Jussi Adler-Olsen: «Journal 64»

Å være så sørpe forkjøla at man seriøst tror man skal renne bort, er ikke noe særlig. Man orker ikke så mye, bortsett fra å drikke te, hutre under pleddet og synes bittelitt synd på seg selv. Ja, og å lese bøker, da. Min trøst i disse forkjølelsestider har vært Jussi Adler-Olsens nyeste, som heter «Journal 64». Det er bok nummer 4 i serien om Avdeling Q  ved politiet i København, etter «Kvinnen i buret», «Fasandreperne» og «Flaskepost fra P». Bare for å ha sagt det så tror jeg det er en fordel å lese bøkene i rekkefølge.

Ihvertfall, når det gjelder «Journal 64» er handlingen som følger: Avdeling Q-sjef Carl Mørck og de heller spesielle hjelperne hans, Assad og Rose, står overfor en komplisert mange år gammel sak som skal vise seg å handle om overgrep på det aller groveste. Helt fram til 1950-tallet ble nemlig såkalt “upassende” kvinner deportert til den lille øya Sprogø, der misbruk, tvang og svik var en del av hverdagen. Dit kom også den unge Nete Hermansen, og derfra klarte hun å unnslippe – trodde hun. Men en dag innhenter plutselig fortiden henne. Hva skjedde med henne, og hvor ble det av menneskene omkring henne? Flere av dem er blitt sporløst borte. Da Carl og resten av Avdeling Q endelig tror han vet hvordan tingene henger sammen, kommer en ny og svært kaldblodig morder på banen.

En spennende bok! Intrigen med maktmisbruk blandes som vanlig med humor hos Adler-Olsen. Plottet er spennende og nervepirrende! Men det er egentlig personene som er mest interessante, synes jeg. Assad (hvorfor forteller han ikke mer om fortiden sin eller hvor han bor? Nåja, det avsløres flere og flere ting for hver bok), Rose (som har multiple personligheter), Nete Hermansen (livet hennes guider oss gjennom boka, fra barndom via livet på Sprogø til det som hendte etter Sprogø). Og legen Curt Wad kommer høyt opp på lista mi i klassen «motbydelige karakterer i krimbøker». At jeg innimellom blir litt småirritert over utgreiningene om diverse kontorintriger og -problemer, får så være.

Bare å anbefale boka, altså – selv om «Flaskepost fra P» fortsatt er min favoritt. Om du vil lese flere omtaler, så er dette noen eksempler:
Bok-Karete
Margrethes litteraturblogg
Rita leser
Lillesmurf