Marte Michelet: «Den største forbrytelsen»

Dere som har fulgt bloggen min en stund vet sikkert at ved siden av krim, så er historie noe jeg leser en del av. Så lenge jeg kan huske har andre verdenskrig interessert meg. Derfor var det et must for meg å lese Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen», som handler om «ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust», som det heter i undertittelen. Heldigvis gikk det raskt å få låne den på biblioteket – egentlig burde det strengt tatt vært mange måneders ventetid på å få låne denne her. Rett og slett fordi boka bør leses av mange!

I boka møter vi ekteparet Sara og Benzel Braude, som utvandrer fra Litauen på begynnelsen av 1900-tallet. De slår seg ned i Oslo hvor de etterhvert får fire barn: Charles som blir bokser, Harry som ønsker å bli skuespiller, Helene som gifter seg med en etterlyst tysk antifascist, og Isak som blir kommunist og motstandsmann. Vi leser hvordan nettet sakte snører seg sammen rundt de jødiske familiene; hvordan de ved hjelp fra norsk politi blir kartlagt, at de får stemplet en rød J i passene sine, hvordan de blir fratatt inntekt og jobb. Til tross for at de er godt integrerte i det norske samfunnet, er den største forbrytelsen nettopp det at de er jødiske. Av familien Braude overelever bare Charles, dette fordi han er gift med en norsk såkalt «arisk» kvinne, og Helene, som flykter til Sverige med mannen sin rett etter okkupasjonen. De øvrige fire i familien blir sendt til Auschwitz, deportert med skipet «Donau» 26. november 1942.

Fra før har jeg lest om Milorg og motstandsbevegelsen, jeg har hørt farmoren min fortelle hvordan de lyttet til hemmelig radio på loftet hjemme og plutselig hørte tunge støvleskritt i trappa. Deporteringen av norske jøder og hvordan dette foregikk, derimot, har jeg lest heller lite om. Michelet har beskrevet spesielt personene så levende, og derfor synes jeg ikke at dette er en tørr sakprosabok. Vi blir kjent med jødisk hverdagsliv i Oslo – noe ihvertfall ikke jeg kunne noe om fra før. Det gjør rett og slett noe med en å lese denne boka, den treffer en liksom midt i hjertet. Kanskje nettopp fordi menneskene er så levende beskrevet. Etterhvert har jeg lest ganske mye forskjellig om andre verdenskrig, men jeg kan ikke huske noen bok som har truffet meg såpass sterkt som denne.