Helen Rappaport: «The Romanov Sisters»

De av dere lesere som har fulgt meg en stund, vet at jeg er historieinteressert. Jeg har lest mye forskjellig innen temaet. Denne gangen har jeg vendt nesa østover, og til Russlands siste tsar. Det høres sikkert passe sært og nerdete ut for mange. Men uansett… Boka ble lastet ned til Kindlen.

Russlands siste tsar, Nikolai 2., og hans tsarina, Alexandra, måtte ha en sønn for å bringe monarkiet videre. Døtre hadde ikke arverett dersom ikke alle mannlige slektninger var utdødd. Men skjebnen ville det slik at det ble født fire døtre på rekke og rad før arvingen, tsarevitsj Alexei , ble født. Og enda et pek fra skjebnen; han ble født som bløder, en sykdom han arvet via sin mor tsarinaen. Boka handler – som tittelen sier – mest om de fire søstrene og storfyrstinnene Olga, Tatiana, Maria og Anastasia, som vokste opp overbeskyttet i en verden der de, slik jeg ser det, ikke hadde anelse om hva som befant seg utenfor palassene. I tillegg var deres foreldre, spesielt deres mor, så opptatt av at verden ikke måtte vite om sønnens sykdom at det overskygget det meste annet. Vi følger søstrene til de som kjent blir henrettet i Jekaterinburg sammen med sine foreldre og sin lillebror. Det er kanskje ikke disse fire søstrene som er blitt mest skrevet om, så jeg synes boka ga et fascinerende innblikk i hvordan de levde. Og Helen Rappaport gir egentlig levende beskrivelser av dem, slik at vi virkelig får inntrykk av hvordan de var som personer også. Interessant lesing!

Marte Michelet: «Den største forbrytelsen»

Dere som har fulgt bloggen min en stund vet sikkert at ved siden av krim, så er historie noe jeg leser en del av. Så lenge jeg kan huske har andre verdenskrig interessert meg. Derfor var det et must for meg å lese Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen», som handler om «ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust», som det heter i undertittelen. Heldigvis gikk det raskt å få låne den på biblioteket – egentlig burde det strengt tatt vært mange måneders ventetid på å få låne denne her. Rett og slett fordi boka bør leses av mange!

I boka møter vi ekteparet Sara og Benzel Braude, som utvandrer fra Litauen på begynnelsen av 1900-tallet. De slår seg ned i Oslo hvor de etterhvert får fire barn: Charles som blir bokser, Harry som ønsker å bli skuespiller, Helene som gifter seg med en etterlyst tysk antifascist, og Isak som blir kommunist og motstandsmann. Vi leser hvordan nettet sakte snører seg sammen rundt de jødiske familiene; hvordan de ved hjelp fra norsk politi blir kartlagt, at de får stemplet en rød J i passene sine, hvordan de blir fratatt inntekt og jobb. Til tross for at de er godt integrerte i det norske samfunnet, er den største forbrytelsen nettopp det at de er jødiske. Av familien Braude overelever bare Charles, dette fordi han er gift med en norsk såkalt «arisk» kvinne, og Helene, som flykter til Sverige med mannen sin rett etter okkupasjonen. De øvrige fire i familien blir sendt til Auschwitz, deportert med skipet «Donau» 26. november 1942.

Fra før har jeg lest om Milorg og motstandsbevegelsen, jeg har hørt farmoren min fortelle hvordan de lyttet til hemmelig radio på loftet hjemme og plutselig hørte tunge støvleskritt i trappa. Deporteringen av norske jøder og hvordan dette foregikk, derimot, har jeg lest heller lite om. Michelet har beskrevet spesielt personene så levende, og derfor synes jeg ikke at dette er en tørr sakprosabok. Vi blir kjent med jødisk hverdagsliv i Oslo – noe ihvertfall ikke jeg kunne noe om fra før. Det gjør rett og slett noe med en å lese denne boka, den treffer en liksom midt i hjertet. Kanskje nettopp fordi menneskene er så levende beskrevet. Etterhvert har jeg lest ganske mye forskjellig om andre verdenskrig, men jeg kan ikke huske noen bok som har truffet meg såpass sterkt som denne.

Bergsveinn Birgisson: «Den svarte vikingen»

Tiden går veldig fort, og jeg har visst bare fortsatt med å la bloggen lide. Men uansett; jeg leser litt av og til. I høstferien plukket jeg opp en bok på Gardermoen, på vei til Spania. Jeg fikk helt tilfeldig øye på pocketutgaven av «Den svarte vikingen». Jeg er veldig historieinteressert og har lenge hatt lyst til å lese denne. I det hele tatt veksler lesingen min mest rundt krim og historie.

Uansett: Den islandske og bergensbosatte filologen Bergsveinn Birgisson vil komme nærmere sine forfedre, da først og fremst den såkalte svarte vikingen Geirmund Heljarskinn, forfatterens forfader i tredve ledd bakover. Historien forteller at Heljarskinn skulle være en stormann på Island, men hvorfor ble han kalt «svart»? Birgisson finner også beskrivelser av sin forfader som «stygg». Hvem var Heljarskinn egentlig? Han skulle være født i Rogaland. Birgisson leter i kildene og i mytene. Og han fletter hele historien så fint sammen. Der han ikke har fakta, dikter han litt. Og fletter det inn og. Tilsammen blir det en utrolig spennende bok med handling fra Sibir, Norge, Irland og Island. Og den inneholder handel, slaveri og ekteskapsallianser. Jeg likte den rett og slett utrolig godt. Derfor; om du vil lese en god bok med handling fra vikingtida, må jeg bare anbefale denne!

Tore Skeie: «Jomfruen fra Norge»

Jeg har tidligere lest en bok av Tore Skeie, nemlig den han skrev om adelsmannen Alv Erlingsson, omtalen kan du lese her. Som du kan se av omtalen, så ble jeg veldig begeistret for boka. Så det var en selvfølge å sjekke ut den neste boka Skeie har skrevet, nemlig «Jomfruen fra Norge». Etter å ha stått på venteliste på biblioteket en stund, så fikk jeg endelig lånt den.

Vi befinner oss i årene rundt 1300, og det handler om bakgrunnen for Norges unionstid. Jomfruen tittelen henviser til, er Håkon V sin datter Ingeborg (født 1301), som han har med sin dronning Eufemia. Hun ble brukt som en brikke i spillet mellom de sterke mennene som styrte den gang. Før Ingeborg fyller ett år, lover Håkon henne bort til den rundt 20 år eldre hertug Erik av Sverige. Seks år senere bryter han imidlertid forlovelsen, og han lover i stedet Ingeborg bort til den syv år gamle svenske tronarvingen Magnus Birgersson. Til slutt blir hun likevel giftet bort til sin første forlovede hertug Erik. Da hun står brud, er Ingeborg Håkonsdatter elleve år gammel.

Boka dreier seg først og fremst om forholdet mellom Erik og Håkon. Skeie gir den elegante, vakre svenske hertugen beskrivelsen «destruktivt geni» i boka, på grunn av alle intrigene han skapte både i Norge, Sverige og Danmark. Makt ville han ha, om det så måtte til at han kriget mot sin bror kong Birger av Sverige og sin svigerfar kong Håkon av Norge. Han løy, svek og lurte mange opp i stry. Håkon framstår forøvrig som den store taperen, til slutt er det «bare» datteren sin han har å tilby overmannen sin. Det norske rikets selvstendighet er på vei mot undergangen.

Jeg synes Skeie har skrevet nok en bra bok. Det er så man kan se personene for seg mens man sitter og leser. Man kan se for seg at hele bygder brennes ned, at hoder ruller og at borger bygges. Språket er ledig og det er lett å følge personene og hvem de er, eller var.  Skeie må ha hatt litt av en jobb med å gjøre research. Det er nesten mest fascinerende å tenke på at alt dette faktisk har skjedd i virkeligheten. Jeg håper inderlig at Skeie fortsetter å skrive bøker fra denne perioden, for dette er spennende lesning, synes jeg. Anbefales!

Tre bøker jeg ikke har blogget om

Noen bøker MÅ man bare skrive om med en eneste gang, mens andre husker gidder man ikke å skrive om – og saken bare utsettes. Her er noen kjappe ord om tre historiske bøker jeg har lest – en eller annen gang i løpet av 2012. Husker ikke helt når, bare…

David Starkey: «Six Wives. The Queens of Henry VIII». Egentlig et tema jeg har lest en del om, dette her – Henry VIII og de seks dronningene hans, der to av dem ble sendt til skafottet og halshugget. Helt grei bok, som tar for seg spesielt mye om de to første dronningene, Catherine of Aragon og Anne Boleyn.

 

 

 

Alison Weir: «Children of England». Da Henry VIII døde i 1547, hadde han tre etterfølgere  –
Edward, Mary og Elizabeth. Dersom deres slektslinjer ikke ble videreført, skulle etterkommerne til hans søster Mary Tudor arve tronen, en av disse var 16 år gamle Lady Jane Grey som var dronning i ni dager før hun ble – nettopp – halshugget.

 

 

 

Alison Weir: «A Dangerous Inheritance». En bok om ovennevnte Lady Jane Greys søster Katherine og hennes fjerne slektning Katherine Plantagenet. Kun skummet kjapt gjennom denne, husker jeg – og syntes den var svææært langtekkelig…

David Starkey: «Elizabeth – kampen om tronen»

Jeg har gjentatte ganger skrevet her på bloggen om hvor fascinert jeg er av Tudortidens England. Og jeg har lest ganske mange bøker om dette. Nå har jeg lest enda en. Den britiske historikeren David Starkeys bok «Elizabeth – kampen om tronen» fant jeg på et boksalg, og siden den bare kostet i overkant av en femtilapp var saken grei. De fleste har kanskje hørt om Henry VIII – han med de seks konene, der to av dem ble sendt til skafottet og halshugget. Elizabeth er hans datter, og moren hennes var Anne Boleyn (dronning nummer to i rekken), en av dronningene som ble henrettet. Boka tar for seg Elizabeths vei til tronen, der hun etterfulgte sine to halvsøsken (barn av henholdsvis dronning nummer tre og en) Edward VI og Mary I («Bloody Mary», fordi hun virkelig lot hodene rulle i sin regjeringstid).

Haugen Bok skriver blant annet dette om boka: 

Starkey tar for seg familieforhold; forholdet til foreldrene, stemødre og til søsknene. Steg for steg kommer vi henne nærmere. Hva og hvem som påvirket og hadde innflytelse på henne, hennes forhold til religion, til lojalitet og hennes evne til å både lese og kontrollere mennesker rundt seg. En kvinne i en mannsdominert verden, trygg på at hun var skjebnebestemt til å styre landet, lynende intelligent, lidenskapelig sensuell og likevel (påsto hun) jomfru. Elizabeth skulle bli Englands mest fremgangsrike monark.

Egentlig er det fint å lese en historisk biografi som denne. David Starkey har laget et levende portrett av Elizabeth, saklig og med innslag av britisk understatement-humor. Elizabeth tok over tronen som 25-åring, skulle etterhvert regjere i nesten 45 år og ble den siste av Tudormonarkene. Det mest spesielle er egentlig  kunnskapen Starkey gir oss av hennes mentalitet. For eksempel det at faren ble Elizabeth største forbilde gjennom livet – til tross for at han henrettet moren hennes. Jeg har aldri lest noe av David Starkey før, men siden han er en vel ansett britisk historiker, ekspert på Tudortiden og har skrevet mange bøker om denne perioden, så er det nok ganske sikkert at jeg kommer til å plukke opp flere av bøkene hans.

Gunnar Myklebust: «Tungtvannssabotøren»

Jeg har alltid lest mye om andre verdenskrig, blant annet Jan Christensens bok «Oslogjengen», og også endel faglitteratur, faktisk. Nå har jeg lest Gunnar Myklebusts bok «Tungtvannssabotøren», som handler om motastandsmannen Joachim H. Rønneberg fra Ålesund, som blant annet altså deltok i sabotasjeaksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork ved Rjukan.

Å lese om gjengen på ni som Rønneberg var leder for, er intet mindre enn imponerende, og jeg har flere ganger spurt meg selv hva de karene der egentlig var laget av. De fem fra Linge-kompaniet som ble droppet fra fly, de fire fra gruppa Swallow som ventet på Hardangervidda. Tyskernes sendrektighet, og gruppas femten dager lange flukt til Sverige. Men jeg gripes også av historien der Rønneberg og to andre sendes til Tafjordfjellene i tilfelle det skal utføres sabotasje mot jernbanen. De lever et år i skjul i den norske fjellheimen der de venter forgjeves  på forsyninger fra England.  Det skrives om sprengkulde, isolasjon og matmangel. Alt som kom ut av det, var en sprengt bro, som det tok fire dager å reparere for tyskerne. Det er rart å tenke på hvor mange tilsvarende aksjoner det var rundt i Norge under andre verdenskrig.

Bøker som dette er bedre enn noen fiktive krimbøker, etter min mening. Om du er en smule historieinteressert, er det bare å lese denne!

Åsta Holth: «Finnskogtrilogien»

Som jeg nevnte i går, er dette en av bøkene jeg gjerne skulle ha tatt med meg til en øde øy. Men jeg har visst glemt å overføre denne omtalen fra den gamle bloggen og hit. Derfor kommer den her:

Denne boka nevnte jeg så vidt her, og jeg tenkte at jeg kunne skrive litt mer om den siden jeg stadig vekk kommer tilbake til den. Den består altså av tre bøker, nemlig «Kornet og freden» (utgitt 1955), «Steinen blømer» (1963) og «Kapellet» (1967).

Handlingen begynner på slutten av 1600-tallet, som var det århundret der finneinnvandringen til grensetraktene virkelig tok til. Vi følger Pål Tyyskiäinen og kona hans, Kerttu Mullikka i det første bindet, og siden blir vi kjent med etterkommerne deres og de harde kårene de lever under på «Skogen» både på 1700- og 1800-tallet. Vi hører om fordommer og utfordringer mellom finnene og nordmennene – kanskje det kan sees på som en slags parallell til samfunnet vi nå lever i. Bøkene er skrevet på nynorsk, kanskje fordi dette skriftspråket ligger nærmere opp til dialekten Holth selv snakket?

Kanskje ikke alle fakta Holth skriver om er helt korrekte, men personene i bøkene har jo eksistert i virkeligheten. Jeg har også skrevet her i bloggen at jeg selv holder litt på med slektsgranskning, og faktisk har jeg funnet navnet Mullikka blant mine forfedre. Men også navn som Räisäinen, Suhoinen og Tossavainen. Derfor har jeg satt veldig pris på denne boka, det er spennende å lese om hvordan finnene levde på Finnskogen for mange hundre år siden.

Torgrim Sørnes: «Uten nåde»

Tidligere har jeg lest Torgrim Sørnes’ bok «Ondskap» (du finner omtalen via denne linken). Den boka handlet om de henrettede i Norge i årene 1815 til 1876. I «Uten nåde» går han lenger tilbake i tid, nemlig årene fra 1783 til 1814. I denne perioden ble 29 mennesker henrettet i Norge. Den første saken han skriver om, handler om Anna Henriksdatter Østmo. Om gården Østmo skriver Sørnes at den

«…ligger på Glommas venstre bredd der den gjør en sving forbi Kirkenær i Hedmark fylke, en del av landet hvor kulden virkelig kan sette seg fast og herje med menneskene som den vil.»

Jo takk, det vet jeg. Minnet om barndommens Kirkenær (eller Grue vestside, da – for de lokalkjente) med iskalde 43 minusgrader da jeg skulle på skolen som 7-åring på begynnelsen av 1980-tallet huskes godt! Men nok om det. Ovennevnte Anna ble henrettet, det vil si halshugget, i 1783 etter å ha drept to av sine nyfødte barn. Det hodeløse skjelettet hennes ble funnet først høsten 2010, under arbeidet med en ny sykkelsti på Flisa. Og hodet? Det ble satt på stake etter henrettelsen.

Og slik fortsetter historiene. Felles for mange av dem er at de forteller om fattigdom og desperasjon. Menn myrder hustruene sine, og omvendt. Kvinner dreper sine nyfødte barn. Barn dreper foreldrene sine. Og så videre. Men tragediene til tross, denne boka gir et godt innblikk i hvordan verden var da. Anbefales!

Karsten Alnæs: «Grevens tid»

Så er jeg ferdig med Karsten Alnæs sin bok «Grevens tid». Fra tidligere har jeg lest – ikke hver bokstav, men mye av – «Historien om Norge» 1-5 og «Historien om Europa» 1-4 som han også har skrevet. De likte jeg godt, derfor hadde jeg forventninger også til denne. Og historiske romaner liker jeg godt. Forlaget omtaler boka slik:

«Grevens tid» skildrer den første delen av livet til grev Herman Wedel Jarlsberg, en av de mest toneangivende Eidsvollmennene i 1814. Han vokste opp som norsk ambassadørsønn i Napoli, Haag og London. Den unge greven var frihetssøkende og opprørsk, og tiden han levde i, var urolig. Flere ganger trosset han storm og engelske krigsskip over Skagerrak for å skaffe korn til utsultede nordmenn, og han mønstret et frivillig jegerkorps for å slåss mot svenskene. Wedel Jarlsberg ville skape et selvstendig, uavhengig Norge bygd på ideene fra den franske revolusjon. Romanen følger hans usedvanlige og spenningsfylte liv og skildrer samtidig en dramatisk tid i Norge med nødsår, opprør, blokader, kriger og det politiske spillet i årene før 1814. «Grevens tid» bygger på brev, skriv, dagbøker, protokoller og beretninger. Historien er farget av Karsten Alnæs’ innlevelse og fantasi der kildene tier.

Det er lærerikt å lese om de dramatiske omstendighetene i 1814, da Norge fikk sin egen grunnlov. Alnæs skriver godt om hvordan lille Norge rett og slett var en kasteball mellom Sverige og Danmark, og med stormakter som Frankrike, England og Russland truende i bakgrunnen. Grev Wedel Jarlsbergs liv i seg selv har nok gitt Alnæs mye gratis. Grevens liv står i sterk kontrast for eksempel til hvordan bondestanden her i landet levde på den tiden. Men hvorfor framstilles han så prektig, så nærmest skinnhellig? Jeg savner å lese om litt andre sider ved Wedel. Det skrives utelukkende om hvor omsorgsfull og edel han var, overfor familie og de fattige, for eksempel. Hadde han virkelig ingen mindre gode sider? Det føles litt som om det bare touches borti overflaten, ikke  at man graver i hvordan han var ellers. Slik sett framstilles han kanskje litt lite troverdig. Dermed faller kanskje skildringen av greven mindre i smak hos meg, mens begivenhetene i 1814 skildres mye bedre, etter min mening.

Smakebit på søndag: «Grevens tid» av Karsten Alnæs

Hei, og godt nytt år alle sammen! Jeg innleder året med å gi en smakebit på boka jeg leser nå, nemlig «Grevens tid» av Karsten Alnæs:

Selv om alt var forandret, gikk livet i London som før. Forholdet mellom faren og Herman var blitt kjøligere etter morens oppbrudd, men faren var mildere stemt mot Ferdinand, som han åpenbart forsøkte å gjøre seg fortrolig med.

En helt grei bok så langt. Litt langtekkelig kanskje, men ikke verre enn at boka skal leses ferdig. Om du vil finne flere smakebiter på gode bøker, kan du som vanlig ta en titt innom bloggen «Flukten fra virkeligheten».

Alison Weir: «Mary Boleyn»

Tidligere i måneden leste jeg ferdig Alison Weirs bok «Mary Boleyn». Mary er hovedpersonen i «The Other Boleyn Girl» og søsteren til Anne Boleyn, en av dronningene som ble halshugget av Henry VIII. Litt morsomt er det at den amerikanske utgaven har undertittelen «The Mistress of Kings», mens den britiske smeller til med «The Great and Infamous Whore» – noe som kanskje ble for drøy kost for det amerikanske markedet..? Ikke vet jeg. Uansett – jeg har lest den britiske utgaven, og den var ikke spesielt sjokkerende. Baksiden av boka sier følgende:

Sister to Queen Anne Boleyn, she was seduced by two kings and was an intimate player in one of history’s most gripping dramas. Yet much of what we know about Mary Boleyn has been fostered through garbled gossip, romantic fiction, and the misconceptions repeated by historians. Now, in her latest book, New York Times bestselling author and noted British historian Alison Weir gives us the first ever full-scale, in-depth biography of Henry VIII’s famous mistress, in which Weir explodes much of the mythology that surrounds Mary Boleyn and uncovers the truth about one of the most misunderstood figures of the Tudor age(…

Det var interessant og lærerikt å lese denne boken om Mary, og for eksempel om hvordan forholdet til resten av den ambisiøse familien hennes var. Hvordan formet dette henne? Selv om hun var den eldste datteren, kom hun i skyggen av sine søsken. Allikevel var hun modig. En ting som gjør inntrykk og som sier meg at hun må ha vært noe for seg selv, er følgende: I en tid der adelige jenter ble giftet bort, inngikk Mary i hemmelighet sitt andre ekteskap av kjærlighet, mot alt som het etikette, og hun trosset dermed familien sin, deriblant sin søster dronningen. Hvordan torde hun dette, da hun visste at det ville få konsekvenser? Hun ble da også bortvist fra hoffet, sammen med mannen sin. Om Mary i det hele tatt hadde kontakt med noen av sin nærmeste familie etter dette, er visstnok usikkert. Men til tross for dette, kan man vel si at hun var den heldigste – og kanskje den lykkeligste? – av søsknene. Ovennevnte Anne og broren George ble henrettet av Henry VIII, mens Mary tross alt fikk leve med sin familie til hun døde.

Jeg vet at jeg har skrevet gjentatte ganger at jeg er veldig fascinert av Tudortiden, og jeg har etterhvert lest endel bøker som omhandler denne perioden, både biografier som denne og bøker av Philippa Gregory og C.J. Sansom. Alison Weir har her skrevet en bok jeg likte godt. Biografier er i det hele tatt spennende, og jeg håper å få lest mange flere i det kommende året.

Tore Skeie: «Alv Erlingsson – fortellingen om en adelsmanns undergang»

Denne boka leste jeg i fjor sommer, og jeg syntes det var en glimrende bok, historieinteressert som jeg er:

Fra capris.no:

Sommeren 1290: En norsk adelsmann henrettes offentlig i en liten havneby på kysten av Skåne. Alv Erlingsson hadde vært Norges mektigste mann, men endte sitt liv som fredløs sjørøver. Alv var overhodet i adelshuset Tornberg, den mektigste familien i Norge etter kongefamilien. På høyden av sin makt dikterte han den norske kongens politikk og spilte en sentral rolle i nordeuropeisk storpolitikk. Men gradvis viklet han seg inn i et ødeleggende maktspill han mistet kontrollen over. Alvs historie er en klassisk tragedie; de samme kreftene som førte ham til maktens sentrum forårsaket også hans dype personlige fall, samt undergangen til et av Norges siste uavhengige adelsdynastier. Med Alvs livshistorie som rød tråd tegner forfatteren et bredt og fargerikt portrett av krig, politikk, adelskultur og samfunnsliv i Norge og Norden i høymiddelalderen.

Første gang jeg hørte om denne boka, var da jeg leste om den på bloggen til Karin. Tenkte raskt at den boka må jeg skrive opp på «vil lese»-listen min så jeg ikke glemmer den! Det er jeg glad for, for slike bøker liker jeg å lese. Er generelt veldig historieinteressert, og i tillegg handler også denne boka om samme tidsperiode som boka om prinsesse Kristina, som jeg skriver om her.

Forfatteren Tore Skeie har gjort en grundig jobb med research her, og alle historiske fakta han bygger inn i fortellingen, gjør det hele veldig spennende å lese. For det handler jo ikke bare om Alv Erlingsson, det handler like mye om perioden han levde i, og kong Magnus Lagabøte (bror til ovennevnte prinsesse Kristina) og spesielt dronningen hans, Ingeborg, spiller hovedroller i denne perioden. Fantastisk spennende, og det gjør at ihvertfall jeg får lyst til å lære enda mer om middelalderen. Anbefales!

Torgrim Sørnes: «Ondskap»

En godbit fra gamlebloggen, skrevet i februar i år:

I disse VM-tider tenkte jeg det var greit å skrive en anmeldelse i kraftig kontrast til Gro Harlem Brundtlands irriterende uttalelse om at «det er typisk norsk å være god». Og hva denne kontrasten er? Jo, en anmeldelse av Torgrim Sørnes’ bok «Ondskap». For i den boka er det ikke mye godhet. Uansett hvor langt ned du graver, er det de færreste her som er gode på bunnen.

Boka tar for seg de henrettede i Norge i tidsperioden 1815 til 1876. Vi møter forbryterne, deres ofre, historiene. Med andre ord ikke noe lystig tema, for å si det forsiktig. Men det er interessant allikevel. For, når man begynner å gruble litt mens man leser så dukker det opp noen spørsmål: Hva utløser ondskapen hos disse forbryterne? Hvordan i alle dager kan noen få seg til å gjøre slike handlinger? Var de rett og slett født onde, eller ble de påvirket av miljøet de levde i? Svært mange av dem levde i lavere sosiale lag, i nød, sult og fattigdom. Det er uansett jo ikke tvil om at Norge var et hardere land å leve i da og at de nok ble hardere av det.

Som tidligere nevnt har jeg kjøpt denne på Mammutsalget. Er du historieinteressert, er det sikkert verdt det å kjøpe boka!

Torgrim Sørnes: «Ondskap»

>I disse VM-tider tenkte jeg det var greit å skrive en anmeldelse i kraftig kontrast til Gro Harlem Brundtlands irriterende uttalelse om at «det er typisk norsk å være god». Og hva denne kontrasten er? Jo, en anmeldelse av Torgrim Sørnes’ bok «Ondskap». For i den boka er det ikke mye godhet. Uansett hvor langt ned du graver, er det de færreste her som er gode på bunnen.

Boka tar for seg de henrettede i Norge i tidsperioden 1815 til 1876. Vi møter forbryterne, deres ofre, historiene. Med andre ord ikke noe lystig tema, for å si det forsiktig. Men det er interessant allikevel. For, når man begynner å gruble litt mens man leser så dukker det opp noen spørsmål: Hva utløser ondskapen hos disse forbryterne? Hvordan i alle dager kan noen få seg til å gjøre slike handlinger? Var de rett og slett født onde, eller ble de påvirket av miljøet de levde i? Svært mange av dem levde i lavere sosiale lag, i nød, sult og fattigdom. Det er uansett jo ikke tvil om at Norge var et hardere land å leve i da og at de nok ble hardere av det.

Som tidligere nevnt har jeg kjøpt denne på Mammutsalget. Er du historieinteressert, er det sikkert verdt det å kjøpe boka!

>Tore Skeie – "Alv Erlingsson – fortellingen om en adelsmanns undergang"

>Fra capris.no:

Sommeren 1290: En norsk adelsmann henrettes offentlig i en liten havneby på kysten av Skåne. Alv Erlingsson hadde vært Norges mektigste mann, men endte sitt liv som fredløs sjørøver. Alv var overhodet i adelshuset Tornberg, den mektigste familien i Norge etter kongefamilien. På høyden av sin makt dikterte han den norske kongens politikk og spilte en sentral rolle i nordeuropeisk storpolitikk. Men gradvis viklet han seg inn i et ødeleggende maktspill han mistet kontrollen over. Alvs historie er en klassisk tragedie; de samme kreftene som førte ham til maktens sentrum forårsaket også hans dype personlige fall, samt undergangen til et av Norges siste uavhengige adelsdynastier. Med Alvs livshistorie som rød tråd tegner forfatteren et bredt og fargerikt portrett av krig, politikk, adelskultur og samfunnsliv i Norge og Norden i høymiddelalderen.

Første gang jeg hørte om denne boka, var da jeg leste om den på bloggen til Karin. Tenkte raskt at den boka må jeg skrive opp på «vil lese»-listen min så jeg ikke glemmer den! Det er jeg glad for, for slike bøker liker jeg å lese. Er generelt veldig historieinteressert, og i tillegg handler også denne boka om samme tidsperiode som boka om prinsesse Kristina, som jeg skriver om her.

Forfatteren Tore Skeie har gjort en grundig jobb med research her, og alle historiske fakta han bygger inn i fortellingen, gjør det hele veldig spennende å lese. For det handler jo ikke bare om Alv Erlingsson, det handler like mye om perioden han levde i, og kong Magnus Lagabøte (bror til ovennevnte prinsesse Kristina) og spesielt dronningen hans, Ingeborg, spiller hovedroller i denne perioden. Fantastisk spennende, og det gjør at ihvertfall jeg får lyst til å lære enda mer om middelalderen. Anbefales!

>Hans Olav Lahlum – "Presidentene"

> Egentlig var dette en gave til mannen min fra meg, men nå er det slik at jeg aldri gir ham bøker jeg ikke kan tenke meg å lese selv… Så: Dette er en bok jeg har lest – og, må jeg innrømme, fortsatt leser i – litt sånn til og fra over lengre tid, både av ren nysgjerrighet og av interesse. Den tar for seg alle USAs presidenter – fra nasjonens «far» George Washington til dagens president Barack Obama. Og mellom disse to, mange kjente og ikke minst ukjente navn. Hvem her hjemme har for eksempel hørt om en amerikansk president midt på 1800-tallet ved navn James Polk, som sørget for nær en fordobling av USAs landareal? Hans Olav Lahlum tegner levende og ikke minst oversiktlige portretter av dem alle, deres bakgrunn og hvilken innflytelse de har hatt både i USA og verden forøvrig. Han diskuterer presidentene opp mot samfunnsutviklingen, og knytter hvert kapittel sammen gjennom informative sammendrag og historiske refleksjoner. En bok jeg anbefaler for alle historieinteresserte. Den er lettlest og bra skrevet!

Bryan Sykes: «The seven daughters of Eve»

>Som jeg tidligere har skrevet, var dette en kjempespennende bok. Synes jeg,da. For det er jo kanskje ikke alle som lar seg fascinere av historier om mitokondrisk DNA og slikt. Høres kjedelig ut, ja? Joda, det gjør det. Men det blir desto mer spennende å lese Sykes’ sin bok og høre om hans forskning. Han hevder nemlig at han gjennom forskningen kan vise at nær alle europeere stammer fra sju kvinner som levde for mange mange tusen år siden. Han har kalt disse kvinnene Ursula, Helena, Xenia, Tara, Velda, Jasmine og Katrine. DNA’et overføres videre kun fra mor til datter. Det vil si, mor overfører sitt DNA til alle sine barn, men kun døtrene kan føre det videre til neste generasjon igjen. Når jeg leser det, lurer jeg litt på hvor – eller hvem, da – mitt DNA kommer fra? Min mormors mormor kom fra Sverige, har jeg funnet ut gjennom min hobbybaserte slektsgranskning. Men videre derfra??

Parallellt med Sykes’ bok har jeg lest «Deep ancestry» av Spencer Wells, mest for å slå opp i boka for å lese bare litt mer… Hans Genographic Project er spennende å lese om, både i boka og på nett. Har også sett programmer om denne forskningen på National Geographic.

>Så spennende!

> Jeg leste først om boka «The seven daughters of Eve» av Bryan Sykes hos Ingrid og Vixxtoria. Som den nysgjerrige og historieinteresserte personen jeg er, var det noe som sa meg at dette var en bok jeg kom til å like. Her om dagen kom den i posten, i følge med Spencer Wells sin bok «Deep Ancestry». Jeg har hørt og lest om National Geographic sitt Genographic Project tidligere, og ble veldig fascinert. Det er nettopp dette prosjektet Wells skriver om i sin bok. Tror disse bøkene skal utfylle hverandre fint, så de leses rett og slett parallellt, og det kommer nok til å ta sin tid… Det er uansett veldig spennende å lære mer om dette!

Morten Jentoft: «De som dro østover»

Innimellom lesingen av «The other queen» har jeg også lest Morten Jentofts bok «De som dro østover». Denne boka tar for seg en ganske ukjent del av utvandringen fra Norge i siste halvdel av 1800-tallet. «Alle» kjenner jo til at mange hundre tusen nordmenn valgte å prøve lykken i Amerika. Men langt færre vet om de Jentofts bok handler om, nemlig noen få hundre mennesker som utvandret østover, til tsar-Russlands ytterste utpost ved Barentshavet, på Kolahalvøya. Jentoft har intervjuet etterkommere av Kola-nordmenn om den første utvandringen og hvordan krig og revolusjon, Stalins terror (hvor nordmennene opplevde forfølgelse),og andre verdenskrig virket inn på livet til utvandrerne, som stort sett levde som fiskerbønder. Årene bak jernteppet blir også belyst fram til det i 1990-årene ble etablert åpen kontakt mellom etterkommere av Kola-nordmennene og Norge, og en del vendte tilbake. Jeg har alltid vært veldig interessert i historie, og syntes det var interessant å lese om disse skjebnene. For det er mange dramatiske hendelser som beskrives i boka.