Category Archives: Historie

Helen Rappaport: «The Romanov Sisters»

last nedDe av dere lesere som har fulgt meg en stund, vet at jeg er historieinteressert. Jeg har lest mye forskjellig innen temaet. Denne gangen har jeg vendt nesa østover, og til Russlands siste tsar. Det høres sikkert passe sært og nerdete ut for mange. Men uansett… Boka ble lastet ned til Kindlen.

Russlands siste tsar, Nikolai 2., og hans tsarina, Alexandra, måtte ha en sønn for å bringe monarkiet videre. Døtre hadde ikke arverett dersom ikke alle mannlige slektninger var utdødd. Men skjebnen ville det slik at det ble født fire døtre på rekke og rad før arvingen, tsarevitsj Alexei , ble født. Og enda et pek fra skjebnen; han ble født som bløder, en sykdom han arvet via sin mor tsarinaen. Boka handler – som tittelen sier – mest om de fire søstrene og storfyrstinnene Olga, Tatiana, Maria og Anastasia, som vokste opp overbeskyttet i en verden der de, slik jeg ser det, ikke hadde anelse om hva som befant seg utenfor palassene. I tillegg var deres foreldre, spesielt deres mor, så opptatt av at verden ikke måtte vite om sønnens sykdom at det overskygget det meste annet. Vi følger søstrene til de som kjent blir henrettet i Jekaterinburg sammen med sine foreldre og sin lillebror. Det er kanskje ikke disse fire søstrene som er blitt mest skrevet om, så jeg synes boka ga et fascinerende innblikk i hvordan de levde. Og Helen Rappaport gir egentlig levende beskrivelser av dem, slik at vi virkelig får inntrykk av hvordan de var som personer også. Interessant lesing!

Advertisements

Marte Michelet: «Den største forbrytelsen»

last nedDere som har fulgt bloggen min en stund vet sikkert at ved siden av krim, så er historie noe jeg leser en del av. Så lenge jeg kan huske har andre verdenskrig interessert meg. Derfor var det et must for meg å lese Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen», som handler om «ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust», som det heter i undertittelen. Heldigvis gikk det raskt å få låne den på biblioteket – egentlig burde det strengt tatt vært mange måneders ventetid på å få låne denne her. Rett og slett fordi boka bør leses av mange!

I boka møter vi ekteparet Sara og Benzel Braude, som utvandrer fra Litauen på begynnelsen av 1900-tallet. De slår seg ned i Oslo hvor de etterhvert får fire barn: Charles som blir bokser, Harry som ønsker å bli skuespiller, Helene som gifter seg med en etterlyst tysk antifascist, og Isak som blir kommunist og motstandsmann. Vi leser hvordan nettet sakte snører seg sammen rundt de jødiske familiene; hvordan de ved hjelp fra norsk politi blir kartlagt, at de får stemplet en rød J i passene sine, hvordan de blir fratatt inntekt og jobb. Til tross for at de er godt integrerte i det norske samfunnet, er den største forbrytelsen nettopp det at de er jødiske. Av familien Braude overelever bare Charles, dette fordi han er gift med en norsk såkalt «arisk» kvinne, og Helene, som flykter til Sverige med mannen sin rett etter okkupasjonen. De øvrige fire i familien blir sendt til Auschwitz, deportert med skipet «Donau» 26. november 1942.

Fra før har jeg lest om Milorg og motstandsbevegelsen, jeg har hørt farmoren min fortelle hvordan de lyttet til hemmelig radio på loftet hjemme og plutselig hørte tunge støvleskritt i trappa. Deporteringen av norske jøder og hvordan dette foregikk, derimot, har jeg lest heller lite om. Michelet har beskrevet spesielt personene så levende, og derfor synes jeg ikke at dette er en tørr sakprosabok. Vi blir kjent med jødisk hverdagsliv i Oslo – noe ihvertfall ikke jeg kunne noe om fra før. Det gjør rett og slett noe med en å lese denne boka, den treffer en liksom midt i hjertet. Kanskje nettopp fordi menneskene er så levende beskrevet. Etterhvert har jeg lest ganske mye forskjellig om andre verdenskrig, men jeg kan ikke huske noen bok som har truffet meg såpass sterkt som denne.

Bergsveinn Birgisson: «Den svarte vikingen»

image Tiden går veldig fort, og jeg har visst bare fortsatt med å la bloggen lide. Men uansett; jeg leser litt av og til. I høstferien plukket jeg opp en bok på Gardermoen, på vei til Spania. Jeg fikk helt tilfeldig øye på pocketutgaven av «Den svarte vikingen». Jeg er veldig historieinteressert og har lenge hatt lyst til å lese denne. I det hele tatt veksler lesingen min mest rundt krim og historie.

Uansett: Den islandske og bergensbosatte filologen Bergsveinn Birgisson vil komme nærmere sine forfedre, da først og fremst den såkalte svarte vikingen Geirmund Heljarskinn, forfatterens forfader i tredve ledd bakover. Historien forteller at Heljarskinn skulle være en stormann på Island, men hvorfor ble han kalt «svart»? Birgisson finner også beskrivelser av sin forfader som «stygg». Hvem var Heljarskinn egentlig? Han skulle være født i Rogaland. Birgisson leter i kildene og i mytene. Og han fletter hele historien så fint sammen. Der han ikke har fakta, dikter han litt. Og fletter det inn og. Tilsammen blir det en utrolig spennende bok med handling fra Sibir, Norge, Irland og Island. Og den inneholder handel, slaveri og ekteskapsallianser. Jeg likte den rett og slett utrolig godt. Derfor; om du vil lese en god bok med handling fra vikingtida, må jeg bare anbefale denne!

Tore Skeie: «Jomfruen fra Norge»

VisBildeServlet Jeg har tidligere lest en bok av Tore Skeie, nemlig den han skrev om adelsmannen Alv Erlingsson, omtalen kan du lese her. Som du kan se av omtalen, så ble jeg veldig begeistret for boka. Så det var en selvfølge å sjekke ut den neste boka Skeie har skrevet, nemlig «Jomfruen fra Norge». Etter å ha stått på venteliste på biblioteket en stund, så fikk jeg endelig lånt den.

Vi befinner oss i årene rundt 1300, og det handler om bakgrunnen for Norges unionstid. Jomfruen tittelen henviser til, er Håkon V sin datter Ingeborg (født 1301), som han har med sin dronning Eufemia. Hun ble brukt som en brikke i spillet mellom de sterke mennene som styrte den gang. Før Ingeborg fyller ett år, lover Håkon henne bort til den rundt 20 år eldre hertug Erik av Sverige. Seks år senere bryter han imidlertid forlovelsen, og han lover i stedet Ingeborg bort til den syv år gamle svenske tronarvingen Magnus Birgersson. Til slutt blir hun likevel giftet bort til sin første forlovede hertug Erik. Da hun står brud, er Ingeborg Håkonsdatter elleve år gammel.

Boka dreier seg først og fremst om forholdet mellom Erik og Håkon. Skeie gir den elegante, vakre svenske hertugen beskrivelsen «destruktivt geni» i boka, på grunn av alle intrigene han skapte både i Norge, Sverige og Danmark. Makt ville han ha, om det så måtte til at han kriget mot sin bror kong Birger av Sverige og sin svigerfar kong Håkon av Norge. Han løy, svek og lurte mange opp i stry. Håkon framstår forøvrig som den store taperen, til slutt er det «bare» datteren sin han har å tilby overmannen sin. Det norske rikets selvstendighet er på vei mot undergangen.

Jeg synes Skeie har skrevet nok en bra bok. Det er så man kan se personene for seg mens man sitter og leser. Man kan se for seg at hele bygder brennes ned, at hoder ruller og at borger bygges. Språket er ledig og det er lett å følge personene og hvem de er, eller var.  Skeie må ha hatt litt av en jobb med å gjøre research. Det er nesten mest fascinerende å tenke på at alt dette faktisk har skjedd i virkeligheten. Jeg håper inderlig at Skeie fortsetter å skrive bøker fra denne perioden, for dette er spennende lesning, synes jeg. Anbefales!

Tre bøker jeg ikke har blogget om

Noen bøker MÅ man bare skrive om med en eneste gang, mens andre husker gidder man ikke å skrive om – og saken bare utsettes. Her er noen kjappe ord om tre historiske bøker jeg har lest – en eller annen gang i løpet av 2012. Husker ikke helt når, bare…

imagesDavid Starkey: «Six Wives. The Queens of Henry VIII». Egentlig et tema jeg har lest en del om, dette her – Henry VIII og de seks dronningene hans, der to av dem ble sendt til skafottet og halshugget. Helt grei bok, som tar for seg spesielt mye om de to første dronningene, Catherine of Aragon og Anne Boleyn.

 

 

 

Alison Weir: «Children of England». Da Henry VIII døde i 1547, hadde han tre etterfølgere  – 9780099532675
Edward, Mary og Elizabeth. Dersom deres slektslinjer ikke ble videreført, skulle etterkommerne til hans søster Mary Tudor arve tronen, en av disse var 16 år gamle Lady Jane Grey som var dronning i ni dager før hun ble – nettopp – halshugget.

 

 

 

booksAlison Weir: «A Dangerous Inheritance». En bok om ovennevnte Lady Jane Greys søster Katherine og hennes fjerne slektning Katherine Plantagenet. Kun skummet kjapt gjennom denne, husker jeg – og syntes den var svææært langtekkelig…

David Starkey: «Elizabeth – kampen om tronen»

Jeg har gjentatte ganger skrevet her på bloggen om hvor fascinert jeg er av Tudortidens England. Og jeg har lest ganske mange bøker om dette. Nå har jeg lest enda en. Den britiske historikeren David Starkeys bok «Elizabeth – kampen om tronen» fant jeg på et boksalg, og siden den bare kostet i overkant av en femtilapp var saken grei. De fleste har kanskje hørt om Henry VIII – han med de seks konene, der to av dem ble sendt til skafottet og halshugget. Elizabeth er hans datter, og moren hennes var Anne Boleyn (dronning nummer to i rekken), en av dronningene som ble henrettet. Boka tar for seg Elizabeths vei til tronen, der hun etterfulgte sine to halvsøsken (barn av henholdsvis dronning nummer tre og en) Edward VI og Mary I («Bloody Mary», fordi hun virkelig lot hodene rulle i sin regjeringstid).

Haugen Bok skriver blant annet dette om boka: 

Starkey tar for seg familieforhold; forholdet til foreldrene, stemødre og til søsknene. Steg for steg kommer vi henne nærmere. Hva og hvem som påvirket og hadde innflytelse på henne, hennes forhold til religion, til lojalitet og hennes evne til å både lese og kontrollere mennesker rundt seg. En kvinne i en mannsdominert verden, trygg på at hun var skjebnebestemt til å styre landet, lynende intelligent, lidenskapelig sensuell og likevel (påsto hun) jomfru. Elizabeth skulle bli Englands mest fremgangsrike monark.

Egentlig er det fint å lese en historisk biografi som denne. David Starkey har laget et levende portrett av Elizabeth, saklig og med innslag av britisk understatement-humor. Elizabeth tok over tronen som 25-åring, skulle etterhvert regjere i nesten 45 år og ble den siste av Tudormonarkene. Det mest spesielle er egentlig  kunnskapen Starkey gir oss av hennes mentalitet. For eksempel det at faren ble Elizabeth største forbilde gjennom livet – til tross for at han henrettet moren hennes. Jeg har aldri lest noe av David Starkey før, men siden han er en vel ansett britisk historiker, ekspert på Tudortiden og har skrevet mange bøker om denne perioden, så er det nok ganske sikkert at jeg kommer til å plukke opp flere av bøkene hans.

Gunnar Myklebust: «Tungtvannssabotøren»

Jeg har alltid lest mye om andre verdenskrig, blant annet Jan Christensens bok «Oslogjengen», og også endel faglitteratur, faktisk. Nå har jeg lest Gunnar Myklebusts bok «Tungtvannssabotøren», som handler om motastandsmannen Joachim H. Rønneberg fra Ålesund, som blant annet altså deltok i sabotasjeaksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork ved Rjukan.

Å lese om gjengen på ni som Rønneberg var leder for, er intet mindre enn imponerende, og jeg har flere ganger spurt meg selv hva de karene der egentlig var laget av. De fem fra Linge-kompaniet som ble droppet fra fly, de fire fra gruppa Swallow som ventet på Hardangervidda. Tyskernes sendrektighet, og gruppas femten dager lange flukt til Sverige. Men jeg gripes også av historien der Rønneberg og to andre sendes til Tafjordfjellene i tilfelle det skal utføres sabotasje mot jernbanen. De lever et år i skjul i den norske fjellheimen der de venter forgjeves  på forsyninger fra England.  Det skrives om sprengkulde, isolasjon og matmangel. Alt som kom ut av det, var en sprengt bro, som det tok fire dager å reparere for tyskerne. Det er rart å tenke på hvor mange tilsvarende aksjoner det var rundt i Norge under andre verdenskrig.

Bøker som dette er bedre enn noen fiktive krimbøker, etter min mening. Om du er en smule historieinteressert, er det bare å lese denne!