Så er jeg ferdig med å lese denne boka, og jammen er det mange sterke inntrykk som sitter igjen. Cappelen Damm presenterer den norske oversettelsen «Mørkets rike» på denne måten:
Nord-Korea er et av de mest hemmelighetsfulle land i verden i dag. Journalisten Barbara Demick tar oss med inn i et samfunn få kjenner og viser hvordan det er å leve i dette undertrykkende og totalitære regimet. I Mørkets rike følger vi livet til seks nordkoreanere over en periode på 15 år. De forelsker seg, stifter familier og har sine drømmer, men det viktigste er kampen for å overleve.
Den store lederen Kim Il-sung døde i 1994 og Kim Jong-il tok over makten. I hungerskatastrofen 1995-98 døde opp mot to millioner mennesker, over ti prosent av befolkningen. Det er sterke øyeblikk når disse menneskene én etter én, innser hvordan de hele livet er blitt manipulert av regjeringens propaganda. I desperasjon rømmer de landet. En av dem kommer seg over grensen og finner en skål med mat til hunden på gården. Sjokkert innser hun at hundene i Kina får bedre mat enn menneskene i Nord-Korea. Et satellittfoto over Asia om natten glitrer av lys, men det er en mørk flekk på bildet – der er Nord-Korea.
Demick har intervjuet avhopperne i Sør-Korea, der hun bodde og jobbet som korrespondent for Los Angeles Times. Det gjør voldsomt inntrykk å lese om hvordan innbyggerne i Nord-Korea leter etter gress og bark for å ha noe å spise, hvordan de blir mer og mer utmattet av underernæring. Å se døde mennesker ligge på gaten før de etterhvert skufles vekk og ned i massegraver, blir etterhvert en slags vane. Da den verste sultkatastrofen var over i 1998, var ikke det nødvendigvis fordi tilstanden i Nord-Korea var blitt bedre, men fordi det nå var færre munner å mette, ifølge en av de Demick intervjuet.
De nordkoranske myndighetenes totale kontroll over menneskene er skremmende. Kontrollen er både økonomisk, politisk og ideologisk. For min del det er kontrollen over menneskesinnet og den systematiske isolasjonen av innbyggerne mot impulser og tanker utenfra, som er det mest skremmende. Noe av det viktigste er at alle hjem må ha bilder på veggen av de politiske lederne:
About once a month, inspectors from the Public Standard Police would drop by to check on the cleanliness of the portraits.
Og:
A propaganda film released shortly after his death claimed that Kim Il-Sung might come back to life if the people grieved hard enough for him.
Jeg kan bare anbefale boka til alle som ønsker å lære mer om dette lukkede landet. For dette var sterke saker.
Anitas blogg 
Tilbaketråkk: Eunsan Kim: «Nord-Korea – ni år på flukt fra helvete | «Anitas blogg