ok krimbok, synes jeg å huske at jeg tenkte da jeg var ferdig med å lese den i sommer en eller annen gang.

Her er lenker til de to første bøkene Jørgen Brekke har skrevet om Odd Singsaker:

«Nådens omkrets»
«Drømmeløs»

Jan-Erik Fjell: «Rovdyret»

Endelig var den nye boka om den breiale politimannen Anton Brekke ledig på biblioteket! Dette er Jan-Erik Fjells fjerde Brekke-bok. Oscar Fiva sitter fengslet på åttende året for drapet på sin venn Henrik Zahl. Imidlertid har Fiva alltid hevdet sin uskyld, og liket av Zahl ble aldri funnet. Når Zahl plutselig dukker opp igjen, er etterforskningsskandalen et faktum – obduksjonen viser nemlig at han er blitt myrdet ganske nylig. Anton Brekke beordres til å etterforske saken. En fransk leiemorder ankommer Norge omtrent samtidig, på oppdrag for en død mann. Anton kjemper mot større krefter enn han aner, mens et nytt drap planlegges.

Denne boka likte jeg veldig godt! Fjell skriver et enkelt og lettlest språk, noe som passer meg bra. Det er også fint å finne Anton som en mer seriøs og fokusert politimann enn jeg oppfatter ham i de andre bøkene, og uten masse fiksfakserier og skriverier om en krimhelts personlige demoner slik man ofte treffer på. Her er han mest opptatt av å gjøre en skikkelig jobb. Punktum. Og siden han er en krimhelt, så gjør han jo nettopp det også, da. Ordene «kokain» og «vennskap» er gjengangere i boka. Vi følger Oscar Fiva og Henrik Zahl fra barneskolen og framover, og ser hvordan forholdet dem imellom utvikles, og kanskje gir det en forklaring på hvorfor ting ble som de ble.

Uansett: En spennende bok jeg anbefaler på det varmeste!

Her er lenker til de andre bøkene om Anton Brekke:
«Tysteren»
«Skyggerom»
«Hevneren»

Tre Mankell-bøker

Jeg kommer visst alltid tilbake til Henning Mankells bøker om Kurt Wallander. Kanskje fordi de bøkene var det som virkelig fikk øynene mine opp for krim, og da spesielt svensk krim. De står der i bokhylla alle sammen, godt lest og passe krøllete i permen. De siste ukene har jeg lest tre av dem – igjen. Og jeg tipper at jeg kommer til å lese dem flere ganger, så godt kjenner jeg meg selv… Hvilken som er best? Av disse tre er nok «Den femte kvinnen» min favoritt. Men ingen av dem er dårlige – langt ifra!

«Silkeridderen»

I starten av denne boka befinner Wallander seg alene ved Skagen i Danmark. Han er sykmeldt, utbrent og lei, og han ønsker å slutte som politimann. Men et drap får ham til å tenke seg om. Offeret er sønnen til advokaten Gustav Torstensson. Han har forgjeves søkt Wallanders hjelp i forkant – fordi Gustav Torstensson er blitt myrdet. Wallander forstår nå at han må tilbake på banen for å nøste opp i forviklinger med økonomisk kriminalitet og hensynsløse mennesker.

«Villspor»

Sommeren 1994 er brennvarm, og mens svenskene spent følger med på fotball-VM, brenner en ung kvinne seg til døde i en åker i Skåne. I tiden som følger, blir flere bestialske drap begått. Det mistenkes en seriemorder. Wallander har hånd om en etterforskning som er komplisert, der man undres over sammenhengen mellom ofrene. Og hva med den unge kvinnen? Greier Wallander og kollegaene å stoppe morderen før han slår til på nytt?

«Den femte kvinnen» 

Høsten 1994 faller en eldre mann, med hobby å kikke på fugler og å skrive dikt, ned i en fangstgrop. Der spiddes han til døde på sylspisse bambuspåler. Noen uke senere forsvinner en blomsterhandler. Han blir funnet igjen i skogen, avmagret, halvnaken og kvalt. Et tredje offer drukner i en igjensnørt sekk. Wallander og kollegaene jakter på en morder som lurer dem trill rundt.

Jo Nesbø: «Sønnen»

«Hæ? En Nesbø-bok uten min store favoritt Harry Hole? Går det an?» Det var tanken min før jeg begynte å lese denne boka i sommer en gang.Bak på boka står følgende:

Sonny er en idealfange. I det moderne, fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andre innsattes skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser.

Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.

Sonnys far stod sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolett, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv. Men en dag endrer et skriftemål alt.

Så – jeg begynte å lese. Og jeg leste. Og leste. Oi! Det er en kjempespennende bok og et stort persongalleri. Men det gjør ikke så mye, for det er mange figurer å bli kjent med her. Og kjedelig er det ikke. Ta for eksempel den trauste og tilsynelatende rettskafne politimannen Simon Kefas, «idealfangen» Sonny Lofthus, Martha på hospitset og den heller creepy fengselsbestyreren Arild Franck. For å nevne noen. Plottet er innviklet og i starten syntes jeg det var løse tråder over alt. Men Nesbø nøster det sammen og viser at alt henger i hop. Som vanlig. Den litt mørke Oslo-stemningen er den samme som vi er vant til – på en måte var det liksom bare Harry som manglet. Men jeg savnet ham ikke! Knallbra bok!

Et samleinnlegg med krimbøker

Noen tror kanskje at jeg verken leser eller skriver for tiden. Men jeg leser, altså. Det er skrivingen som får lide. Derfor lager jeg her et lite samleinnlegg med tre krimbøker jeg har lest den siste tiden. «Den døende detektiven» av Leif G.W. Persson handler om den legendariske pensjonerte sjefen for Rikskriminalpolisen, Lars Martin Johansen. Han var på vei til landstedet sitt, men våkner i stedet opp på sykehuset med grusom hodepine og en lammet arm. Mannen «som kan se rundt hjørner» er midlertidig satt ut av spill. Men det varer ikke lenge. Gjennom legen sin får han høre om et uoppklart drap på en ni år gammel jente. Legens far, en prest, hadde fått vite om ugjerningen, men holdt på taushetsplikten helt frem til dødsleiet da han lettet sitt hjerte for datteren sin. Saken er nettopp blitt foreldet, men Johansson klarer ikke å la være – en gammel sirrkushest lukter sagmugg, og spørsmålene kommer: Hvem var det som drepte den vesle jenta, og er morderen fremdeles på frifot? Denne boka likte jeg veldig godt, den beste jeg har lest av Persson så langt.

Deretter, «Davidsstjärnor» av Kristina Ohlsson. En gammal israelsk historie handler om den såkalte papirgutten, som kommer om natten og bortfører sine ofre. I dag husker nesten ingen denne myten, men så blir en lærer på Salomonskolan i Stockholm skutt og drept foran barn og foreldre. Rett etter forsvinner to jødiske gutter på vei til tennistrening. Fredrika Bergman og Alex Recht får en vanskelig sak når de dras inn i jakten på en morder som fremstår som like hensynsløs som vedkommende er effektiv. Sporene leder etterforskerne til Israel. Eden Lundell, sjefen for sikkerhetspolitiet får samtidig anledning til å søke i sin fortid når en mann som heter Efraim Kiel helt uventet dukker opp i Stockholm. Og papirgutten nevnes stadig. På norsk er bokas tittel nettopp «Papirgutten». Les den, den er knallbra – som alle bøkene til Kristina Ohlsson.

Til slutt har jeg også lest «Mørke hjerter» av Hanne Kristin Rohde. Den handler om den unge juristen Wilma Lind, som nettopp har begynt i ny jobb som leder i Seksjon for Volds- og seksualforbrytelser. Hun er entusiastisk og full av pågangsmot. En serieovergriper herjer i Oslos gater, og Wilma og hennes kolleger har etterforskningen av saken. Det blir en kamp mot klokken: Når vil overgriperen slå til på nytt? Samtidig meldes tre unge, georgiske jenter savnet over hele Europa. Det skal vise seg at sakene har mye til felles. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne boka. Den ble litt for tam for meg. OK, men litt lite tempo og fart til krim å være. Synes jeg, da.

Johan Theorin: «Rörgast»

…eller «Gravrøys» som den heter på norsk. Nok en gang har jeg lest en bok på svensk fordi de er billigere å anskaffe enn norske. Og Theorins bøker er bøker jeg vil ha i hylla, ikke bare låne på biblioteket.

Ok, nok snakk. Dette er fjerde bok i Theorins såkalte Ölandskvartett. Jeg har ventet på den. De tre andre likte jeg veldig godt, men det er visst bare «Blodläge» jeg har skrevet om på bloggen. De to andre leste jeg før jeg begynte å blogge. «Rörgast» er som de andre i serien en slags utradisjonell krimbok med overnaturlige tendenser i seg. Og naturen på Öland er i sentrum, sammen med den gamle sjømannen Gerlof Davidsson. Det er stekende varm sommer på øya. Mengder av turister kommer til sitt sommerparadis. Mange av dem bor på det flotte ferieanlegget til den rike Kloss-familien. Men selv om alt er fryd og gammen på overflaten i det nevnte paradiset, skjuler det seg opptil flere mørke hemmeligheter. En av de sommerbesøkende har nemlig kommet til Öland for å kreve betaling for en gammel gjeld. Han etterlater seg død, angst og redsel i sommernatten. Ingen vet helt hvem han er, eller hva han vil med det han gjør.

Men Gerlof – gode, snille Gerlof, han begynner å bli sliten nå – aner ugler i mosen. Han nøster i de mange løse trådene i historien. Etterhvert begynner han å mistenke hvem denne skikkelsen er, og grunnen til at han vil ha hevn. Gerlof er sikker på at det er Klossfamilien som er målet. Han tror nemlig at han har møtt den mystiske feriegjesten før, da de var unge og jobbet som gravere på kirkegården. Den døde var mektige Edvard Kloss, som var blitt drept av en nyoppsatt vegg som plutselig hadde falt ned over ham. En annen gutt, unge Aron, var også til stede og hjelp til med gravingen. Aron drømmer om å bli sheriff i Amerika, og en dag tror han drømmen går i oppfyllelse. Med sin stefar Sven, som er overbevist kommunist, drar han av gårde for å forsøke å oppnå drømmen sin. Men Aron forstår ikke før etter lang tid at han er havnet i Sovjetunionen og ikke i Amerika. Gerlof tror det er Aron som omsider har kommet seg hjem til Öland, som gammel mann med tanke om å få hevn.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om denne boka. Historien om Gerlof, Aron og en gutt som heter Jonas er ok. Men innimellom her har Theorin også flettet inn en ung jente med sommerjobb som DJ’en Lady Summertime. Den skjønte jeg ikke helt. Jeg føler at hun ble litt malplassert i historien på en måte. Noe blir også litt for søkt, men jeg skal ikke avsløre mer her. Men kanskje det bare er meg? Egentlig er det vel Gerlof som er beholdningen i boka, som i de tre foregående.

Tom Kristensen: «Korsbæreren»

Snakk om bloggtørke! Og litt lesevegring innimellom også må jeg innrømme. «Korsbæreren» av Tom Kristensen er en bok jeg leste ferdig for sikkert en måned siden. Jeg fant den i hylla hjemme, og det er usikkert hvordan den er kommet dit. men jeg mistenker at det er min kjære som har plukket den med seg en eller annen gang han har vært på reise med jobben.

Og gjett om dette var en spennende bok! Så selv om jeg ikke har husket giddet å skrive om den før nå, så betyr det altså ikke at den var dårlig. Den var knallbra! Vi befinner oss flere steder i boka. Hos yakuza, den japanske mafiaen i Tokyo. Og i San Francisco, der vi møter den norsk-japanske finansmannen David Nomura. David driver et hedgefond som investerer sparepengene til andre selskaper. Yakuza har investeringer hos ham, og plutselig en dag dukker de opp og ber om å få pengene sine tilbake. Nomuras eneste mulighet til å redde sitt eget skinn er å reise til Norge og forsøke å lure 250 millioner ut av Kredittbankens sjef, som er hans tidligere kjæreste Elvira Elton Eikenes. Dermed er det tredje stedet vi er innom, Tjuvholmen i Oslo. Sentralt i historien er forøvrig også noen kursiverte passasjer der en japansk mann er fortelleren. Som gutt opplevde han at hans far ble drept av den japanske mafiaen. Han endte på gata som misbruker og prostituert. Nå vil han ha hevn.

Historien er heseblesende spennende innimellom, synes jeg. Men det er min mening. Jeg har fått med meg at omtalene i media og hos bloggerne har vært temmelig delte, men det spiller jo ikke noen rolle. Men: Selv om jeg likte historiene, var det mange av karakterene jeg ikke var så begeistret for. For å si det pent.

Tre bøker jeg burde ha skrevet om for lenge siden

Jeg har nevnt at motivasjonen til å skrive har vært heller laber lenge nå. Derfor lager jeg et samleinnlegg her, med korte omtaler av tre bøker jeg bare har utsatt å skrive om. Ikke fordi de var dårlige eller noe. De var nemlig bra alle tre!

Først ute er «Paradisoffer» av Kristina Ohlsson. Svenske Ohlsson er blitt en krimfavoritt hos meg. Og denne boka var like spennende som de andre jeg har lest. En fullsatt Boeing 747 letter fra Stockholm og reiser mot New York. Kort tid etter avgang finner en flyvertinne et trusselbrev med et krav til både den svenske og den amerikanske regjeringen. Blir ikke kravene innfridd, blir flyet sprengt. Ingen vil forhandle med terrorister, og flyet nærmer seg amerikansk luftrom raskt. Politioverbetjent Alex Recht jobber intenst med kapringen sammen med Eden Lundell hos sikkerhetspolitiet. Fredrika Bergman, som nå arbeider for Justisdepartementet, blir sendt tilbake til politiet for å være regjeringens koordinator i denne saken. Denne boka klarte jeg knapt å legge fra meg! Anbefaler alle som er på utkikk etter ny krim å prøve Kristina Ohlssons bøker. Lettlest, spennende og bra!

Deretter, «Døtre av Norge» av Gunhild M. Haugnes. En bok om en slekt der en kvinne i hver generasjon blir født med et slangeformet fødselsmerke. Den som får dette merke, innehar spesielle evner. Boka begynner i Finnmark i året 1650, der den unge moren Maja blir brent på heksebålet. Så hopper boka langt fram til nåtiden, til Merete som er fanget i tidsklemma. Hun er karrierekvinne i Oslo og en av jentene som har dette merket, uvitende om både kraften og historien bak. En dag får hun vite alt av moren si, Marie, som også er født med dette merket. Jeg fikk boka tilsendt av forfatteren – tusen takk! Dette var en bok jeg likte godt! Lettlest og med et tema som fenger meg.

Til sist, «Den sista akten» av Mari Jungstedt. Nytt møte med politimannen Anders Knutas i Visby på Gotland, der han prøver å nøste opp i en drapssak der en kjent avisredaktør er blitt funnet drept. Jungstedts bøker er fine å lese iblant, lugne og bra. Bøkene er lettleste uten å være banale. Knutas selv har både opp- og nedturer i denne boka, som jeg hadde vanskelig for å legge fra meg bare jeg kom i gang! Det som irriterer meg med Jungstedts bøker derimot, er at journalisten Johan Bergs liv også er en ganske stor del av dem. Johan blir malplassert, synes jeg. Rett og slett. Det er Knutas det er gøy å lese om.

Jan-Erik Fjell: «Hevneren»

Så har jeg lest nok en krim. Denne gangen er det Jan-Erik Fjells tredje bok om den brautende, bråkjekke etterforskeren Anton Brekke. Handlingen i «Hevneren» foregår på tre tidsplan. Vi følger norskamerikanske Daniel «Danny» Larsen, som i 1961 havner i det beryktede fengselet Alcatraz. Deretter følger vi en gruppe nordmenn som drar til USA for å overvære en Metallica-konsert i 1994. På turen blir noen fra denne gruppen kontaktet av en eldre amerikaner som satt fengslet på Alcatraz sammen med Danny Larsen. Og vi følger Anton Brekke i nåtid. Hans lidenskap for pokerspill har fått ham degradert til patruljerende politi i Fredrikstad. Det liker han svært dårlig, for å si det pent. Det er da vitterlig ikke der egoet hans hører hjemme! Men flaks – for Brekke: Han og makkeren Magnus Torp er første patrulje på åstedet for et særdeles brutalt drap. Og når det etterhvert viser seg at det skjer flere drap med likhetstrekk med det første, er mistanken om en seriemorder på plass. Og med det er veien kort tilbake til det gode etterforskningsselskap for den godeste Anton Brekke.

Dette var en knallbra krim! Jeg leste og leste og leste. Ikke bare det at den er lettlest – for det er den! – men man har faktisk ikke den ringste anelse om hvem morderen er. Fjell legger ut små blindspor hele veien, og jeg lot meg ihvertfall lure opptil flere ganger. Jeg synes at delene om Danny Larsen på Alcatraz var de beste i boka. Og jeg tok meg flere ganger i å lure på hvordan i all verden alt dette skulle knyttes sammen til slutt. Men spennende var det, og jeg kan bare anbefale «Hevneren» til alle som ønsker å lese en bra krimbok.

Her er omtale av de to andre bøkene som er skrevet med Anton Brekke i hovedrollen:
«Tysteren»
«Skyggerom»