Runner’s high

I går var dagen for Sentrumsløpet i Oslo. Jeg har trent godt siden nyttår, egentlig. En blanding av intervaller, langturer og litt kortere raskere turer. Men selv om forberedelsene i så måte var gode, var spørsmålet om hodet var med. Blir nemlig alltid så nervøs på startstreken, selv om det kun er meg selv jeg konkurrerer mot… Været får man ikke gjort noe med. En litt sur vind og yr og småregn i lufta, som i går, er bedre enn stekende varme som i fjor, synes jeg. I fjor løp jeg inn i den berømte veggen etter ganske kort tid fordi jeg ikke klarte å holde igjen i starten. I tillegg hadde jeg ikke vært flink til å drikke godt i dagene før løpet.Og den varmen…! Tiden 1.06.39 sier sitt.

Men i år gikk det så mye bedre! Jeg klarte å holde igjen opp Slottsbakken og fløt liksom bare med til vi var gjennom Frognerparken. Da gikk det av seg selv, nesten! SÅ deilig! Og så motiverende å kunne ta igjen løpere på slutten, som tidligere hadde løpt forbi meg! Klokka viste 57.58 da jeg kom i mål. Solid pers, altså. Hovedmålet var i boks, nemlig å løpe på under en time! Som bildet viser hadde jeg også klart å løpe siste halvdel av løpet raskere enn den første, noe som var et delmål. Hurra! Gjett om jeg er fornøyd! Og kan konstatere at jeg er godt i rute til årets hovedmål, nemlig å fullføre/overleve halvmaraton under Oslo maraton i september. At jeg løp forbi drikkestasjonen fordi jeg var redd for at jeg ikke skulle klare å løpe videre hvis jeg stoppet der, har jeg allerede glemt. Har også glemt den heller ulekre gispingen etter luft de siste meterne, samt hengingen over et gjerde rett etter målgang.

Til slutt må jeg få skryte litt av min 66 år gamle særdeles spreke mamma som også var med. Tiden hennes, 1.02.51, holdt til en flott og overraskende femteplass i klassen for kvinner 66-69 år. Hennes mistanke om at det kun var 5 med i den klassen var feil. Bra jobba, mamma! Og nå kan du reise på en velfortjent jentetur til Budapest i morgen!

Det går så meget bedre, faktisk!

I det siste har jeg løpt en del. Litt avhengig av turnusen – men det blir stort sett 3 ganger i uka. En blanding av mølleintervaller og rolige subbeturer. Mest intervaller, faktisk. Det er litt overraskende. Jeg, som egentlig hater mølla som pesten, har begynt å like å plage meg selv med intervaller. Og så er det så gøy at det gir resultater. Jeg har en runde på ca 4,9 km jeg har løpt jevnlig, og i helga satte jeg ny rekord. Tiden 29,08 er jeg superfornøyd med, spesielt siden jeg ikke hadde varmet opp i det hele tatt før det lille testløpet mitt. For andre er det kanskje ikke så fort, men for meg er det virkelig et skritt i riktig retning. Nå gjelder det bare å «holde seg oppe» – og å fortsette å pushe grenser. Det er jeg ikke så flink til (det gjør jo vondt…), så det gjelder vel bare å øve seg. Og så må jeg huske å trene balanse på bosuball. De skranglete knærne og anklene mine ber om mer stabiliseringstrening…

Planlegger litt

Tenkte jeg skulle være litt flink i 2015. Jeg skal nemlig våkne opp nå. Som vanlig har jeg ligget i en kombinasjon av dvale og stabilt sideleie i hele høst. Det skjer hvert eneste år. Uten unntak. Når høsten og mørket kommer, blir jeg så tung. Så innmari tung. Nå har kalenderen rundet nyttår, og det er på tide å våkne opp. Derfor har jeg kjøpt boka på bildet. Det et ikke meningen at jeg skal bli supersterk og superfit. Men jeg skal være flink og trene styrke og stabilisering for å forebygge smerter i rygg og nakke. Etter ca 20 år i helsevesenet merker man det på kroppen innimellom. Det skulle egentlig bare mangle. Men det er lov å prøve å gjøre noe med det, da. Og så kan jeg jo trene styrke hjemme også, med egen kropp som vekt. Av og til er det mer enn nok.

I tillegg, en – eller rettere sagt to – grunner til: Jeg har meldt meg på Sentrumsløpet som går i april – der har jeg tenkt å løpe på ca en time. Helst under en time, må jeg innrømme – bare jeg får ordnet meg fri den helga. Og så har jeg som mål å fullføre – eller rett og slett overleve – halvmaraton i Oslo i september. Jeg feiget ut og løp bare 10 km i fjor. Som bildet ved siden av her viser, klapper jeg sammen som en tomsekk når jeg begynner å bli sliten. Det ser ikke særlig elegant eller bra ut. Og dette bildet her er tatt ved målgang i 10 km på Oslo maraton i september. Jeg orker ikke tenke på hvordan det hadde sett ut om jeg hadde hatt 21 km i beina. Om jeg er flink og trener styrke, kanskje jeg ikke klapper sammen så fort. Det er jo lov å håpe, da.

40 årskrise coming up

Det er romjul, og i kjent stil har undertegnede på denne tiden av året forsømt absolutt alt som har med sunn livsstil å gjøre. Det begynte med å ta’n skikkelig ut på julebordet sammen med verdens beste kollegaer. Deretter snakker vi om en førjul, julehelg og romjul fylt med masse sjokolade, potetgull, vin, julemat, kaker, ja – dere vet. Dere forstår tegninga. Dørstokkmila har ihvertfall vokst seg uoverkommelig. Såpass uoverkommelig at noen yogaøkter på stuegulvet har vært den eneste treninga undertegnede har bedrevet jevnlig. Og det merkes. Løping? Sykkeltimer? Styrke? Nei.

Derfor skal 2014 bli et år der jeg skal holde det gående. 2 ganger pr uke er det vi legger oss på foreløpig. Lista legges lavt med hensikt og i god mening. Alt annet er bonus fram til det blir lysere tider – kanskje Hundredagersprosjektet kan være inspirerende? Så må det løpes mer ute til våren. 2014 sitt hårete mål er nemlig å fullføre halvmaraton i Oslo i september på rundt 2 timer. Og så er det jo denne 40 årskrisa da. I mai runder jeg det magiske tallet. Hittil har jeg prøvd å fortrenge det, men det går visst ikke lenger. Så for å markere panikken skikkelig tar vi i bruk treningsdagbok fra Get Inspired. Så kommer jeg meg vel i mål tenker jeg….

Ut på tur

Jeg elsker høsten, elsker fargene og den klare skarpe luften. Og tro det eller ei, selv om dørstokkmila kan være drøy, så våger jeg å si at jeg begynner å elske å løpe også. Bare jeg kommer meg ut… Nye knallrosa løpesko fra Löplabbet passer bra nå som naturen pynter seg så fint! Og så mange fine løpeblogger det finnes ute i blogglandia! Siri vil og Lettbent er to eksempler. Har du flere tips, vil jeg gjerne høre om dem!

Neste hovedmål

Sånn ja. Da har jeg allerede meldt meg på Oslo maraton 2014. Halvmaraton denne gang, siden jeg feiget ut på det i år og kun løp 10 km. Håpet er å komme meg i mål nærmest mulig 2 timer. Nå har jeg et år på meg til å trene. Det innebærer:

*stabiliseringstrening med bosu-ball, for at de stakkars knærne og anklene mine skal klare å løpe
*slyngetrening for å styrke øvre rygg, samt kjernemuskulatur
*ymse spinning- og kondisjonstimer på Elixia gjennom vinteren
*løpeturer når vær og temperatur tillater det (jada, det finnes ikke dårlig vær osv, men jeg kjenner meg selv godt nok til at jeg vet at turer i snøstorm er uaktuelt)
*investeting i et par løpesko fra Löplabbet etterhvert – og en pulsklokke med GPS – sånn etterhvert det også. Men hvilken?

Og underveis det neste året kommer vi oss vel under timen på mila også, tenker jeg.

Det skal bli så meget bedre!

Nei, jeg snakker ikke om Ahus nå. Men om at jeg løp 10 km under Oslo maraton i dag. Målet var å karre seg i mål på under en time. Det klarte jeg ikke. Først fikk jeg tiden 1.02.13, et par timer senere en sms fra arrangøren med korrigering til 1.01.48. Det er jeg fornøyd med – selv om jeg ikke nådde målet mitt.

Hvorfor? Fordi jeg ikke fulgte planen min. Planen var å starte rolig, og øke på etterhvert. Halvveis skulle tempoet opp. Men jeg blir jo så lett revet med, som vanlig. Og når man starter i altfor raskt tempo, så blir det ikke så behagelig, akkurat. Det blir trøbbel. Pulsklokka mi viser en snittpuls på 181 i løpet av den tida jeg løp. Etter ca 5 km prøvde kroppen min iherdig å overtale meg til å legge meg i fosterstilling på fortauet, og bli liggende der og sove til midnatt eller noe. Det var samtidig som det at beina begynte å føles som en tvilsom blanding av gele og kokt spaghetti. Litt vann og Powerade hjalp ikke på noe annet enn at jeg fikk noe annet å tenke på: hadde jeg fått feriemage i tillegg? Det hadde jeg heldigvis ikke – det skulle tatt seg ut.

Men en ting skal jeg ha. Jeg klarte å komme meg til mål uten å gå. Jeg løp hele veien. Uten å besvime eller spy. Eller få feriemage underveis. Og så var det jo fryktelig moro å løpe, da. Tror det blir flere løp på meg jeg. Da skal jeg klare å løpe på under en time.

Dørstokkmil? Not so much anymore

Jeg er egentlig litt stolt av å ha klart å trene regelmessig de siste par månedene. For ei som er fryktelig glad i å ligge på sofaen er det en kjempeseier å klare å være i aktivitet (spinning, jogging, styrke) 3 ganger i uka, sånn omtrent. Jeg har også gått til innkjøp av en pulsklokke. Den heter Polar FT40 og er en enkel klokke uten GPS. Siden jeg har lagret løpemusikken min på iPhonen og har appen Endomondo der, tenkte jeg at jeg ikke behøvde GPS på klokka. Telefonen er jo med på løpetur allikevel.Så langt er jeg fornøyd med klokka, og har funnet ut at jeg kan presse meg mye lenger enn jeg tror uten å komme i rød sone, som Kaggestad kaller det. Jeg trives jo aller best godt innenfor komfortsonen, og den første instruksen fra klokka var absolutt etter min smak (se bildet). Den skulle beregne en fitnesstest…

Jeg har tenkt å løpe en mil under Oslo maraton om to uker (feiget ut på halvmaraton – men neste år…!), og målet mitt er å klare det på under en time. Om jeg innstiller meg på å ha det litt vondt en stund bør det målet være innen rekkevidde. Nei, det målet ER innen rekkevidde.

Reparasjonsalderen

En kollega av meg kaller årene rundt 40 for reparasjonsalderen. Det passer fint. I sommer har jeg til meg å være trent masse og brukt Endomondo som et hjelpemiddel for å få oversikt over treninga. En slags treningsdagbok light om du vil. Og noe slikt har jeg ikke syslet med siden jeg spilte håndball aktivt for litt for mange år siden. Jeg har løpt intervaller, trent styrke og løpt litt lengre turer. Egentlig hadde jeg planer om å gjøre comeback på håndballbanen denne sesongen. Ull/Kisa har nemlig et jenter-33 lag, der man må være minst 33 år for å være med. Og siden jeg fyller 40 neste år, skulle det være greit.

Men så var det denne nakken da. Og skuldrene. Og knærne. Og anklene. Naprapat og balansebrett er hovedingrediensene når det gjelder reparasjonen. Jeg er med som hjelpetrener for en gjeng 14-15-åringer, og hver gang jeg får lov til å slippe til bittelitt ute på banen, tror jeg at jeg er 16 igjen. Ihvertfall ikke 40! Flere ganger har jeg endt opp med gigablåmerker, og et par skrubbsår har det vel også blitt. Derfor kunne kanskje et comeback ha blitt stygt. Og fryktelig vondt for kroppen min. Ikke sikkert at alt kan repareres heller.

Derfor: vi får bite i det litt småsure eplet, innse egne begrensninger og fortsette med Endomondo og hjelpetrenerrollen. Løping, styrke, spinning og litt ulik variert trening ellers er jo heller ikke så dumt. Og kanskje rusket i maskineriet etterhvert blir ferdig reparert og… Og da…!