Åsta Holth: «Johannes»

Denne boka ble funnet i huset etter min fars gamle onkel. Jeg har lest i den litt sånn til og fra, men det er først nå jeg har lest den «skikkelig». Fra tidligere har jeg omtalt «Finnskogtrilogien» som også er skrevet av Åsta Holth.

En gammel spådom sa at da sprekken i grunnmuren på Grue kirke ved Skulstad var så stor at du kunne legge ei salmebok inni, ville kirken gå under. Alle trodde Glomma ville grave seg innunder slik at muren gled ut og kirken raste i elva. Pinsedagen 26. mai 1822 brant Grue kirke ned til grunnen på én time. Det var en varm og klar forsommerdag, og kirken var fylt til trengsel – flere hundre mennesker ville få med seg gudstjenesten og prekenen til prest Hesselberg. En av de som var tilstede, var Johannes Plate. Kona hans, finske Mari, var stri og ville ikke gå til gudstjeneste denne pinsedagen. Hun ville heller gå til Grue Finnskog og få med seg gudstjenesten der, neste dag. Kanskje det reddet livet hennes.

Presten hadde begynt prekenen sin da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirka overtent. Det brant raskt. Kirka var tjærebredd en rekke ganger og treet var svært tørt. Kirkedørene slo innover, og i åpen stilling stengte de trappene til galleriet. Kirken hadde høyt plasserte vinduer med blyinnfattede glass og utvendig jerngitter. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var et sterkt press mot dørene siden de som nevnt slo innover. De som sto utenfor kirka forsøkte å holde dørene åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig. «Johannes» handler om Johannes Plates modige innsats for å redde mennesker under brannen, men kanskje mest om hva dette gjorde med ham i etterkant, resten av livet hans.

113 mennesker omkom i brannen. 30-40 år etter slukte Glomma hele kirkestedet og kirkegården. Kirka skal ha ligget rett ut i elva bak løvtreet på bildet under:

Ved elvebredden rett inn ved stedet kirka lå er det reist en minnetavle med informasjon og navn på de som omkom. Stedet ligger i gangavstand fra stedet hvor moren min bor. 

Kan hende flere av brannofrene er slekt, hele farsslekta mi er fra Grue.Et av navnene på tavla er Johanne Håkensdatter, 12 1/2 år – en fjern slektning av meg.

Hvem var du, Johanne? Hva drømte du om – hvis du hadde drømmer? Eller hørte ikke drømmer til i livet ditt, som ganske sikkert var mye hardere enn det livet 12-åringer lever i dag. Kanskje du jobbet som tjenestejente, eller budeie. Hadde du vært så heldig at du hadde lært deg å lese og skrive? Jeg lurer på hvordan du så ut. Hadde du det lyse håret og den lyse, nesten bleke huden som mange i farsslekta mi har? Var familien din med i kirka da det brant? Jeg vet litt om deg. Jeg vet at moren din het Anne og var finsk, mens faren din het Haagen/Håken og var norsk, mest sannsynlig. Og jeg vet at du hadde en seks år yngre lillebror som het Christian. Han skulle senere bli min tipptippoldefar. Det er rart å tenke på.

Jeg har lest et eller annet sted at det skal utgis en bok på Aschehoug neste år som omhandler kirkebrannen, og den skal jeg definitivt lese.